Et brennende ønske om hevn

MED NY SELVBIOGRAFISK ROMAN: Edouard Louis. (Foto: Fin Serck-Hanssen)

Tanken på å vise verden at han dugde: Det var det som satte den utrolige klassereisen til Édouard Louis i gang.

Édouard Louis har åpent og brutalt skildret oppveksten i en fransk industriby, der homofobi og machokultur sto sterkt. I tidlig alder ble Louis fortalt at han var en jævla homo, en som var annerledes. Og helt fra de første ydmykelsene, kjente han på et brennende ønske om hevn – et ønske om å «vise dem».

I dag er han en av Frankrikes mest berømte, unge forfattere, og det kan dermed virke som om Édouard Louis har lyktes. Men med sin nye bok vil han rive ned helteimaget.

Myten om helten

– Det jeg prøver å formidle, er at nesten all litteratur om transformasjon og sosiale reiser er preget av myten om helten. Man får alltid inntrykk av at den som stikker av er smartere enn de som blir igjen.

I starten av skrivekarrieren ønsket han nok å ta avstand fra oppveksten, og i debutromanen viser han brutaliteten i det mannsdominerte arbeiderklassemiljøet. Men han ønsket alltid å vise dette miljøets kompleksitet, sier han i dag. Og understreker at han ser på seg selv med det samme ransakende blikket. For Louis ville aldri kalt seg selv smartere enn sin mor eller søster. Men han hadde et brennende ønske: Han skulle reise bort og forandre sine livspremisser.

– Kroppen ga ordre til hodet mitt, og sa: «Du må forandre deg og stikke så langt herfra som du bare kan».

Selvbiografi

Hjemme hos venninnen Elenas akademiske familie, plukket han opp nyttig kunnskap. Han lærte seg å holde bestikket riktig, trente på dialekt og etter hvert fikk han rettet opp tennene. Han jobbet målbevisst og fikk til slutt innpass ved det svært prestisjetunge École Normale Superieure-universitetet i Paris.

Men det er mye mer ved denne historien enn en heltehistorie, fastslår forfatteren. Ikke minst har det å endre så mye vært smertefullt, det har kostet. Og selv om han kanskje hater barndommen sin, så savner han ting ved den også.

I boken utforsker han omkostningene, men han har kommet til at han ikke ville hatt klassereisen ugjort.

– Faren min er 57 år og kan ikke lenger gå, fordi han har jobbet så hardt fysisk hele livet. Livet jeg har, beskytter meg mot slike ting, slår han fast.

Men Édouard Louis har på ingen måte vært spart for utfordringer. Ærligheten hans kan nok skremme noen, men ved hjelp av sin nye, litterære memoar, tviholder han på blikket vårt.

Endret hevntanke

Louis har lært seg å elske litteratur, men han har også et uttalt mål om å rive ned litterære konvensjoner.

– Jeg la merke til at reglene, som sies å være estetiske, også er politiske. Og de hindret meg fra å snakke om fattigdom og de herskende klassene. Jeg prøver å bryte litteraturens regler, én om gangen, slik at jeg kan snakke om sosial vold.

Til å begynne med trodde mange at Édouard Louis overdrev lidelsen og fattigdommen han beskrev litterært. Nå synes han på sin side at homofobien, rasismen og volden bare øker på i takt med fremveksten av høyreekstremt tankegods.

Han forteller at også hans eget ønske om hevn har endret form.

– Da jeg var liten, ville jeg hevne meg på omgivelsene mine. Men nå vil jeg ta hevn på vegne av dem, sier han.

Som en rød tråd gjennom bøkene hans går ønsket om å forstå årsakene til volden, noe som også har gjort forfatteren politisk engasjert. I slike forum føler han slett ikke på mindreverdighetsfølelsen klassereisende noen ganger kan kjenne på.

– Jeg føler tvert imot at jeg kan møte opp med mer legitimitet, fordi jeg har kjempet åtte ganger hardere, sier han – og legger til:

– Noe av det politiske budskapet i denne boken, er at politikere ofte peker på de lavere klassene som mest «trengende». Politikere sier alltid at de må jobbe hardere, slik at de ikke trenger stønader. Men noe av det mest slående jeg har oppdaget, er i hvilken grad det er de herskende klassene som til syvende og sist får all hjelpen.

 

 

0 Delinger