Galopperende melodrama

Den tredje romanen av en varslet kvartett med elementene som tema handler om jord. Og hester. Og nesten alt annet som er verdt å skrive om. Dette er bokens styrke – og svakhet.

Med millioner av forventningsfulle lesere over hele kloden skal det vel mye til at alle får sitt, i form av et tema de konkret kan identifisere seg med og gjenkjenne i eget liv. Men ingen kan klandre Lunde for ikke å ha prøvd. I et spenn på omlag to hundre år folder mange personligheter og aktører seg ut. Vi blir kjent med den skyldtunge mammaen til en rusmisbruker, hestejentas halverotiske drømmer, den ensomme mongolske kulturbæreren, sprit-slasken, den homofile 1800-tallsmannens kvaler, «ankerbarn» fra alle tider – og ikke minst ekkoene fra deres forgjengere her på jorden.

Hovedtema nå er jord, kanskje intet mindre enn jordens barn. Lunde byr en vidløftig drøfting av forholdet mellom mennesker og dyr, natur kontra kultur, eventuelle kontraster mellom det vi kaller menneskelig og det vi kaller dyrisk som en slags mørk motpol.


Maja Lunde:
Przewalskis hest

roman
Aschehoug
553 sider

«Løkkeskriftroman»

Men mest av alt er dette en underholdningsroman, smidd av samme stoff som de tidligere bestselgerbøkene Bienes historie og Blå. Den samme friske, nesten eksplosive fortellergleden, preger i 2019 forfatteren. Teksten dirrer av livsglede, språket er lekent og rikt. Lunde har åpenbart også rikelig med historiske og vitenskapelig-kuriøse kilder å øse fra – og hun syns å elske alle formert for «øs».

Kanskje kunne man ønsket at resultatet hadde blitt en god, gammeldags og erkenorsk historisk underholdningsserie. Etter femti sider innledende fomling pakkes persongalleri, handlinger og spenningsbobler så tett at leseren gisper etter luft. De siste 20 sidene kan nok da bli ganske ufordøyelige for lesere med løkkeskriftroman-intoleranse. Å få en melodramatisk happy ending om hva som skjer mange år etter at hovedpersonen er ute av livets dans – det er som å servere multekrem som dessert etter den feiteste ribbesteik: enten elsker man, ellers blir man kvalm. For oss med sterk mage er det da en fornøyelse å fastslå at Lunde ikke sparer på noe. Hun dynger på med likt og ulikt, sparer ikke noen av godbitene fra alt sitt kuriøse og vidtfavnende researcharbeid.

Hjerte, smerte og spor på jord

Hovedpersonen Karin skiller seg ut og danner likevel et slags nav. Hun er tysk, født i 1936, og opplevde som barn Hitlers og Gørings pasjon for bevaring av sjeldne dyr. Hun tar den videre, for det er takhiene, selve urhestene, som også er hennes hjertebarn. Vi møter henne når hun har reist «hjem» til Mongolias enorme stepplandskap med den siste raserene flokken, som nå er møysommelig fremavlet og kurert med mål om en fremtid i det fri. Med seg har hun selvsagt fortiden, særlig representert av en voksen sønn som med denne turen vil lære å leve uten narkotika. Fremtidshåpet er slumrende, men jammen dukker det opp en sexy mongolsk biolog som får henne til å tenke at «han vil grave i meg, ta store spadetak ned i mitt leirholdige indre. Og han tror at ved å vende meg slik, som et jorde om våren, vil han kunne så noe nytt.»

Gode portretter

For en norsk leser burde kanskje Eva og fjortis-datteren Isa være mer spennende, der de i 2064 driver en tidligere besøksbondegård i et Akershus preget av total mangel på struktur. Jammen dukker en fransktalende ung kvinne opp, en som vokste opp i en seilbåt på land den gangen Europa ble lagt i grus av tørke. Igjen utmerker Lunde seg ved gode portretter av både pur unge og middelaldrende kvinner, deres lengsler og drømmer, seiere og tap, og de uendelige refleksjonene over hva som er hva. Men denne skandinaviske delen av fortellingen blir bare et sceneteppe, selv om den er bedre enn de ulidelige oppramsingene i brevform fra russisk zoo-entusiast og hans jakt på både kjærligheten og villhestene.

Uten tøyler

Denne romanen er både for kort og for lang, med sine drøye 550 sider. Det er rett og slett for mange hovedpersoner. Fortellerstemmene, med unntak av et par nesten karikaturlignende outrerte, blir for like og flyter derfor for lett sammen. Alle fortellingene er potensielt gode – men ikke når de presses inn i dette formatet og må konkurrere med hverandre. Dermed blir det heller ikke rom for luft og undertekst, noe som plasserer boken i verdens nest mest kommersialiserte sjanger, etter krim. En god redaktør bør kunne tøyle Lundes galopperende fortellerpasjon, vel vitende om selv om de vil glede dette markedet, er det faktisk også i underholdningslitteraturen rom for en noe mindre heseblesende og handlingsmettet tredje runde.

Research-junkie

Andre kritikere vil kanskje henge seg mer opp i de mange anakronismer og indre logiske brister som har sluppet forbi redaktørene og forlagets øvrige kvalitetskontroller. Anakronismer preger tidslinjene, folk skifter alder og den indre logikken brister for ofte. Dette er klassiske utfordringer når et slikt vårslepp av et manus skal redigeres. For en research-junkie som Lunde, som virker å ha ambisjoner om å formidle utvalgte godbiter av politisk/kulturhistorie i hver bok, burde forlaget benyttet ekstra faktasjekkere innen flere fag. Det har jo også virkelig mer enn råd til det, få forfattere er mer lønnsom eksportvare enn Lunde. En noenlunde litterært begavet jordmor kunne for eksempel vært rådspurt for å kvalitetssikre en fødselsskildring, men særlig når det gjelder alt som har med dyrehold og gårdsdrift rykker det ufrivillig i munnviken hos denne anmelder. Et eksempel kommer når en driftig og erfaren bondekjerring tenker slik:

«Jeg håpet at minst én av kalvene skulle være hankjønn, men begge skuffet. Nå hadde jeg to nye kyr, noe jeg egentlig burde være takknemlig for. Men nye melkekyr hjalp meg lite så lenge jeg ikke hadde noen okse.»

Det er vel å håpe at bare andre bondekjerringer og research-petimeter legger merke til det, midt i dette ganske så friske og spennende stormrittet av en roman.

MAY GRETHE LERUM

 

 

(Foto: Oda Berby)

-- annonse --