Flat og forutsigbar PK-krim

Camilla Läckberg har ikke tatt leserne med tilbake til Fjällbacka på seks år. Men det gjensynet hun byr på Gjøkungen kunne leserne godt ha vært foruten.

Det er Läckbergs ellevte bok i Fjällbacka-serien, som følger forfatteren Erica Falck og hennes politi-ektemann Patrik Hedström, gjennom like mange mordetterforskninger de har gått løs på i tospann.

For det drepes mennesker over en lav sko i den svenske sommerbyen. Og selvsagt skjer det et mord også i Gjøkungen. Kunstneren Rolf Stenklo blir funnet drept i galleriet hvor han planla en sjelsettende vernissasje. Byen er full av gjester til forfatter Henning Bauer og kona Elisabeths gullbryllupsfeiring – og Patrik har et svare strev med å finne noen vitner blant de fulle gjestene. Erica på sin side undres om mordet kan ha noe med en fortelling kona til Rolf, Vivian, forteller henne. Stenklo og Bauer er nemlig grunnleggere av en kulturklubb, Blanche, med sterke forgreninger inn i den Svenska Akademien. Og når et trippeldrap finner sted i Bauer-ekteparets hjem, flyter gamle hemmeligheter opp til overflaten.

Inn i Metoo-debatten – igjen

Handlingen foregår over to tidsplan; en nåtidshandling og en handling lagt til Stockholm på åttitallet. Her følger vi transkvinnen Lola og datteren Pytte. Dette er fortellergrep som tidligere har fungert godt for Läckberg – men ikke denne gangen.

Camilla Läckberg:
Gjøkungen

Krim
Gyldendal
416 sider
Kari Bolstad

Läckberg beveger seg i et mer politisk betont terreng enn i hennes tidligere bøker. Ikke bare går Läckberg dypt inn i homokampen og transkvinners rettigheter fra åttitallet frem til i dag, men hun har også inkludert Metoo og skandalene knyttet til den Svenska Akademien – en debatt hvor hun selv var svært delaktig i for noen år tilbake.

Selv om det nok alltid har vært tilfellet, blir det mer enn noen gang tydelig at Läckberg skriver seg selv inn i historien. Erica er Camilla – og det er litt kleint når Erica skrives såpass kul og uaffisert, og Akademien så karikert elitistisk, at medlemmene her ikke en gang klarer å sitte ved siden av en vulgær krimforfatter under en middag.

Krenke-angst

Temaene blir for store for Läckberg å takle. Spesielt tematikken rundt transkvinner blir preget av en forsiktighet og angst for å ikke fremstå politisk korrekt og som en alliert, at det grenser til det kjedelige. Det er fint at temaet blir behandlet med respekt, men redselen for å krenke noen, gjør at teksten blir stadig unnskyldende og gjentakende.

Erica var trygg på motivene sine. Likevel kunne hun lett komme til å trå feil fordi hun ikke visste bedre. «Jeg legger meg flat, min mangel på kunnskap er enorm. Men jeg lover at jeg skal nærme meg fortellingen med den største respekt. Og jeg kommer til å skaffe meg den kunnskapen jeg mangler, før jeg sender fra meg et eneste ord til trykking. Okei?»

I det hele tatt er det ganske kjedelig å befinne seg inne i Ericas hode. Det er veldig liten karakterutvikling fra de første bøkene – hun synes fremdeles hun er for tjukk og at Patrik er deilig. Og når det faktisk melder seg et interessant personlig dilemma, blir dette feid vekk av Läckberg. Erica vil nemlig ikke tenke på akkurat dette akkurat nå. Dette er sannsynligvis en tematikk Läckberg heller vil ta med seg inn i neste bok – og det gjør ikke denne bedre.

Går ned en vektklasse

Läckbergs tidligere bøker har hatt et litt annerledes, overnaturlig preg. Det er den creepy-tonen den svenske krimforfatteren kan best, og få kan måle seg med hennes evner til å male frem spøkelser som lurer bak skjærgårdsidyllen. Dette er helt fraværende i Gjøkungen.

Handlingen er smertefullt forutsigbar. Bare noen knappe sider inn i handlingen, kan man gjette seg til hvordan det videre plottet vil fortone seg. Tittelen alene gjør at man kan mer enn ane slutten på denne historien.

Det hjelper heller ikke at plottet er lite troverdig, og tidvis direkte usannsynlig. At Erica drar hjem til Vivian knappe timer etter ektemannen Rolf blir funnet drept, fordi hun «hadde jo invitert henne på te og for å fortelle en spennende historie», er så usannsynlig taktløst. Det er heller ikke troverdig at Erica, på utenbystur, svetter av angst fordi Patrik ikke tar telefonen etter nyheten om trippeldrapet. Bekymringen for om det var hennes egen familie som var rammet, kunne enkelt løses ved å ringe hvilken som helst annen kjenning i hjembyen.

Men til syvende og sist er det nettopp Erica og Patrik som redder Gjøkungen fra å være en helt miserabel affære. Etter 10 bøker er man jo blitt glad i paret, og det er faktisk oppriktig hyggelig å få komme inn i stua deres igjen – uansett hvor råttent rammeverket ellers måtte være.

Camilla Läckberg skriver kanskje lett kriminallitteratur – men Gjøkungen befinner seg en vektklasse under Läckbergs tidligere nivå – selv med forsøket om å tillegge handlingen en politisk tyngde.

NORA STEENBERG