God morgen i Sørkedalen

Lyrisk: Kolbein Falkeid

Tidligere i sommer var vi innom Einar Økland i Sveio. Denne søndagen tar vi turen sørover til en annen bauta i samtidslyrikken – Kolbein Falkeid i nabokommunen Haugesund. I fjor høst da Falkeid var fylt 80-år, utkom hans seneste diktsamling: Øyet og virkeligheten.

 

ØyetFolkekjære Kolbein Falkeid gav ut sin første diktsamling i 1962. Han har mottatt en rekke priser og utmerkelser, senest Brageprisen (Hedersprisen) i 2011. I tillegg er han blitt omtalt som det femte medlemmet av musikkgruppa Vamp som har brukt spesialskrevne Falkeid-tekster til mange av sine mest kjente låter.

Øyet og virkeligheten er blitt meget godt mottatt og trykkes allerede i sitt tredje opplag. Bjarne Tveiten i Fedrelandsvennen summerer samlingen som «stor skrivekunst», mens Dagens Johannes Kleppa i sin anmeldelse skriver at «å lesa Falkeid er som å vera på oppdagingsreise».

I uken som gikk var Kolbein Falkeid gjest hos Hallgeir Opedal i BokPod – en usedvanlig varm og nær samtale om lyrikk som håndverk, men også som en vei til erkjennelse.

Fra Øyet og virkeligheten velger vi dette friske og livsbejaende diktet, ikke så rent lite aktuelt. I moden alder skriver Falkeid fortsatt vitalt og tenksomt.

 

Falkeid

 

GOD MORGEN I SØRKEDALEN

Det var den søndagsturen i Sørkedalen,

den sommerdagen med landskapet overflømmet

av vennligsinnet solskinn.

Og vi på nedtur, sønnen min og jeg,

med velvilje og varme endorfiner

flytende ut i alt årenett, ja selv ytterst i fingertuppene.

Alt bare godt.

 

Ikke en sjel å se på grusveien

fordi det ennå var morgen eller tidlig formiddag.

Jo, så sannelig! Der kom en eldre herre mot oss!

God morgen, sa vi, god morgen.

Eller kanskje sa vi det på østlandsk – «mojn-mojn»,

denne rappe plinglyden som alltid får meg til å tenke på

mynter, gjerne gullmynter,

raust kastet i stille tjern.

 

Men ikke et svar, ikke et nikk. Herren

overså oss så fullstendig

som om vi var to unike tomrom, uten støv

i den interstellare evighet. Ingenting, mindre enn

ingenting.

 

Jaja, det var det.

Han forsvant ihvertfall bak oss i den fiskebensmønstrede

friluftsdressen, mens vi

– sønnen min og jeg –

tok oss nedetter.

 

Nåja, velviljen og varmen usvekket.

Men aldri har en eldre herre, en fremmed,

så til de grader og helt uten ondskap

blitt addert, subtrahert, dividert

ja, til og med multiplisert

av to så glade amatør-analytikere.

– Forretningen gikk dårlig?

– Feil fot ut av senga?

– Dødsfall i nabolaget?

Ti tusen spørsmål.

Ti tusen svar.

 

Sjelden har vi ihvertfall

nådd middagsbordet

med så glupende appetitt

og i så velsignet humør

som denne søndagen etter en tur

i Sørkedalen.

 

—–

Kolbein Falkeid, Øyet og virkeligheten, (Cappelen Damm, 2014)
Foto: Hallgeir Opedal

 

Les også:

Falkeid runder 80

Søker ikke visdom, søker innsikt

 

 

-- annonse --