En rikholdig, men uregjerlig roman

OM GÅRDSSLIT: Eivind Hofstad Evjemo (foto: Maja Hattvang)

"Jeg tør vedde på at du også setter den planlagte kyllingmiddagen på lang pause etter å ha lest Eivind Hofstad Evjemos nye roman", skriver Bok365s anmelder.

I sin nye roman, Ingens herre, skriver Eivind Hofstad Evjemo om et helt spesielt forhold mellom dyr og mennesker. Det gjorde han også i den forrige romanen sin, Den nye årstiden (2022). I alle fall skrev han om moderne norsk gårdsdrift. Den gangen om kyr. I årets roman handler det om oppdrett av kyllinger. Se for deg en gård ved en fjord i Norge et sted. Det er juni, syrinene blomstrer, og oppdretter Rakel (42 år og 69 kilo) har nettopp sendt 36 000 kilo kylling av merket Ross 308 til slakt. Etter 34 dagers intenst liv, har kyllingene hennes nådd broilermanualens anbefalinger for vekt og størrelse – og kommer snart til en REMA-butikk nær deg.

Faren til Rakel er død. I hans tid var det sauer og kyr i fjøset på gården Husnes. Han var en gammeldags bonde som satte navn på dyrene sine. Og han spiste aldri kylling. Det gjør forresten ikke polske Krystof heller, en av karene i plukkelaget på gården til Rakel. Ikke engang en nugget finner veien inn i gapet hans.

Vær stolte, dere brødfør landet!

Eivind Hofstad Evjemo skriver om menneskenes utbytting av dyr. Intet mindre. Om oppdrett av broilere som du får kjøpt billig i butikken. Han skriver om 18 000 gule kyllingnøster som ankommer Husnes gård i pappkasser med 100 stk. i hver. Så bærer karene i plukkelaget kassene inn i den steriliserte, akkurat passe oppvarmede og akkurat passe opplyste fjøshallen. Der heller de nøstene ut av kassene, er kanskje uheldige og tråkker på en og annen pip-pip. For de små gule holder seg instinktivt rundt beina på mennene. Dyr gjør sånt. Kyllinger også. Vet du forresten at en kylling som ales opp til broiler sammen med 17 999 andre kyllinger, fremdeles i dag har de samme urinstinktene i seg som i tidenes morgen? Vet du også at nebbet på kyllingen er mer sensitivt enn våre ti fingre til sammen? Det er rart å tenke på. Man skulle jo tro de var genmanipulert langt vekk fra sin opprinnelige eksistens. Men nei.


Eivind Hofstad Evjemo:
Ingens herre
Skjønnlitteratur
Cappelen Damm
217 sider

På sykehjemmet der oppdretter Rakel jobber deltid, er det kollegaen Nanna som låner øret til Rakels utlegninger om oppdrettslivet, om eksmannen Gjøran som forlot henne, og om gutta i plukkelaget på Husnes gård. Ja, og om kyllingene til Rakel som får gode skussmål fra salgsleddet. For Rakel driver etter de fleste av kunstens regler. Det handler om tilstrekkelig desinfisering av fjøset, riktig dose startfôr og vekstfôr. For innvollene må ikke bli for store. Kyllingene må ikke forblø i sitt indre. Da er det rett i gasscontaineren, og økonomisk tap. Det er dumt. For Rakel.

Plukkelagets mange historier

Plukkelaget på gården består av 5 karer (beklager – 4, for ukrainske Romek måtte dra i krigen, og han svarer ikke lenger på mobilen). Ulike mannfolk som er presset inn i en brakke med køyesenger, og inn i én roman på 219 sider. Hver av dem har det egentlige livet sitt et annet sted på jorden, langt fra oppdrettskyllinger og en ensom damesjef som stadig går rundt i mild alkoholrus og tråkker over grensen og inn i brakka deres når hun føler seg som mest alene, og en anelse kåt. Disse karene er hver i sær verdig en roman, for gløttene inn i deres historier gir mersmak, men de får for liten plass: Unge Erwan fra Zanzibar som har forlatt sin elskede parkinsonrammede mommo, og med en far som også forsvant inn i Europa et sted. Plukkelagets leder, polske Vasil, som ikke har vært hjemme hos kone og to barn på flere år. Den sykelige marokkaneren Mustafa, og den råsterke Krystof, han som ikke spiser nuggets, og har en elsket datter i Poznan.

Gåtefull og uregjerlig

Romanen er som en fargerik blomst, bretter seg ut etter hvert som jeg leser. Men jeg kommer ikke helt nær den, og det tar for mange sider før jeg blir fortrolig med mønsteret i fortellingen. At synsvinkelen beveger seg dit den lyster; fra Rakel og over til den enkelte i plukkelaget, og helt inn til høna som viser omsorg for egget sitt, er aldeles utmerket. Det liker jeg svært godt. Men her er flere diffuse scener jeg ikke klarer å sortere inn i fortellingen. Som presser seg frem og blir borte igjen. Velskrevne, poetiske partier. Noen av dem helt over i det gåtefulle, nærmest okkulte. Slik blir Ingens herre en rikholdig, men en noe uregjerlig roman som åpner seg på litt for mange kanter – for så å lukke seg igjen. Er romanen helt ferdigskrevet, mon tro? Jeg spør fordi jeg har lyst på mer av fortellingene i den. Og det er jo et godt tegn.

Ingens herre er utvilsomt en roman om kyllingoppdrett. Men kanskje aller mest er det en historie om et lite stykke Norge av i dag. Et melting pot der verden møtes. For, som gjestearbeider og plukkelagsleder Vasil sier: Det er lett å tjene penger her. Nordmennene kan jo ingenting. Men hei, Vasil – det er jo ikke sant! Vi kan jo kyllingoppdrett. Kanskje er vi best i verden! Vi trenger bare dere til å gjøre jobben for oss.

- annonse -