Forleden ga vi deg noen gavetips med fellesnevneren norske romaner. Her er noen flere for deg som er ute i siste liten.
Det nærmer seg. Og har du ikke fått alle julegavene på plass er det fremdeles håp. Forleden ga vi deg fem romantips til jul. Her er fem nye utdrag fra våre anmeldere. Du kan klikke deg videre til hele anmeldelsen.
Vemodig vakkert
I Rigels øyne, den tredje boken om Ingrid på Barrøy, skal vi bare så vidt innom hjemmet hennes på øya på Helgelandskysten. I denne bokenfor bærer det nemlig raskt inn i landet på leting etter Alexander, den krigsskadde russiske soldaten som drev i land på Barrøy i forrige roman, Hvitt hav. Og med seg på letingen har Ingrid spedbarnet Kaja, resultatet av kjærligheten som oppsto på øya i krigens siste fase. Og skildringen av Ingrids søk etter
Roy Jacobsen:
Rigels øyne
Cappelen Damm
kjæresten er usentimental, brutal, eventyrlig og vakker, der hun følger sporene etter Alexander halve landet på langs.
Det er blitt fred i Norge. Og verden. Året er 1946, og livet er ikke det samme som det var før krigen. Noen har valgt feil side, mens andre har nølt. Livet skal uansett bygges opp igjen, men det er ikke stort Ingrid har å støtte seg på der hun følger sporene etter russeren hun er blitt glad i.
Du kan lese hele anmeldelsen her
Språket er et variert eventyr i denne romanen. Til tider oppramsende (hun gjorde det … og så gjorde hun det), men ispedd praktfulle dialoger og miljøskildringer gjør det språket rikt, mangfoldig og preget av landsdelen Ingrid kommer fra.
Om dette er punktum i fortellingen om Ingrid Barrøy, så er det et verdig punktum. Livet vil nok normalisere seg på etterkrigstidens Barrøy, med nye generasjoner, med samhold, slit og kjærlighet, enten Roy Jacobsen vil fortelle oss om det eller ikke.
Uansett hva han velger kan han hvile seg nå. Og motta en dypfølt takk fra et lesende folk.
ATLE NIELSEN
Vesle Daniel og verda
Kaos-pilotar, tei still! Lytt heller til denne kaos-kosmonauten av ei småbarnsmor, som er både kvardagsheltinne, varslar, aktivist – og ein drivande god forteljar.
Det handlar om Daniel, som endar opp med diagnosen regressiv autisme, og boka er forma som eit brev frå mor til son. Den verkelege Daniel kjem kanskje aldri til å kunne lesa teksten med vaksen-perspektiv, men denne svært personlege romanen talar sterkt til alle som kjenner, elskar, eller arbeidar med ein «Daniel».
Olaug Nilssen:
Tung tids tale
Olaug Nilssen har ein x-faktor i språk og forteljarhandverk som let lesaren oppleve denne skakande tragiske historia også som ein raus og styrkande roman om kjærleik, samhald og von.
Teksten ber preg av at boka er eit sakprosaprosjektet som vart til roman, mellom anna fordi Nilssen meinte ho måtte ta personvern-omsyn til fleire enn barna sine. Ved sidan av utfordringane som handlar om Daniel og søskena og dei næraste, ber forfattaren også på smerta når vener trekkjer seg unna, og når ho kjenner seg som ein elendig kollega. Ho tek mykje av skulda sjølv, for kor mykje av eiga tragedie kan ein la tyte rett i fleisen på folk? Det er vel ganske udanna? Ikkje rart at vettuge folk held seg unna. For mor disponerer ikkje tida si godt nok, nemleg. Det er difor ho etter ørten vakenetter framleis ikkje legg seg og berre kviler – men piskar seg sjølv med tankar om kor naivt og bortkasta det var då ho fekk snev av meistringskjensle ved å laminere handteikna merkelappar til kommodeskuffene
MAY GRETHE LERUM
Blå-dyster og god
«Eg kjende at eg lengta etter eit samanbrot, men eg visste at det var for mykje å håpe på, det låg ikkje for meg å bryte saman». Slik fortel hovudpersonen Terje i Carl Frode Tillers nye roman at han tenkte, kort tid før han styrde bilen inn i eit møtande vogntog. Frå sitt limbus i sjukehussenga grev han seg så bakover i livet og lagnaden sin.
