Børre Haugstad fortsetter å dokumentere vinylens historie: – En ny måte å skrive om kulturhistorien på.
– Mine tre vinylbøker er et forsøk på en ny måte å skrive norsk kulturhistorie på, sier Børre Haugstad, som står bak den vidtfavnende serien «Vinylens historie i Norge».
Nylig fullførte Haugstad den norske delen av historien i tre selvpubliserte bind. Første kaffebordbok i 12-tommers format kom i 2019 og tok seg av årene 1958–1969. Andre bind gikk fra 1970-1990, mens tredje bind – som utkom i fjor – tok leserne fra 1990 og frem til 2020.
Duket for debatt
Nå gyver han løs på neste og fjerde bok ut i vinylhistorieskrivingen sin. Bare første del av den norske tittelen – «Tidenes beste låter» – gir bud om at her kan det bli debatt. Ikke minst når Haugstad dessuten lover å ta for seg «rockens viktigste låt». Men nettopp det vil han: At det blir en diskusjonsbok mer enn en tradisjonell historiebok – der den vil utkomme på både norsk og engelsk.
– Jeg forsøker å erte og provosere litt. En viktig sak i boken dreier seg om rockens viktigste låt etter 1963. Det er det ikke sikkert mange er så enig i. Men utgangspunktet er den viktigste bevegelsen etter 1945, nemlig kvinnebevegelsen, som fikk skikkelig fart på 1970-tallet. Men det er en provoserende låt for mange, sier Haugstad til NTB.
Brukte ord
Han har plassert singelcoveret til Patti Smiths «Gloria» på det kommende bokomslaget, og forteller hvordan rocken fikk et helt annet innhold etter 1963 da Beatles og Bob Dylan kom. Rock’n’roll, ifølge Haugstad en gang «et afroamerikansk uttrykk for å knulle,» ble nå sunget rundt leirbål, gikk inn i sømmelige farvann og ble intellektualisert med lyrikk og mer avansert musikk.
– Så kom Patti Smith og ba amerikanske homohatere og den amerikanske gudstroen dra til helvete. Amerikanske radiostasjoner hadde ikke akkurat hennes låter på «heavy rotation». Der Elvis brukte hoftene, brukte Patti Smith ord. Begge var en periode en like stor trussel mot den amerikanske dobbeltmoralen, sier Haugstad og legger til om sin egen kåring:
– Kvalitet er en svært subjektiv størrelse. Rock er ikke matematikk. Kultur er nesten alltid subjektivt, enten det er anmeldelser, eller utvalg av hvem du intervjuer. Men fjerdeboken blir helt objektiv!
Uhøytidelig underholdning
For uten at forfatteren kan røpe for mye, får vi vite at han vil dele det han kaller vitenskapen om lister i fjerde bok ut. Børre Haugstad har samlet og systematisert statistikk og lister i drøyt 30 år og det akter han å gi til beste mellom permene.
– Lister og kåringer er jo bare litt uhøytidelig underholdning på en måte, selv om en del menn blir veldig mørke i blikket dersom ikke favorittplaten deres er der. Lister er ofte moro og alvor på en gang.
Flere i vente
«Vinylens historie»-forfatteren har planer for flere bøker, der han ser mot Storbritannia og USA.
– Det blir spennende å se om det er like stor interesse ute, sier Haugstad, som har brukt 100.000 kroner per bok «bare på design» av bøkene som hittil er utkommet, trykket i 2000 eksemplarer. Han hevder forlagsbransjen anser ham «som nærmest gal».
– De sier til meg «at så flotte bøker hadde du ikke fått penger til å lage av oss». Nettopp. For meg er det viktigst å lage stilige bøker, ikke tjene mange penger. Altså akkurat det motsatte av forlagsbransjen. Men Kulturrådet kjøper ikke inn mine bøker allikevel, de er i lomma på forlagsbransjen, sier den tidligere VG-journalisten.
Hyllest til populærkulturen
Han kaller sine utgivelser for en hyllest til populærkulturen, en ny måte å skrive om kulturhistorien på – og dessuten et oppgjør med «alt jåleriet blant de som sa de ikke likte slagere».
– Derfor har jeg i de to første bøkene bilder av absolutt alle toppslagerne i Norge fra 1958-1990!
Han ville også bøte på kvinnefiendtligheten han hevder «oser» av flere norske pop- og rockhistoriebøker.
– Derfor trakk jeg frem en god del ukjente jenter eller sangere som Lolita, Connie Francis og Little Eva, og i den tredje boken hiphoppioneren Tessa Hafstad, første soloartist med vinylplate.
Et jordskjelv i samfunnet
Børre Haugstad valgte en særegen, ikke-leksikalsk måte å håndtere stoffet på, og liker å trekke linjer. Året etter at den kanskje største slagersuksessen i Norge noensinne, «Tango for to», kom i 1957 og solgte 200.000 «steinkaker», sluttet bransjen med disse gammeldagse 78-platene. De kunne tjene mer penger på vinyl.
– Tenk på den utilsiktede bieffekten det fikk: Hvordan den lille vinylplaten – singleplaten som var så billig og lett å bruke så den endte på millioner av pikerom i Vesten – skulle bli den teknologiske drivkraften som forandret hele 1900-tallets historie. Vi fikk rockekulturen. Det var dette jordskjelvet i samfunnet vårt jeg ville følge og forsøke å dokumentere, sier Haugestad.
Til himmels med Vømmøl
Hva som overrasket ham mest under arbeidet med å skildre vinylens norske historie?
– At nordmenn ikke kjøpte LP-plater på 1960-tallet. Beatles solgte 200 eksemplarer av debutalbumet. Det er faktisk oppsiktsvekkende lave LP-salgstall, nesten ikke til å tro. Beatles var et fenomen, ja, men de solgte ikke i store opplag store deler av 1960-tallet – selv om de toppet norske albumlister.
Det var med Øystein Sunde og Vømmøl på 1970-tallet at nordmenn begynte å kjøpe LP-er, fordi disse herrene sang på norsk og dialekt – med tekster folk forsto og kvalitet slo an.
– Platesalget steg til himmels. Vømmøl var det første bandet i den norske rockekulturen som solgte over 50 000 eksemplarer av en LP.
Norsk viktig
Om han angrer noe? Nei, bare at han ikke skrev mer om musikere som Eigil Berg, Svein Finjarn, Jørn Christensen, Petter Baarli og sangere som Kirsti Sparboe og mange av jentene som frontet tyngre rockeband.
– For meg har det ofte vært viktig å trekke frem artister som bruker det norske språket. Det er de som oftest også blir de mest originale og tilfører norsk rock og kultur noe nytt.