Hertuginne, døvstum og 1700-tallsfeminist

MED OMFLAKKENDE LIV: Dacia Maraini (fra Io Sono Nata Viaggiando)

LØRDAG: Janneken Øverland mm Dacia Marainis roman ”Marianna Ucrìas lange liv”.

Boka starter brutalt, med en hengning. Stedet er Sicilia, rundt midten av 1700-tallet. Hertug Signoretto Ucrìa har tatt med seg sin sjuårige datter Marianna til Palermo for at de sammen skal overvære hengningen av en fattig, tretten år gammel guttunge, beskyldt for mord.

Forfatteren heter Dacia Maraini, født 1936 i Fiesole, Italia, en internasjonalt berømt italiensk roman- og skuespillforfatter.

Hennes første roman, L´ eta del malessere, utkom i 1962, og året etter på norsk som Den urolige alder, oversatt av Leo Strøm, med forord av Alberto Moravia. De aller nyeste romanene hennes, Tre donne og Corpo felice utkom i 2017 og 2018. Forfatterskapet rommer rundt femti utgivelser, teaterstykker og filmmanus. Bøkene har vunnet prestisjetunge priser og hun er oversatt til mer enn tretti språk.

Håper på et mirakel

Den brutale starten er hentet fra La lunga vita di Marianna Ucrìa (1990). Av Dacia Marainis romaner er det denne historiske, bredt anlagte romanen som har nådd lengst ut, også internasjonalt. Den kom på engelsk som The Silent Duchess (1992), og på norsk som Marianna Ucrias lange liv (1993), oversatt av Tommy Watz. Dette er en frodig, interessant og skarpt feministisk roman som oppleves interessant, også i dag.

Hertugen har en desperat baktanke med reisen til Palermo. Datteren Marianna er både døv og stum. Faren har et lønnlig håp om at noe så dramatisk som en offentlig hengning, vil gi henne et sjokk. Håpet hans er at sjokket vil ”utligne” traumet hennes, det som tok fra henne hørsel og tale.

Under selve henrettelsen lar han henne stå langt framme. Etterpå forstår hun at han venter på et mirakel: ”Han griper om haken hennes, ser henne truende og bønnfallende inn i øynene. ”Du må snakke,” sier leppene hans, ”du må åpne den fordømte fiskemunnen din!”

Ingenting skjer.

Kjent figur

Marianna forblir døvstum, men hun aner at hun ikke har vært det alltid: ”I ørets konkylie, der det nå er taust, bevarer hun ennå brokker av kjente stemmer: den rumlende og hese til moren, den skingrende til Innocenza, kokken, den klangfulle og godmodige til faren, som også kunne bli hissig og gå opp i en ubehagelig fistel.”

Den ufrivillig stumme er en kjent litterær figur. Personer som ikke vil eller kan snakke, gjerne kvinner, finnes i tekster fra greske dramaer via H.C. Andersens eventyr til i John Irvings og Arundhati Roys nyere romaner.

Ikke sjelden ligger det et overgrep av seksuell art under. Slik er det også i denne romanen. I en kultur der jentunger blir giftet bort fra tidlige tenår av, er lav seksuell debutalder en regel, mer enn et unntak. Likevel blir dette overgrepet, som får så store konsekvenser for barnet, værende i teksten som en murrende, dobbel spenning. For det første: Vil hun finne ut hvem som forgrep seg mot henne? Og for det andre: Hva positivt kan komme ut av dette handikappet?

Giftet bort til onkel

Det er svaret på det siste spørsmålet som gjør boka annerledes enn de fleste romaner med en lignende tematikk.

Marianna får nemlig, i motsetning til andre jenter i samtiden, lære å skrive og lese for å kunne kommunisere. Hun går rundt med en sinnrik liten plate på magen, og med papir og skriveredskap, for å kunne meddele seg. Men fordi mange rundt henne heller ikke kan lese og skrive, blir omgangen hennes ikke så omfattende. Dette utnytter hun til sin fordel. Litt etter litt legger hun sin elsk på lesning. Hun blir en altlesende, tenkende og klok ung kvinne.

I bøkene finner hun det hun lengter etter, uten å være bundet av sin egen kropps rammer: ”Å gå fra en bok er som å gå fra det beste i seg. Forlate sinnets myke, luftige bueganger til fordel for plumpheten ved en snyltersk kropp på evig leting etter noe som allikevel ikke er annet enn overgivelse.”

Dette kultiverende boklivet forhindrer ikke at hun som 13-åring blir giftet bort til morens bror, til sin gamle onkel Pietro. En praktisk ordning, mener mora: Han krever ingen medgift, han er rik, og det er et godt alternativ til den klostertilværelsen som er ”en krøplings” eneste andre mulighet. Etter sigende er onkelen også ”glad i henne” –  noe leseren kan legge hva hun vil i.

Fem barn og 27 års ekteskap kommer ut av det umake og kjærlighetsløse forholdet.

Avsky og begjær

Fortellingen holder seg tett til kreative Marianna, hun tegner, skriver og tilbringer tiden med lesning. Døvstumheten gir henne et eget blikk på tilværelsen. Den gir henne ikke bare, slik Virginia Woolf anbefaler, ”et eget rom”, men også ”en egen ro”.

