En varslet holmgang

Da treet var pyntet og alt var klart for julefred, smalt plutselig Forfatterforbundet til med et tilsynelatende overraskende og kontroversielt privatrettslig søksmål mot sin søsterorganisasjon.

Helt siden 1947 har staten kompensert forfattere for gratis utlån gjennom offentlige bibliotek. En del av kompensasjonen gis per utlån, mens den andre delen gis for verkets tilgjengelighet på biblioteket.

Men helt siden oppstarten av Forfatterforbundet (FF) i 2018 har organisasjonen jevnlig krevd en andel av pengene statens betaler ut til skribentorganisasjonene for utlån i landets bibliotek – det såkalte bibliotekvederlaget. Tidligere gikk den skjønnlitterære voksenbokandelen i sin helhet til Den norske Forfatterforening (DnF), men etter vedtak i Kulturdepartementet i 2019 og en voldgiftsdom i 2021, er resultatet at DnF må gi fra seg en betydelig andel til FF.

Syv år senere

Det er således lite nytt under solen. FF krever sin andel etter hva foreningen mener å være regelboka. DnF motsetter seg det rettmessig forankrede kravet fra lillesøster. Slik har vi hatt det i syv lange år, nå går vi inn i det åttende.

Ingen – bortsett fra DnF – bestrider at FF er en legitim aktør med et rettmessig krav på sin andel av bibliotekvederlaget.

Nå krever FF en likeverdig halvpart av potten til skjønnlitterære voksenbok. DnF hevder på sin side at de to organisasjonene ikke er likeverdige.

I år betaler staten 162 millioner kroner i bibliotekvederlag, fordelt på et tyvetalls rettighetsorganisasjoner. Av dette utbetales omtrent 120 millioner kroner til forlagsbransjens skribentorganisasjoner. Organisasjonene som representerer lyd og bilde har tradisjonelt mottatt det resterende. Ordningen er senere utvidet til samiske rettighetsorganisasjoner, Tekstforfatterforbundet (NOPA) og Kritikerlaget.

Fordelingen av vederlaget

Den største andelen til skribentene overføres Norsk Forfatter- og Oversetterfond (NFOF) hvor skribentorganisasjonene DnF, Oversetterforeningen, Dramatikerforbundet og Norsk Barne- og Ungdomsforfattere (NBU) er representert. Fordelingen organisasjonene seg imellom blander ikke staten seg direkte inn i.

Fordelingen i år har vært som følger:

Norsk forfatter og oversetterfond (NFOF): 65 millioner kroner.

Forfatterforbundets (FFs) vedrelagsfond: 10 millioner.

Det faglitterære fond (NFFO): 45 millioner.

Skribentorganisasjonene får altså til sammen 120 millioner.

Andelen til sakprosa (NFFO) er 45 millioner kroner.  Andelen avsatt til skjønnlitteratur (NFOF samt FF) er i år 75 millioner kroner.

Sistnevnte skjønnlitterære-andel fordeler seg slik:

DnF: 20 millioner kr. (27 prosent).

Norsk barne- og ungdomsforfattere (NBU): 15 millioner (20 prosent)

Dramatikerforbundet: 15 millioner (20 prosent)

Oversetterforeningen: 15 millioner (20 prosent)

FF: 10 millioner (13 prosent)

Verd å merke seg er at hele beløpet (10 millioner kroner) som i dag tilfaller FF, før gikk til DnF som da fikk 40 prosent – altså dobbelt så mye som de andre tre opprinnelige skribentorganisasjonene i NFOF.

I sommer forhandlet man atter om fordelingsnøkkelen. Ved tidligere forhandlinger la man vekt på at FFs inntreden ikke skulle skape for store omstillingsvansker for DnF, som ville måtte få sin andel redusert.

Etter oppstarten av i 2018 har dermed andelen til FF blitt trappet opp fra 6 prosent de første årene, til 11 prosent og i år 13 prosent. I høst ble andelen for 2025 ytterligere økt til 15 prosent.

