– Er både sprinter og maratonløper

Etter en tøff fødsel, har Hagen Agency sørget for å få norske barnebøker og sakprosa til flere dusin land. Nå feirer Norges første selvstendige litterære agentur 15-årsjubileum.

– Starten ble veldig krevende, fordi Cappelens ledelse satte en Aker Brygge-advokat på meg. At en av deres egne ansatte skulle starte et konkurrerende agentur var verre enn at svenske agenter skulle «ta» norske forfattere. Mye mistenksomhet, anklager og andre ubehageligheter ble toppet av at forlaget truet med søksmål hvis jeg dro til bokmessen i Frankfurt i oktober, som planlagt. Så truende var altså enkeltpersonsforetaket Hagen Agency at det kunne utfordre storforlaget Cappelen, fastslår Eirin Hagen lett ironisk.

Det var med andre ord en tøff fødsel for Hagen Agency sommeren 2005, men nå har sannelig Norges første uavhengige agentur blitt 15 år.

Forfatterne er ikke livegne

Både Danmark og Sverige hadde forlagsuavhengige agenturer da Eirin Hagen «gikk solo». I USA, England og store deler av nordvest-Europa var og er det mer vanlig med salg via en agent enn uvanlig.

– Enkelte i Norge så nok på en selvstendig agent som en som skulle «melke» bestselgere fra forlagene, noe som til dels var riktig. Samtidig var det noe elitistisk å tenke at bare forfattere på storforlagene skulle få muligheten til utenlandssalg. Forfatterne er ikke livegne, men kan velge selv, men de fleste tenker nok at de skal bli på det forlaget som utgir dem – hvis forlaget har eget agentur.

Med egen definisjonsmakt

JUBILERER: Eirin Hagen.

Det var det slett ikke alle som hadde. I kjølvannet av den utvidete interessen for norsk litteratur i utlandet mot slutten av 1990-årene og inn på 2000-tallet begynte enkelte svenske agenturer å knytte norske bestselgere til seg – samtidig som det ble økt profesjonalisering på rettighetsforvaltningen i de tre store forlagshusene.

– Disse solgte bokrettigheter til oversettelse av forlagets egne forfattere, ingen andre. Forfattere på de små og mellomstore forlagene, slike som Samlaget, Schibsted eller Mangschou, hadde ingen til å representere seg. Og det var nettopp her jeg ville fylle et tomrom. Siden ingen hadde startet et litterært agentur i Norge tidligere, kunne jeg selv definere hvordan jeg ville arbeide, hvilke krav jeg skulle stille til nivå og sjanger-utvalg.

Hele Samlaget-kortstokken

– Jeg kunne kanskje ha ønsket meg to-tre Cappelen-forfattere, men det syntes raskt best å starte med helt nye kort. Det skjedde ved at så å si hele Samlaget-kortstokken ble tilbudt meg av daværende direktør Nina Refseth. Dette brede tilfanget av mange litterære forfatterskap var høyst medvirkende til at det faglige innholdet i agenturet ble sikret. I tillegg fikk jeg raskt tilgang til sakprosaen i Spartacus og det meste fra Schibsted. Og flere kom til, som Omnipax og Kagge. Dermed hadde jeg den ene halvparten av kapitalen i boks: Forfatterne.

Hun hadde også mye nyttig kapital gjennom erfaring og et internasjonalt kontaktnett, etter å ha deltatt på bokmessene i Bologna, London, Göteborg og Frankfurt på vegne av Cappelen siden 1997.

Truser trumfet prosa

Da ble det verre med de konkrete midlene: pengene.

– Full av optimisme søkte jeg Innovasjon Norge om en beskjeden støtte til oppstarten, 180 000 kroner. Jeg var en kvinnelig gründer med en eksportrettet kulturell virksomhet. Avslaget kom raskt og negativt; ingen penger fordi geskjeften ikke var «datarelatert».  Uka etter skrev Aftenposten at Kari Traa hadde får 1,3 millioner til å starte opp med Traa-trusa! Altså heller truser enn norske bøker i oversettelse. Ennå klarer jeg ikke å le av dette. Så, starten ble tung, forteller Eirin Hagen.

Ute i den store forlagsverden var det heldigvis andre toner:

– Responsen fra både nye og gamle kontakter var utelukkende positiv.  De visste at bøkene jeg hadde inkludert i agenturets program var et utvalg, etter som jeg ikke var forpliktet til å selge alt og alle som et forlagsagentur. Nå fikk jeg også raskere og ofte ærligere tilbakemeldinger fordi jeg ikke måtte forsvare en utgivelse fra eget forlag.  I min tid på Cappelen hadde jeg størst fokus på skjønnlitteraturen, mens jeg nå ville prioritere barne- og ungdomsbøker og generell sakprosa. Innenfor sistnevnte kategori snakker vi hovedsakelig kulturhistorie og aktualitets- og debatt-bøker, altså ikke reiseguider eller koke- og strikkebøker.  Det har passet mine veivalg ikke å prioritere bestselgere, inklusive krim, som utgis av de tre største forlagene.

