Undersøker makt og manipulasjon

Jenny Erpenbeck (Foto: Katharina Behling)

I romanen «Kairos» undersøker den tyske forfatteren Jenny Erpenbeck makt og manipulasjon – og lar et kjærestepar legemliggjøre Tysklands smertefulle, nære historie.

Det var først 30 år etter Berlinmurens fall at den tyske forfatteren Jenny Erpenbeck kjente et slags lettelsens sukk. Nå klaret hun – i fred og ro – å reflektere over hendelsene som preget ungdomstiden hennes. For først etter tre tiår hadde hun nok avstand til å se tilbake på Berlinmurens fall.

– I diskusjoner om DDR, har det vært mye følelser fra min side. Jeg kunne være opprørt i flere dager etter slike samtaler, sier hun under et besøk hos forlaget i Stockholm. Hun legger til at den nyeste romanen hennes undersøker noen av disse følelsene.

Erpenbeck har også tidligere tatt seg inn i DDR-skyggene i bøker som Hjemsøkelse og Alle dagers ende.

Men i Kairos går hun tilbake til ungdomstiden på 1980-tallet, og tegner fram et portrett av den nitten år gamle Katharina som treffer forfatteren Hans, som er 30 år eldre. De møtes ved en tilfeldighet på Alexanderplatz, og et lidenskapelig kjærlighetsforhold ser dagens lys.

Inkorporerer samtidshistorie

Mens Hans vokste opp i nazitiden og var med i Hitlerjugend, er Katharina ung i en annen æra. Erpenbeck lar dette paret på hvert sitt vis speile Tysklands nære historie, og hun kommenterer på sitt vis påstanden om at 1945 var et slags år null for landet.

– Det var ikke en ny begynnelse, med nye tyske innbyggere. Det var mer det at folk startet fra ulike utgangspunkt da de bygget det nye samfunnet opp, framholder hun. Og eksemplifiserer med besteforeldrene, som var kommunister som i sin tid migrerte til Sovjetunionen. Men etter andre verdenskrig kom de tilbake til Tyskland, og de måtte bygge opp et nytt samfunn sammen med tidligere nazister.

Erpenbeck trekker i boken paralleller mellom hvordan samfunnet styres, og kjærlighetsforholdet, i sin historie om makt og manipulasjon. Historien var ikke veldig hyggelig å skrive, innrømmer hun – med en liten latter.

– Det var vondt, for det er en historie om å sakte bli eldre og vokse opp, og komme seg ut av alt det mørke, sier hun – og viker ikke unna det faktum at noe er selvopplevd.

I Stasi-arkivene

Mens hun skrev, gravde Jenny Erpenbeck også i Stasi-arkivene – der hun plutselig fant en 1400-siders fil om personen hun var på sporet av. Hans i boken er nemlig basert på en virkelig person. Men det er ikke forfatteren Heiner Müller, understreker hun, noe det er blitt spekulert i.

I mange av Erpenbecks bøker tar hun for seg hvordan stillhet og makt henger sammen, og hvordan det som ikke sies kanskje er det viktigste. I Kairos krever eksempelvis Hans å få lese alle Katharinas dagbøker, noe som får henne til å slutte å skrive åpenhjertig. Slik ødelegger han skrivekunsten for henne. Eller lærer hun seg bare at man ikke alltid trenger å være sannferdig?

– Det er et godt spørsmål. Skriving som en teknikk for både å fortelle og å skjule ting, interesser meg, sier Erpenbeck. Og legger til at hun synes et av de mest opprivende øyeblikkene i boka, er når Hans sier: «En som kan lyve sånn for seg selv, bør holde seg unna kunsten».

– Kunst kan også være manipulasjon. Men er det god kunst, er det samtidig noe som åpner opp – og lar deg se noe dypere.

 

 

0 Delinger