Stipendkravet er ikke nytt

Denne fordelingen var likevel FF ikke fornøyd med. Dette har vært klart kommunisert siden tidlig i høst. Dermed saksøker altså FF – rett før klagefristen utløper, for å få utbetalt samme beløp som DnF. Skal økningen atter skje på bekostning av DnF, vil alle de i dag fem organisasjonene opparbeide samme beløp (20 prosent og 15 millioner kroner hver).

Årsaken til at FF nå tar til harde grep ligger antagelig i at avtalen om bibliotekvederlaget som nå inngås skal gjelde i ti år. En delingsmodell på årlige 10 millioner kroner i favør DnF, vil altså kunne resultere i så mye som 100 millioner kroner i utdelte forfatterstipend.

DnF har i pressen fremført at FFs søksmål kom som «julekvelden på kjerringa».  Det står ikke til troende. FF har helt siden oppstarten for syv år siden arbeidet for og krevd å bli antatt som en seriøs og likeverdig partner blant skribentorganisasjonene.

DnF har insistert på å hevde overlegenhet i form av medlemsantall. Det er lett å se logikken en slik argumentasjon. Men denne tar utgangspunkt i nå-situasjonen, og tar ikke høyde for hvordan medlemstall vil utvikle seg gjennom den kommende tiårsperioden. Og kanskje viktigst: Antall medlemmer er i seg selv ikke grunnlag for fordelingen av bibliotekstøtten. FF har omtrent like mange medlemmer som Oversetterforeningen, Dramatikerforbundet og NBU. NFFO har omtrent seks ganger så mange medlemmer som DnF – uten at dette reflekteres i Bibliotekvederlagets størrelse.

Pengene fra Bibliotekvederlaget skal i utgangspunktet, med fradrag for administrasjonskostnader, gå til forfatterstipend på fritt grunnlag. Stipendene skal ikke øremerkes egne medlemmer.

Hvem får stipender?

Vi har tidligere skrevet – uten å ha blitt korrigert – at DnF utbetaler rundt 90 prosent av stipendmidlene til egne medlemmer. FF fordeler sine stipend med en tredjedel til DnF-medlemmer, en tredjedel til egne medlemmer, og en tredjedel til uorganiserte (indieforfattere). I og med at DnF har et flertall av våre mer etablerte forfattere, vil det være naturlig at de to organisasjonene ender opp med ulike fordelingsnøkler – men DnFs kritikere har stilt spørsmål om man ikke har vært vel nærsynte i sine tildelinger. Det er et krav fra staten at stipendtildelingene skal skje uavhengig av organisasjonstilhørighet.

Så kan man etter juletidens bølger i sosiale medier stille seg (minst) to spørsmål: Ett er hvor heldig timingen på FFs søksmål var: Burde man ikke heller ventet til rett utpå nyåret, og likevel innenfor fristen? Og: Burde man kanskje forankret denne siste runden bedre i egen medlemsmasse?

Faktum er i hvert fall at FF har måttet tåle, om ikke mange, så i hvert fall noen høylytte, utmeldinger fra profilerte forfattere – blant disse noen med dobbeltmedlemskap. DnF-stemmene har vært flere og tydelige, mens FF har vært påfallende sparsomt til stede, i debatten etter sitt eget søksmål.

Så kan vi mollstemt registrere at et hardt presset litteraturfelt skal bruke ytterligere midler på advokathonorarer i kjølvannet av andre nylige kostbare saker (Konkurransetilsynet m.m.), som har tappet feltet for et tresifret millionbeløp. Når vi nå befinner oss i nok et minefelt, må også DnF ta sin del av skylden for det.

Vi må huske at utgangspunktet for stiftelsen av FF var misnøyen over at mange av våre mest populære, utlånte og leste forfattere aldri fikk tilgang til stipendrikdommen DnF selv har forvaltet, og at FF siden fødselen har måttet fighte seg fra skanse til skanse. Så gjenstår det å se om de vinner dette slaget.

ANDERS NERAAL

Les også forfatter Ørjan Nordhus Karlsson: Vi må snakke om bibliotekvederlaget