Liv, død og slekters gang

FAVORITT: Cecilie Enger foto: Gyldendal)

Cecilie Enger fortjener mange lesere denne høsten.

Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren, som bor på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. De to har aldri møtt hverandre før – og de havner slett ikke på samme bølgelengde. Carla synes Synne trår henne for nær i sine mange spørsmål, er bedrevitersk, pretensiøs, selvhøytidelig og stadig mer irriterende. Carla føler at hun med ett befinner seg i en ukomfortabel forsvarsposisjon.

 

De store spørsmålene

Den aspirerende regissøren Synne har dramatisert deler av Brødrene Karamasov for en teateroppsetning – en roman Carla kun har vage minner av, førti år forbi sine egne år på videregående. Det overrasker Synne at dette er en fortelling det går an å legge bak seg: «Oi, er det mulig? Den tar jo opp alle de store spørsmålene. Skyld og straff, tilgivelse og forsoning.»

Nettopp disse store temaene skal gå som tråder gjennom resten av Cecilie Engers roman.

I en isete sving mister Carla kontroll over bilen og de havner utfor en skrent. Hun opplever det store marerittet: Til tross for all sin erfaring gjennom et liv som anestesilege er hun handlingslammet og makter ikke å redde Synne. Den erfarne overlegen svikter når det gjelder som mest.

 

Smerte og lindring

Bokens tittel, Pust for meg, spiller nettopp på dette: at den eneste gangen i livet du ikke puster selv er når du er i narkose, når du skal opereres. Man overlater pusten sin til andre, til en anestesilege. Denne gang svikter altså Carla, som har knyttet et langt liv, mye av sin tid og stolthet, til sitt virke. Når denne identiteten begynner å vakle, søker Carla trøst hos mor og datter – og hun flytter inn i barndomshjemmet.


Cecilie Enger:
Pust for meg

Roman
Gyldendal
246 sider

Pust for meg handler om rolleforandringene vi gjennomgår, villet eller ei, bevisst eller ikke. Om smerte og lindring, soning og forsoning. Om identiteter som glipper. Om livets forgjengelighet og slekters gang. Med ett er man ikke lenger datter. Med ett er morsrollen omdefinert.

 

Liketil og lett

Carla ser på mange vis Synne i sin egen datter Ingrid – i det å ha en datter. Som personer fremstår de som ulike: Synne tilsynelatende bråmoden, bedrevitende. Datteren Ingrid som den naiv-alternative, sårbare skikkelsen – noe Carla synes spaltet i forhold til: tidvis frustrert, men mest glad for å føle at Ingrid trenger henne. Kanskje derfor svir også morens kommentar fra sykesengen: «Man skal ikke dyrke andres umodenhet for å gjøre seg behøvd.»

Heri ligger også noe av styrken i Cecilie Engers språk. Trass i den alvorlige tematikken er dette preget av en liketil, lavmælt letthet. Dermed kan en skjev kommentar eller ubetenksom bemerkning bli et knyttneveslag.

Pust for meg har i det store og hele blitt en langsom og ettertenksom, klok og reflektert roman. Enger beskriver stemninger med enkle grep, enten det er snakk om netter i sykehuskorridorer eller bilder fra barndommen. Hun maler frem flere vakre episoder fra den gang da, glimt som Carla med et vemod kan se tilbake på, fra en tid som ikke kommer igjen.

 

Roman-bestselger

Cecilie Enger høstet mange godord for romanbiografiene Himmelstormeren (2007, om Ellisif Wessel) og Kammerpiken (2011, om dronning Mauds kammerpike), men det var med Mors gaver hun fikk sitt virkelige gjennombrudd hos det boklesende publikum. Romanen ble en av de store bestselgerne i bokhøsten 2013 og innbragte Enger Bokhandlerprisen.

Så langt har det gjerne gått tre-fire år mellom hver Enger-roman, så det er ikke uten en viss forventning man åpner permene.

Innfrir hun også denne gang?

Ja, til fulle.

 

VEBJØRN ROGNE

 

 

(Foto: Gyldendal)
-- annonse --