LUKE 21: Litteraturkritikken er svekket de sist årene, men kritikken er et svært viktig nav for å gi bøker som betyr noe oppmerksomhet. Norsk kritikerlag favner alle kunstformer, også litteraturen. Laget har 360 medlemmer, hvorav litt over 200 i litteraturseksjonen
Litteraturkritikker Anne Merethe Kjelsvik Prinos har hovedfag i litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo. Hun har virket som generalsekretær i Norsk kritikerlag siden 2002. I samme tidsrom har hun vært frilans kritiker for Aftenposten. I 2008 kåret Norsk kritikerlag Prinos til Årets litteraturkritiker. Ifølge juryen «uttrykker hun sine meninger klart og presist, og fremfører dem med en autoritet og selvsikkerhet som er behagelig for leseren å forholde seg til, enten man er enig med henne eller ikke».
– Hvor tilbringer du jula i år, Anne Merethe?
Det blir for det meste en hjemmejul i Oslo, men selve julaften tilbringes antakelig med familie på Nesodden.
– Det blir ikke jul uten … hva?
Jul uten familien er vanskelig å se for seg. Ellers er det mange tradisjoner jeg godt kan klare meg uten.
– Hva har vært årets store leseopplevelse for deg?
Om jeg skal velge kun én tittel, må det bli tyske Jenny Erpenbecks roman Hjemsøkelse, glimrende oversatt av Ute Neumann. For å sitere fra min egen anmeldelse: «Med sitt frapperende talent for konsentrasjon lar Erpenbeck tysk historie, fra 1930-tallet og frem til årene etter murens fall, folde seg ut i en tekst på godt under 200 sider. Hvem skulle trodd det var mulig?»
– Har det kommet noe positivt ut av det siste året?
Det mest positive er kanskje at det som har vært gode opplevelser, er blitt enda bedre i lys av omstendighetene. En ridetur i gnistrende vintervær er enda finere i 2020 enn i 2019.
– Hvilke tre bøker vil du gjerne gi bort i år? J
eg skulle gjerne gitt bort Dag Johan Haugeruds fantastiske Hva jeg betyr (2011), en roman jeg stadig kommer tilbake til, men den tror jeg ikke det er mulig å skaffe, annet enn på antikvariat eller loppemarked. Om jeg skal holde meg til årets titler, er det vanskelig å komme utenom nyutgivelsen av Magnhild Haalkes roman Allis sønn (1935) – en av de mest innsiktsfulle mor og barn-skildringene jeg noen gang har lest. Inntil nylig var boken for en stor del glemt. Til slutt må det bli en bok fra 2019, Tor Åge Bringsværds antologi Hypp. Hesten i eventyr, myter og folketro fra hele verden. Den er et funn både for hesteelskere og folk med interesse for kulturhistorie.
– Hvilken bok, som har betydd ekstra mye for deg gjennom livet, vil du gjerne anbefale andre å lese?
Hvilke bøker som betyr mest, går litt i faser. I mange år var Det svundne er en drøm (1944) av Aksel Sandemose en veldig viktig bok for meg, men nå er det gått 20 år siden jeg leste den sist. I dag vet jeg ikke om jeg tør å ta den frem igjen i frykt for at fortryllelsen er gått tapt.
– Beste julegaven du noensinne har fått?
Målt i glede er det antakelig en gave jeg fikk som barn. Hvis jeg husker riktig, fikk jeg en gang en morgenkåpe i burgunder velur. Det var toppen av luksus på den tiden.
– Hva spår du blir snakkisen i litteraturfeltet i 2021?
Betydningen av litteraturkritikken! Hva ellers?
– Hvis du bare kunne velge én: Prøysen, Sissel, Donald, Sølvguttene eller Askepott?
Prøysen – uten tvil. Denne høsten er det forresten kommet en veldig god bok om forfatterskapet til Prøysen, Bjørn Ivar Fyksens Almuens opera. Om Trost i taklampa og litterære klasseskiller i Alf Prøysens forfatterskap.
