- Kari Nygaards "Det frosten tok" gir kalde gufs inn mot vår egen tid, skriver vår anmelder.
Vi befinner oss i Østerdalen høsten 1811. Da bøndene i bygda finner ut at samer har slått seg til på fjellet blir det bråk.
I oppstyret som følger skyter bøndene samenes reinflokk, og slakter alle dyrene. Det danner opptakten til tragiske hendelser. I boken følger vi to kvinneskikkelser som alternerer på synsvinkelen, Lea og samekvinnen Marjja. I løpet av boken flettes skjebnene deres sammen.
Historisk interessant
Nygaard har basert sin andre roman på faktiske hendelser, og det er tydelig at hun har gjort et solid arbeid med researchen til romanen. Hennes evne til å skildre historiske perioder med innsikt er også et av hennes største talenter. De mange detaljene og beskrivelsene av skikker, høytid og hverdagsliv, både blant samer og bønder, gir boken troverdighet og stemning i tillegg til at det byr på interessant og lærerik lesing. Av og til kan det imidlertid bli litt for mye kunnskapsspredning, noe som fører til at fremdriften i boken stanser opp.
Bokens handling strekker seg over et helt år, og det er mange dramatiske hendelser som skjer i løpet av denne tiden. Av og til får vi også tilbakeblikk til tidligere tider. Tidvis fungerer dette greit, men i en tragisk scene som får stor betydning for Leas liv ville dramatikken blitt enda større om vi ikke hadde blitt fortalt hendelsen i etterkant, men vært til stede da den skjer.
Aktuell tematikk
Kari Nygaard:
Det frosten tok
Aschehoug
379 sider
Rent litterært har Nygaard fortsatt litt å gå på. Teksten flyter godt, men språket fremstår tidvis som litt enkelt. I flere scener kunne hun tatt seg tid til å stanse mer opp. Spesielt gjelder dette i særlig dramatiske scener hvor handlingen går vel fort frem. Best er Nygaard når hun skildrer natur og landskap gjennom Marjjas øyne. Da lever språket og hun viser tegn til den forfatteren hun kan bli. Lea og Marjja er sterke kvinneskikkelser, men det er Marjja som bærer romanen best og som fascinerer leseren mest.
Nyttig påminnelse
Hendelsene i boken fant sted for over 200 år siden, men tematikken er like aktuell i dag. Måten bøndene i boken omtaler samene og deres skikker og levemåte på gir nifse påminnelser om vår egen tid, hvor fordommer og fremmedfrykt dessverre fortsatt står sterkt. I så måte kan boken leses ikke bare som en dramatisk underholdningsroman, men også som en påminnelse om hva som kan skje dersom slike tanker får fritt leide.
Aschehoug skal for øvrig ha ros for å ha skapt et av bokvårens vakreste omslag.
