– Bjørn Beltø og jeg er begge to sære faen’er som lett går hverandre på nervene. Samtidig er jeg glad i fyren, sier Tom Egeland. I dag runder Egeland seksti.
Ingen sak å runde seksti når man befinner seg med hele storfamilien i Sitges utenfor Barcelona, sola skinner og gradestokken har krøpet godt opp på tjuetallet. Selv sitter den fornøyde jubilanten på bassengkanten med en kald San Miguel i hånden, når vi intervjuer ham dagen før dagen.
– Noen refleksjoner rundt det å passere 60-merket?
– Uvirkelig! Selvbildet mitt er ikke i nærheten av 60. Som Stig Johansson skrev: «Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet.»
– Lov å gi litt f…
– Hva vet du i dag, som du ikke visste da du var halvparten så gammel?
– At det er lov å gi litt faen. Det er ikke så farlig. Okay, så kommer jeg aldri til å skrive et litterært mesterverk. Greit nok. Jeg har gjort så godt jeg kan. Det må være lov å slå seg til ro med det. Hvor mange hemmes ikke av et ambisjonsnivå så himmelhøyt at de aldri klarer å innfri kravene de stiller til seg selv? Og som derigjennom knebler sitt eget talent? Vi må gjøre så godt vi kan, og gjerne litt til, men vi er alle underlagt vårt eget talents begrensninger.
Egeland debuterte allerede i 1988 med grøsseren Stien mot fortiden, om et moderne par som blir fanget i norsk vikingtid.
Det store gjennombruddet
Publikumsgjennombruddet kom med boken Sirkelens ende, om funnet av et gullskrin som inneholder et 2000 år gammelt manuskript som vil endre vår forståelse av Jesus og kristendommen. Hovedpersonen er en albinoarkeolog ved navn Bjørn Beltø. Flere år etter romanens utgivelse i 2001 ble det påpekt av anmeldere og lesere at den har store tematiske likhetstrekk med den internasjonale bestselgeren Da Vinci-koden, som utkom to år senere, i 2003. Selv har Egeland, i intervjuer både i norske og internasjonale medier, kategorisk avvist antydningene om at Dan Brown kan ha plagiert ham.
Suksessen gjorde at Tom Egeland i 2006 valgte å ta spranget og jobbe som fulltidsforfatter. Egeland hadde da arbeidet som journalist i Akers Avis Groruddalen, Vi Menn og Aftenposten, og som redaksjonssjef og nyhetssjef i TV 2-nyhetenes Oslo-redaksjon. I tillegg har han lang fartstid som fast bokanmelder i VG.
Et stort privilegium
– Hva er de største gledene ved alle dine forfatterår?
– Å kunne være forfatter – og ovenikjøpet kunne ha det som levebrød – ser jeg på som et stort privilegium. Den største gleden er kanskje å ha fått oppfylt barndomsdrømmen min: rett og slett å være forfatter. Å kunne sitte dag ut og dag inn og finne på historier og å leke seg med språket, med fantasien, og å utfordre og tøye krimsjangerens tidvis rigide grenser. En mer overraskende glede er at det finnes så mange lesere der ute som vil være med på leken min. Det er ingen selvfølge å bli lest av så mange som jeg er blitt, og jeg er leserne mine evig takknemlig, fastslår Egeland.
Ifølge forlaget har Egeland solgt rundt 2 millioner bøker fordelt på 24 land, hvorav 800 000 eksemplarer er solgt på hjemmebane i Norge.
Kulturpolitisk ansvar
Det har vært noen forfatterår med få motbakker, etter at han valgte å skrive bøker på heltid:
– Jeg har ingenting å klage over på det personlige plan, sier Egeland, men legger til: – Jeg følger utviklingen i bokbransjen med en viss bekymring – konsentrasjonen av markedsmakt blir mer og mer synlig – men som såkalt bestselgerforfatter er jeg jo heldig stilt. Men jeg kjenner så mange forfattere – og her snakker vi om flere hundre – som ikke selger bøker i bøtter og spann. Hva med dem? Ikke blir de anmeldt eller omtalt, mange av dem blir ikke engang innkjøpt av kjedene. Litteraturen må være allsidig og leken, og vi som selger mest, er ikke nødvendigvis de som fornyer det litterære landskapet. Derfor er det viktig at de nye, spennende stemmene slipper til. Vi forfattere kan kanskje heie hverandre frem som best vi kan, men også forlagene og bokkjedene – ja, til og med mediene – har et kulturpolitisk ansvar for bredden i norsk litteratur.
Våren 2009 utga Egeland en oppfølger til Sirkelens ende og Paktens voktere, med tittelen Lucifers evangelium. Boken fikk svært gode kritikker, sikret Egeland Rivertonprisen og er til nå solgt i over 125 000 eksemplarer. I 2010 kom den skjønnlitterære romanen Fedrenes løgner, Egelands første roman utenfor krimsjangeren, og i 2013 debuterte Egeland som ungdomsbokforfatter med romanen Katakombens hemmelighet. Boken ble samme år tildelt ARKs barnebokpris etter en avstemning blant 10 000 skoleelever.
– To sære faen’er
Fem barne- og ungdomsbøker er det blitt så langt, samt fem krimbøker med TV-journalist Kristin Bye, og fem frittstående bokprosjekter. Ikke minst er det blitt åtte spenningsromaner med Bjørn Beltø i hovedrollen.
– Blir du og Bjørn Beltø gamle sammen?
– Bjørn og jeg er begge to sære faen’er som lett går hverandre på nervene. Samtidig er jeg glad i fyren – det kan jeg røpe nå som han ikke kan kikke over skulderen min fra et nytt bokmanus – og man skyver nødig gamle venner ut i kulden.
– I strid med min trygghetssøkende natur
– I fjor kastet du deg uti det med nytt forlag og ny rolle der – hvordan synes du det har vært, så langt?
– Å bytte forlag var i strid med hele min trygghetssøkende og lojale natur. Men nettopp derfor var det nok også riktig. Vi har alle godt av å røske oss selv opp med røttene fra tid til annen. Ikke gro fast i det vante og trygge. Jeg har ikke et vondt ord å si om Aschehoug – et flott forlag med flotte folk! Men Capitana og Strawberry er også et flott forlag med flotte folk. Jeg tror det er sunt å røre på seg, våge det utenkelige, utfordre seg selv. Det er gøy å være med på noe nytt, bygge opp noe fra bunnen.
Trippel suksess
Denne våren har Tom Egeland hatt tre bøker på bestselgerlistene: Den nye frittstående thrilleren Falken som handler om at 19-trikken blir kapret på høylys dag, fjorårets Bjørn Beltø-bok, og vårens overraskelse på topplisten: aktivitetsboken Er vi fremme snart? skrevet sammen med kona Åse og datteren Jorunn. Med andre ord er det all grunn til å smile og skåle i dag i Catalonia:
– Jeg har vært i Barcelona en håndfull ganger. Jeg stortrives ved Middelhavet – kan du fatte og begripe hvorfor våre forfedre forlot solen og appelsinlundene for å følge iskanten nordover til mørket og kulden?
