–Forsøker å dikte sant

Nesten tjue år etter sin siste bokutgivelse, Hundene i Tessaloniki, omtaler fremdeles Askildsen skrivingen sin i presens. I går var han igjen bokaktuell – denne gang mer som objekt enn forfatter, selv om Askildsens umiskjennelige stemme preger Alf van der Hagens Kjell Askildsen. Et liv. Boken byr endog på tidligere upublisert novellemateriale fra Askildsen.

Temaet levd liv og forfatterskap, dukket opp som naturlig samtaleemne etter at novellen Heretter følger jeg deg helt hjem ble fremført under gårsdagens pressekonferanse. I hvor stor grad avspeiler bøkene virkelige hendelser i livet hans?

Toner fra barndommen

–Det jeg skriver har ingen annen bakgrunn enn hvor langt jeg hadde kommet i livet mitt, sier Kjell Askildsen. Han er svært opptatt av å skille «mellom opplevd og diktning, mellom skjedd og skapt».

–Selvfølgelig er det toner fra min barndom i alt jeg skriver, men skulle jeg referert fra virkelige hendelser ville jeg ha kjedet meg i hjel. Jeg forsøker å dikte sant.

Krig og religion

Samtalen mellom Alf van der Hagen og Kjell Askildsen under gårsdagens pressekonferanse kretset rundt sentrale temaer i boken som forholdet til religion, tidligere ukjente historier fra krigsårene, forfatterdebuten i et pietistisk Mandal, tidlige forfatter-år i trange kår, liv og forfatterskap, og avslutningen av forfatterskapet. Kontroversene rundt Hundene i Tessaloniki i 1996 er kjent fra tidligere: Enkelte anmelderes mottagelse, beskrivelsen av Askildsen som minimalist og kravet om fornyelse falt forfatteren tungt for brystet:

–Jeg visste med meg selv at det var det beste jeg hadde skrevet. Det var det en fornærmelse å bli kalt minimalist, at man ikke godtok mitt valg, min måte å skrive på, sier Askildsen og utdyper: –Jeg etterstreber en fortettethet, å ikke si mer enn nødvendig. En setning skal føde noe nytt, ha utvikling i seg.

–Ble forbannet

–Jeg ble forbannet og sluttet å skrive, forteller Askildsen.

Skjønt, helt riktig er ikke det. Under arbeidet med boken fant Alf van der Hagen noveller og novelle-fragmenter skrevet frem til så sent som 2004, noe av materialet publiseres også i boken. Så han har forsøkt:

–Hvorfor jeg ikke klarte å komme videre, kan jeg ikke forklare for meg selv en gang.

De senere år har Askildsen vært nær blind, hvilket har gjort skriving enda mindre aktuelt. Som han selv ytrer i bokens innledning: «Dette blir etter alt å dømme mine siste ord mellom to permer.»

–Mer enn fornøyd

Har han selv noen gang tenkt på å skrive sin selvbiografi?

–Nei, nei, nei, sier Askildsen.

Men da Alf van der Hagen kom på banen, tenkte han «skit au».

–Jeg hadde lest Solstad-boken hans, og synes det var en veldig god bok, sier Askildsen. Han er fornøyd med resultatet også denne gang: –Jeg er mer enn bare fornøyd, jeg er meget fornøyd.

–En prestasjon

Alf van der Hagen fikk også en stor dose ros fra en av Askildsens mange forfatter-kollegaer hos Oktober, Tove Nilsen, i hennes innledning til pressekonferansen:

–Det er en prestasjon å få en så god bok ut av et så komplekst materiale, om en mann som selv påstår at han er uten hukommelse, sa Tove Nilsen.

– Jeg har jo vært så heldig å få kjenne den myteomspunne og mystiske Kjell Askildsen og er jo ofte blitt spurt «Hvordan er han egentlig?». Sannheten er at ingen av oss vil eller kan si hvordan Kjell er. Det er det geniale ved boken: Dør etter dør åpnes på det forsiktigste vis, for å vise et liv.

Raus og usnobbet

Hun beskrev sitt og de andre forfatternes forhold til den unge Askildsen – skikkelsen med lange håret og den grå jakka, mannen «som gjorde kvinnene urolige og tiltrukket»:

–Jeg vil si at vi hadde en respekt for Kjell. Ikke en ærefrykt, men en respekt, sa Tove Nilsen. – I den nådeløse strengheten i teksten ligger også Kjells raushet. Jeg har aldri sett denne strengheten i Kjells vesen overfor andre mennesker. Hans vesen er preget av raushet og stor mangel på snobbethet.

(Hovedbilde: Kjell Askildsen i samtale med Alf van der Hagen. Foto: Tom Sandberg / Kjell Askildsen. Ett liv, Forlaget Oktober)