Du kan lese hele anmeldelsen her
Carl Frode Tiller:
Begynnelser
sider
Dette er likevel ikkje ein heilsvart roman. Blå-dyster, kanskje, men ofte med ein gneistrande dobbelt-ironi som både morer og rystar denne lesaren. Bipersonane kallar fram lune smil, og skildringar av det ein kan kalle nedre trønderske arbeidarklasse er gjort med både skeivt smil og varmt hjarte. Etter flittig lesing av kjelder som forskning.no, forvaltningsplanar og utredningar frå fylkesmenn og direktorat, kan forfattar Tiller by på herlige godbitar for oss med interesse for natur, naturens kuriositetar, og overraskande fakta. Denne lesaren deler kanskje skremmande mykje av nerde-interessa hovudpersonen eig, og finn då mykje humor i spissa samanstillingar og leik med fakta. Ja, det svingar når Terje dreg i gang om eit favoritt-tema, det er berre å henge med og klamre seg fast, for hovudpersonen er like omskifteleg som dei sosiale kastevindane han let seg påvirke av.
MAY GRETHE LERUM
Historier som holder vann
David er en ung far som kjemper for livet i år 2041. Han og den lille datteren er på strupetørr flukt fra et Sør-Europa som er blitt til ørken. Hvor kona Anna og den lille sønnen er blitt av, vet de ikke.
Maja Lunde:
Blå
Aschehoug
Signe er en godt voksen norsk kvinne, som i år 2017 seiler til hjembygda mellom fjord og bre. Der hun bestemmer seg for å kjempe en siste kamp, for både sin egen del og planetens fremtidshåp.
Du kan lese hele anmeldelsen her
Totalt sett preges boken av et utsøkt samspill mellom de to fortellerstemmene Signe og David, og deres historier. Språket er bevisst og variert. Det understøtter og speiler fortellingens stadige temposkiftninger og kontraster, når forfatteren musikalsk veksler mellom korthugde setninger og lange, kommarike perioder. Boken er kløktig konstruert for å tilfredsstille et svært bredt publikum, fra elskere av ren romantisk/emosjonell underholdning til faglig oppleste folk på begge sider av debatten om menneskeskapte klimaendringer. Når Lunde faktisk greier denne nesten umulige forfattertekniske balansegangen, er det et solid bevis på ekte fortellertalent. Det er all grunn til å stille på kaia med norske flagg og vinke oppfølgeren etter Bienes historie en minst like god tur ut i hele verden.
MAY GRETHE LERUM
Liv, død og slekters gang
Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren, som bor på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. De to har aldri møtt hverandre før – og de havner slett ikke på samme bølgelengde.
I en isete sving mister Carla kontroll over bilen og de havner utfor en skrent. Hun opplever det store marerittet: Til tross for all sin erfaring gjennom et liv som anestesilege er hun
Cecilie Enger:
Pust for meg
handlingslammet og makter ikke å redde Synne. Den erfarne overlegen svikter når det gjelder som mest.
Bokens tittel, Pust for meg, spiller nettopp på dette: at den eneste gangen i livet du ikke puster selv er når du er i narkose, når du skal opereres. Man overlater pusten sin til andre, til en anestesilege. Denne gang svikter altså Carla, som har knyttet et langt liv, mye av sin tid og stolthet, til sitt virke. Når denne identiteten begynner å vakle, søker Carla trøst hos moren og datteren – og hun flytter inn i barndomshjemmet..
Du kan lese hele anmeldelsen her
Pust for meg har i det store og hele blitt en langsom og ettertenksom, klok og reflektert roman. Enger beskriver stemninger med enkle grep, enten det er snakk om netter i sykehuskorridorer eller bilder fra barndommen. Hun maler frem flere vakre episoder fra den gang da, glimt som Carla med et vemod kan se tilbake på, fra en tid som ikke kommer igjen.
VEBJØRN ROGNE
