En nødvendig bok?

De grusomme barnedrapene som rystet Norge er grundig dokumentert i Bjørn Olav Jahrs bok. Men forteller den om et justismord?

Er det sannsynlig at Viggo Kristiansen er uskyldig? Mannen som ble dømt til forvaring som hovedmann etter de bestialske barnedrapene i Baneheia? Hvis det er tilfelle, står vi overfor en av de største rettsskandalene etter krigen. Bjørn Olav Jahr har skrevet en svært grundig bok. Men er det en nødvendig bok?

Forfatter Bjørn Olav Jahr er ingen hvem som helst. Den tidligere gravejournalisten vant SKUP-prisen i 2003 for Finance Credit-saken og har flere bøker på samvittigheten. Han har blant annet skrevet bok om Birgitte Tengs-saken på Karmøy.

 

Drapene rystet Norge


Bjørn Olav Jahr:
Drapene i Baneheia. To historier, én sannhet

Dokmentar
Pitch Forlag
398 sider

Åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen og ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand for 17 år siden. Venninnene var savnet i to døgn før de ble funnet døde 21. mai 2000 ved badeplassen Andre stampe. Drapene ble utført fredag 19. juni.

De bestialske barnedrapene rystet Norge. Denne saken måtte oppklares og de skyldige måtte dømmes. Noe annet ville være en skandale. Det var i denne atmosfæren jakten på den eller de som stod bak drapene skjedde. Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen ble arrestert 13. september 2000.

Basert på Andersen forklaring og tekniske bevis, blant annet et kjønnshår fra Andersen på åstedet, ble begge dømt. Viggo Kristiansen ble utpekt som hovedmann og fikk 21 års forvaring. Jan Helge Andersen ble dømt til 19 års fengsel. Andersen er i dag ute på prøve.

Jahr skriver i boken: «At drapene vakte sterke følelser, er helt naturlig. For de pårørende må det ha vært ufattelig grusomt. Et tungt og totalt meningsløst tap. At politi og presse også lot seg rive med, kan forstås. Men at det ikke fantes noen kritiske røster, noen som stilte kontrollspørsmål, i disse organene, er vanskeligere å forstå. Viggo Kristiansen er et offer for manglende rettssikkerhet.»

 

Tvilen

I boken går Jahr rett på sak. Basestasjonene og Kristiansen bruk av egen mobiltelefon viser at han ikke kunne ha vært på drapsstedet.  DNA knytter ikke Kristiansen til åstedet. Dernest er Andersen forklaring tvilsom, relevante vitner er ikke hørt og en profilanalyse av drapsmannen handlemåte er ikke vektlagt. Alt dette får forfatteren til å konkludere med at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt.

 

Den forferdelige dagen

Boka tar oss tidlig med tilbake til Baneheia da medlemmer av to desperate familier leter samme med politiet, Røde Kors og andre frivillige etter de to savnede småjentene. Letingen pågår i to døgn. Til slutt oppdages det blodig tøy i en tørr demning. Like etter, klokken 2010, var alt håp ute. De to småjentene ble funnet drept, skjult under kvist og annen vegetasjon.

Forfatteren tegner et bilde av en sorgtung by, en sorgtung landsdel og et sorgtungt Norge i ukene etter drapene. Det er vanskelig å lese de første kapitlene uberørt. De handler om desperasjon, bunnløs fortvilelse og sorg.

 

De dømte

I boken beskriver forfatteren Jan Helge Andersens og Viggo Kristiansen fra barndommen,  gjennom ungdomstiden frem til drapene skjer. De to kameratene møttes første gang i barnehagen. Begge to hadde en trøblete barndom og skolegang: Andersen med lærevansker og Viggo Kristiansen med ADHD og etter hvert store atferdsvansker.

– Er Viggo også tatt? Det var Andersens spørsmål til politiet da han ble arrestert i september 2000, tre måneder etter drapene.

Politirapporten viser at det ikke skjer mye i den første samtalen med Andersen etter arrestasjonen før avhørslederen drar inn Kristiansen:  «Jan Helge responderer ikke – ikke før Hansen spør om han selv kan være et slags offer i saken, og om det er hans beste kamerat, Viggo Kristiansen, som har vært den mest aktive på åstedet. Det er tydelig at Jan Helge nå får noe å tenke på.»

Og hva skjedde under det første avhøret av Kristiansen? Forfatteren beskriver en avhørssituasjon der den mistenkte lett kan misforstå spørsmålstillingen og den språklige konteksten. Kristiansen har verbal IQ på 71. Her burde Kristiansens advokat vært mer våken, ifølge forfatteren.

Jahr sin styrke er at han er systematiske og grundig der han mener å se feil ved politiets arbeid. Hvordan håndterte politiet bevis og vitner som meldte seg? Mange ganger på  en kritikkverdig måte, ifølge Jahr. Heller ikke pressekorpset var kritiske nok. Det ble, kanskje naturlig nok, en lettelse etter arrestasjonene som ikke ga rom for mange kritiske spørsmål. Daværende justisminister Hanne Harlem kunne ikke få rost politiet nok. Til og med politiets største kritiker i mange sammenhenger, forsvarsadvokat Frode Sulland, applauderte.

 

Grusomme beskrivelser

Drapene og voldtektene blir beskrevet i all sin grufullhet to steder i boken. Forfatteren advarer mot sterk lesning, men holder det ikke da å vite at jentene ble voldtatt og drept? Dette var også en av formaningene til journalistene som dekket saken: hold detaljene utenfor, tenk på de pårørende.

Men hva hvis detaljene så utelukker to gjerningsmenn? Det er uvanlig at to drap utføres på nesten identisk måte av to ulike gjerningsmenn. «Det er svært lite sannsynlig at to personer stikker og snitter på identisk vis. Professor Torleiv Rognum fra RMI kommenterer da også likheten da han vitner i Kristiansand byrett», heter det i boken.

Draps- og voldtektsbeskrivelsene er kvalmende og grusomme, men skal dokumentere at det muligens bare var én gjerningsmann og sprik i forklaringer. Beskrivelsene er den største svakheten ved boken. Poenget med bare én gjerningsmann ble oppfattet gjennom Torleiv Rognums vitnemål.

 

En nødvendig bok?

Tvilen skal komme tiltalte til gode, heter det. Etter å ha lest boken til Jahr kan man lure på om tvilen kom Viggo Kristiansen til gode før han ble dømt.  Overbeviser denne boken undertegnede om Viggo Kristiansens uskyld? Svaret på det er nei.

To rettsinstanser mener han er skyldig.  De fem gangene Kristiansen har bedt om at saken gjenopptas, har han blitt avvist av både Gjenopptakelseskommisjonen og Høyesterett.

Så da er spørsmålet om dette er en nødvendig bok. Det er det. All ære til Jahr som våger å dykke ned i denne materien.  Boken er ikke spekulativ, den er grundig. Klokkeslett, vitner, bevis, personbeskrivelser, hendelser, politirapporter og rettsforhandlinger er satt inn en helhet og åpner for noen ubehagelige spørsmål.

 

OVE SJØSTRØM

Ove Sjøstrøm er frilansskribent. Han har tidligere jobbet som journalist i TV 2 og Bergens Tidende.

(Hovedfoto: Ellen T. Hogsnes/Bjørn Olav Jahrs facebookside)

Trykk her for å se høstkatalogene