STERK FORFATTERSTEMME: Dacia Maraini (foto: G. M. Ireneo Alessi, 2012)

Utenforskapet gjør at hun kontinuerlig fører en lydløs samtale med seg selv der hun kobler sammen det hun observerer og det hun leser seg til, fra Platon via Dante og Milton. Ut av dette vokser en selvstendig, kritisk person, svært forskjellig fra det snobbete, aristokratiske miljøet.

Parallelt med dannelseshistorien rommer romanen en historie om kropper og følelser, om avsky og begjær. Det kroppslige forholdet mellom den unge jenta og ektemannen, som hun aldri kaller annet enn ”mann og onkel”, er en studie i kjærlighetsløs mekanisk parring. Som knapt skjer oftere enn de gangene det blir barn av det.

Men mot slutten av fortellingen balanseres dette ikke-eksisterende forholdet med noen berørende motbilder. Først når ”mann og onkel” er død, kan den unge, førtiårige enken betrakte ham uten angst. I det den nakne kroppen hans ligger renvasket og klar for syrebad og balsamering, kjenner hun på en plutselig følelse av sympati og forståelse – og selverkjennelse: ”Ja, til tider hadde hun grepet seg i å ønske at hun hadde kunnet holde ham i hånden, selv om hun visste at bare tanken på et slikt kjærtegn for ham var utelukket. Fra sine forfedre hadde han arvet forestillingen om elskovsakten som et rov: Man passer opp byttet, angriper, river i filler, fortærer. Etterpå går man sin vei, mettet, og lar et åtsel ligge tilbake, ribbet for alt.”

Fargespill

Marianna Ucrìas lange liv er en svært detaljrik roman, fra et både forkvaklet og eventyrlig siciliansk aristokrati. Her er interiør og tekstileksesser som roper overflod og korrupsjon. Men detaljene er samtidig talende og viktige, her konkurreres det ikke i klassen for kostymeshow. Når fortellingen oppholder seg ved ornamentering, detaljer og fargespill er det for å understreke det underliggende: klasseforskjellene, rikdommen, underordningen, urettferdigheten, kjønnsforakten. Det bølgende livet i hertuginnens store hus, dramatikken rundt barnefødsler og sykdom, relasjonene til tjenere og gårdsfolk – alt er sett med den døvstummes utenfor-blikk, som er blitt så sterkt skjerpet fordi hun mangler andre sanser.

Den kritiske røsten som vokser fram i Marianna, bygget opp av isolasjonen, og av leseblikket ut i verden, forbereder henne for noe annet. Hun spør seg hva kvinnens rolle er i et så fastspikret system som det aristokratiske, utover bare ”å holde på egget”, å frambringe nye arvinger, slik at de kan giftes bort for å fortsette arverekkefølgen og holde på privilegiene?

Romanen åpner en annen mulighet for henne, der horisontene er videre, der seksualitet kan være noe positivt. Denne åpningen er i tråd med tidens historiske muligheter, riktignok for de få, og for de modige pionerene. Marianna – en erfaren og boklærd, men relativt ung og bemidlet enke – flytter seg langt ut over de trange sirklene som det gifte familielivet ga henne.

Dramatisk og livstruende

Dacia Maraini henter både i denne romanen og i sitt omfattende forfatterskap inspirasjon fra sitt eget omflakkende liv, men også fra slektens og foreldrenes.

Moren var maler og forfatter og kom fra en siciliansk, aristokratisk familie, og faren hadde engelsk, polsk og florentinsk bakgrunn. Han var antropolog, ekspert på japansk og tibetansk kultur, begge engasjerte antifascister. I 1938 dro familien til Japan, han for å forske, hun for å undervise, og for å slippe unna den politiske uroen i Italia. Da Japan kom inn i verdenskrigen på tyskernes side, ble både mor og far avkrevet troskap til det fascistiske rest-Italia. Det nektet de, og med sine tre små barn havnet de i en primitiv konsentrasjonsleir utenfor Tokyo fra 1943 til 1946. De dramatiske og livstruende opplevelsene fra barndomsårene ble avgjørende for Dacia Marainis senere liv.

Resten av oppveksten tilbrakte hun på Sicilia og i Roma. Etter et kort, første ekteskap traff hun forfatteren Alberto Moravia. Han forlot sin daværende kone, Elsa Morante, og levde sammen med Dacia Maraini de neste tjue årene, i Roma og på lange reiser verden rundt. Roma på 60-tallet var et sentrum for krysskulturell aktivitet, og både operalegenden Maria Callas og den kontroversielle, venstreradikale filmskaperen Pier Paolo Pasolini var blant deres nære venner. Dacia Maraini og Oriana Fallaci var blant de kvinnelige forfatterne som både kritiserte, og som levde i opposisjon til et stivnet, trangt kvinnebilde.

Sterk stemme

Kvinner, kropp, seksualitet og abort er stadige, tilbakevendende temaer i bøkene hennes. Men hverdagslige detaljer, rutiner og  forhold løftes alltid opp i det felles rommet, de større sammenhengene. Så sent som i fjor, i romanen Corpo felice (”En lykkelig kropp”), brukte hun for første gang som romanstoff en av sin egen ungdoms mest smertefulle erfaringer: å måtte føde et barn som døde i svangerskapets sjuende måned. Boka er en sår og samtidig kjærlighetsfylt og hypotetisk roman om å få barn, om det som kunne blitt noe av, men som ikke ble.

Det er nesten påfallende at norske forlag ikke har vist større interesse for et forfatterskap med så sentrale emner, og en så sterk og vedvarende stemme.

JANNEKEN ØVERLAND

 

 

366 Delinger