Mye om livet som stiller seg i veien for skriving, mindre om lesingens korrelasjon med skrivingen.
Oktober fortsetter sin serie med egne forfattere som i småformatet uttrykker sin start som skrivende, sin metode og tilnærming til kunsten, og dette er en vanskelig sjanger å manøvrere i. Man vil finne noe godt i mange skrivebøker, noe som er umiskjennelig for vedkommende forfatter og «sant», som Kjersti Annesdatter Skomsvold vektlegger i Den andre forsvinninga, som kom nå i juni. Hun er fjerde person ut i serien «Lese, skrive» etter Ingrid Z. Aanestad, Terje Holtet Larsen og Karl Ove Knausgård.
Kjersti Annesdatter Skomsvold:
Den andre forsvinninga
Oktober
100 sider
«Jeg er sterkere når jeg skriver, men bare når jeg skriver sant», forteller Kjersti Annesdatter Skomsvold. Hva som er sant, vender hun tilbake til gjennom teksten, fra forskjellige vinkler, slik en forfatter ofte prøver seg frem. Dette er den mest interessante delen av teksten. Her er vi innenfor porten.
Det låter kjent når hun sitter i kjelleren i rekkehuset og forsøker skrive og samtidig får dårlig samvittighet fordi mannen hennes tar ut av oppvaskmaskinen og de små tasser over golvene. Selvsagt er det alltid noe som bør gjøres et annet sted. Skomsvold er nok ikke alene om å ønske seg et eget sted for sitt yrke.
Gjennom boka strør hun også ut sitater om å skrive av forfattere som står henne nær, spesielt Samuel Beckett, og via ham kommer hun også inn på lesingen. Jeg hadde ønsket meg mer om hva lesingen betyr for skrivingen hennes, frekvensen og sammenhengen mellom disse, men dette er teksten forfatteren har valgt å levere som sin selvangivelse. Gode passasjer handler også om at et «jeg» i en roman ikke er Kjersti, selv ikke i Monstermenneske, og hvordan dette forholder seg. Man kan aldri få nok av slike presiseringer i en tid hvor alt tas bokstavelig.
Mer brutal enn mediene
I tillegg gir hun kanskje også noen nøkler til eget forfatterskap, det er jo en subjektiv opplevelse boka handler om. Tilblivelsen av dette forfatterskapet har vi lest mye om i avisene, men hun nagler det ganske brutalt med egne ord:
Jeg måtte avbryte studiene, det ble slutt med samboeren min, jeg var for syk til å være sammen med vennene mine, for syk til å gjøre noe som helst. Tjuefem år gammel flyttet jeg hjem til foreldrene mine. Det var da jeg begynte å skrive. Jeg begynte å skrive av ren redsel, redsel for hva som ville skje med livet mitt, om det ville skje noe i det hele tatt. Kanskje er alt man ønsker seg her i livet en sorg så stor at det tvinger en til å bli seg selv før man dør?
Velg riktig skrivebok
Denne typer bøker har alltid vært blant oss. Noen gir oppskriften på hvordan man kan tjene sine første millioner på å skrive, andre tumler seg inn i et hemmelig essaymørke. Skomsvolds bok er tilgjengelig, uten at det blir en bruksbok full av opplistede tips og råd.
Rundt årtusenskiftet var det Olof Lagercrantz´Om kunsten å lese og skrive som gjaldt. Og Syd Fields A screenwriter´s workbook, som var en bok med skjemaer og lovet fremgang. Deretter var det befriende at Stephen King kom med Om å skrive. Kings bok står seg godt ennå fordi den, som Kjersti Annesdatter Skomsvolds bok gjør, knytter skrivingen opp til forfatterens biografi og publiserte arbeider, at den til en viss grad avmystifiserer det romantiske og vektlegger det metodiske og alt arbeidet som ligger i en tekst. Og selvsagt lar oss få bli med på de inderlig gode minuttene og timene hvor alt klaffer.
Les denne typen skrivebøker, ikke de som lover penger, prestisje og priser.
VIDAR KVALSHAUG
