Et totalt fravær av redsel

- Det er et stort gap mellom denne dommedagsfortellingen og mitt eget totale fravær av redsel. Hvorfor er det slik? spør Bjørn Vatne i sin ferske roman "Nullingen av Paul Abel". Den forrige, "Slik skal vi velge våre ofre", ble kåret til Årets roman av norske bokbloggere.

Forfatter:  Bjørn Vatne (41)

Aktuell med:  Nullingen av Paul Abel, Gyldendal

Sjalken er en slags mobiltelefon på steroider, operert inn som et tynt lag grafén over hjernebarken. All reklame og propaganda går bokstavelig talt rett i ryggraden på den norske befolkningen, noe det øko-fascistiske partiet Pan-etisk forbund utnytter for å hjernevaske dem til å bli fullstendig bærekraftige mennesker. Men ikke alle vil eller kan bli med på laget – blant dem Paul Abel.

Hvorfor skrev du akkurat denne boken?

Det var to inngangsporter til denne boken. På den ene siden blir jeg fortalt (og innbiller meg at jeg tror på) at vi er i en dyp økologisk krise, men det et stort gap mellom denne dommedagsfortellingen og mitt eget totale fravær av redsel. Hvorfor? Tror jeg dypest sett ikke på det? Fornekter jeg det? Hva skulle til for at jeg kunne føle frykt, og ta konsekvensen av det?

Det var dette jeg ville finne ut av. Og det eneste jeg visste i starten, var at jeg ville skrive det som en fortelling, en fabel. Frustrasjonen ble enorm da jeg etter et års skriving følte at jeg ikke klarte å nullstille meg eller tenke noe originalt, og da kom jeg til inngangsport nummer to:

Jeg føler at mitt eget tankegods er blitt forferdelig innsnevret. Det er så utrolig lite jeg faktisk er i stand til å tenke og se på nytt. Jeg tror mye av det skyldes den sabotasjen jeg har drevet på meg selv, gjennom å søke, skumme og sortere på nett, der jeg hele tiden blir eksponert for de samme ideene. Men kunne disse samme prosessene også bli brukt til å få meg til å føle redsel, og endelig bli et bærekraftig vesen? Hva om jeg rett og slett ble manipulert til det, ville det være så galt? Slik ble ideen om sjalken født.

Tre favoritter:

James William Gibson: A Reenchanted World, The quest for a new kinship with nature. En tematisk oppstilling av ulike forsøk på å gjenfortrylle vår sekulære virkelighet, og åpne for et nytt (gammelt) natursyn. Akkurat innenfor grensen hva gjelder hokus pokus.

George Saunders: Lykkeland. Jeg liker Saunders best når han er morsom, og det er han til gangs når han henger ut forbrukersamfunnet. Triste og hysteriske noveller.

Stanislaw Lem: The Cyberiad. To oppfinnere kappes om å lage verdens dummeste oppfinnelser, som for dem kjennes helt uvurderlige. Kunnskapsrikt og morsomt fra den kanskje beste sci-fi-forfatteren av dem alle.

Uslipt diamant: 

Carmen Maria Machado: Her Body and Other Parties. En vellykket sjangermiks der innslag av horror og sci-fi brukes til å synliggjøre kjønnsstereotypier, og får deg til å tenke «fy f…, er det sånn det føles».

Sist leste bok:

Kaspar Colling Nielsen, Den danske borgerkrig 2018-24. Deilig tøvete, smart og vill bok.

Hvordan jobber du?

Jeg jobber fra 9-15 annenhver dag, nokså disiplinert, på hjemmekontoret. Etter hvert har jeg lært meg å dele tiden mellom lesing og skriving. Det tok litt tid før jeg tillot meg å tenke at det å lese også er arbeid, og uløselig knyttet til skrivingen.

Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?

Aina, fra min første roman Slik skal vi velge våre ofre. Hun er ei kul dame.

Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?

Jeg har ikke noe interessant svar på det. Det er fint å tenke at det kan være en av høstens debutanter, en gang i fremtiden. Men jeg tror at Svenska Akademien har helt andre ting i tankene akkurat nå. En trist og dum historie.

Hvis du var kulturminister for en dag?

Jeg ville skrapt sammen en bibliotekmilliard eller to. I bibliotekene har vi allerede på plass en fantastisk infrastruktur, dedikerte og kunnskapsrike folk og store visjoner om å være grunnfjellet i demokratiutviklingen. Men de mindre bibliotekene mangler nesten alt de trenger for å gjennomføre disse vyene. Lokaler må rustes opp, flere bibliotekarer og andre ressurspersoner må inn, og sammen må de få verktøy til å gjøre god, gammeldags folkeopplysning i nye former. Brukt riktig kan biblioteket være svaret på et utall samfunnsutfordringer, men jeg frykter vi er i ferd med å søle bort den sjansen.

Facebook og sosiale medier – fest eller kolera? 

Til privat bruk: Kolera. Jeg er kun på Twitter, der jeg får utløp for en og annen vits, men jeg føler at jeg har friheten til å forlate det når som helst uten at noen ville savne meg. Sosiale medier har jo også et demokratisk potensial, men jeg har mistet mer og mer troen på det også, etter hvert som jeg har sett hvordan alle dataene vi legger igjen kan vendes mot enkeltmennesket. Det gjør meg uvel. I romanen spekulerer jeg i en slags ekstremversjon av dette.

Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:

Nb.no, særlig nettbiblioteket som tidligere het Bokhylla, men også fordi de streamer arrangementer som vi langt fra Oslo kan få med oss.

 Fjellklatring med Jo Nesbø eller lang lunsj med Linn Ullmann i Central Park?

Begge deler kunne nok vært veldig hyggelig, men kanskje litt anstrengt? Jeg kjenner jo ikke noen av dem, så jeg er redd mye av kosen ville druknet i min forstillelse.

 

(Foto: Privat)

-- annonse --