130 000 solgte i Russland

HAGEN-SUKSESS I: Kari Stai (foto: Kari Svanberg)

Eirin Hagen fikk raskt noen raskt noen planketreff med barnebøkene:

– Helt fra starten har jeg satt stor pris på Samlagets barne- og ungdomslitteratur. Forlaget har en fin bredde og byr spesielt på kunstnerisk vellykkede bildebokutgivelser, som de seks bøkene i serien Jakob og Neikob av Kari Stai. Bøkene anses som moderne klassikere og selges stadig, sist til Tsjekkia. Norge er blant de landene som etter mitt syn har mange bildebokkunstnere med stor originalitet – og skiller seg dermed ut fra de superkommersielle.  Når bøker oppfattes som særegne og annerledes, ja, da har de også appell til utenlandske forlag, sier Eirin Hagen.

HAGEN-SUKSESS II: Maria Parr (foto: Agnete Brun)

En annen eksportsuksess for Hagen Agency er Maria Parrs bøker:

– Det har vært interessant å følge hennes tre romaner – Vaffelhjarte, Tonje Glimmerdal og Keeperen og havet. Førstnevnte har funnet utgivere i 33 land og ligger dermed i salgstoppen blant norske barnebøker. Romanene har først fremst gjort lykke i Russland – med nærmere 130 000 solgte eksemplarer.  I det hele tatt selger Maria Parr godt i de fleste land hun er utgitt. Jeg har nærkontakt med forlagene og får dermed fulgt med og fulgt opp profil og salgsutvikling i det enkelte land.

 

Betyr mest å bli lest

Penger er slett ikke alt – hverken for forfatterne eller agenturet, skal vi tro Eirin Hagen:

HAGEN-SUKSESS III: Ole Martin Høystad.

– Det skrives mye god sakprosa i Norge i dag – ofte av fagfolk som kan kommunisere med et bredt publikum. Mange andre land, f.eks. Frankrike og Italia, legger større vekt på akademiske utgivelser som ikke appellerer noe særlig til den vanlige leser.  Ole Martin Høystads bok Hjertets kulturhistorie er et eksempel på en vellykket faglig bok med vidt nedslagsfelt – og er solgt til 21 land.  Både denne og hans Sjelens betydning er nettopp utgitt i Egypt.  Det er en begivenhet i seg selv! Min erfaring er at det betyr mer for mange forfattere å få lesere i mange land enn at inntjeningen blir stor. Å bli oversatt til mange språk er inspirerende for en forfatter, slik som Bjørn Berges bok Landene som forsvant som er solgt til 20 land, sist til Brasil og Hellas.

Anglo-amerikansk import-fokus

I en tid hvor en lang rekke norske forfattere blir solgt til utlandet, er det viktig å huske at det ikke alltid har vært slik:

– I 2000 var det svært få norske bøker som ble oversatt til engelsk. I 2020 er det mer vanlig enn uvanlig at et engelsk forlag utgir norsk litteratur. Jeg tenker ofte på at det er en ubalanse i salget av norske bokrettigheter til utlandet: Det er ikke litteraturutveksling – det går én vei. Hvor mange bildebøker fra Romania eller Spania blir utgitt i Norge? Og greske eller koreanske fagbøker? Svaret er null – og slik har det alltid vært. Norske forlag forholder seg fortsatt stort sett til den angloamerikanske verden, sier Eirin Hagen.

Etter femten år med agenturet, er gledene fremdeles like store:

– Jeg blir glad for hvert eneste salg. Den beste siden ved å være litterær agent, er å ringe forfatteren for å si: solgt til Russland, solgt til Japan!  Og også få bunker med manus som skal leses og vurderes med henblikk på potensial overfor utlandet. Det norske forlaget antar et manus til utgivelse – jeg må anta det for utgivelse i utlandet, undersøke om boken har det lille ekstra som skal til for å skille seg ut på en positiv måte. Og som alle i forlagsbransjen som enten selger ut eller kjøper inn, så savner jeg bokmessene. Det er så viktig å kommunisere direkte og være en del av den pulserende forlagsverdenen.

Sprint og maraton

For en god agent – hva er de viktigste egenskapene som kreves?

– Jeg pleier å si at jeg er både en sprinter og en maratonløper. Du ser kjapt om et manus har potensial. Kan det blir bedre, må du snakke med redaktøren eller forfatteren direkte, er manus nyskapende, hvor stor er lesergruppen? Dette er noen av de første spørsmålene jeg stiller meg. Og, hvem konkurrerer manus med i hvilke land? Det betyr at agenten må ha teft, ha bred erfaring som leser og kjenne markedene der ute. Pluss ha et aktivt kontaktnett. Med maraton mener jeg at det finnes mange bøker som kan selge over mange år og som krever tålmodighet. Jeg har flere slike tidløse godbiter i agenturet og det gir også en fin tyngde, fastslår Eirin Hagen.

Blir det femten nye år for Hagen Agency?

– Sant å si har jeg ikke tenkt tanken på ikke å ha en manusbunke som spent venter på å bli lest. I disse tider hvor bokmessene er avlyst, kjenner jeg en fysisk og psykisk lengsel etter å snakke med kolleger der ute, diskutere, høre nytt, kort sagt å være i manesjen. Jeg har deltatt på bokmessen i Frankfurt hvert år siden 1997 – unntatt det bratte oppstartsåret i 2005. Det å være der med åpne og aktive sanser kjennes som en nødvendighet Jeg må nok ha dette påfyllet i en del år fremover.

 

 

33 Delinger