En boksamlers bekjennelser

Bibliofilklubben fyller 100 år 13. mars 2022. Jeg har fulgt klubben gjennom over en tredjedel av dens levetid og skal gi en liten jubileumshilsen til en gruppe mennesker som har hatt en betydelig innflytelse på min biografi – og indirekte på min lommebok.

La meg bare innrømme det først som sist: Jeg har vært, er, og vil forbli en samler.

Samling kommer i mange forskjellige kategorier. Samling kan være en hobby, det kan være en lidenskap, det kan være en besettelse og det kan være regulær galskap. Hvor på denne skalaen jeg befinner meg, vil det være delte meninger om. Jeg insisterer på at det er en hobby. Min ektefelle og mine barn vil nok velge en annen karakteristikk. Og jeg har ikke bare samlet bøker. Jeg har samlet bondeantikviteter, prospekter, kart og gammelt norsk glass.

Men det er bøker som har vært hovedinteressen.

Når jeg skal flotte meg, fremhever jeg at jeg er bibliofil – jeg har en kjærlighet til bøker. At denne kjærligheten – i likhet med annen kjærlighet – kan ha sine uheldige sider, innrømmer jeg bare i svake øyeblikk.

Hvorfor samle? Og hvorfor blir noen samlere? Ja, si det. Jeg tror det dypest sett er tale om biologi. Vi samlere har et ekstra gen, som allmuen – dessverre for dem – ikke har. Vi er disponert for å samle. I dyreriket er det utvilsomt ekornet – ikke apen – som står oss nærmest.

Samlere kan ikke noe for sin legning: Vi er i våre kjertlers vold – og kan ikke annet enn å samle. For meg som advokat er det viktig å understreke dette som en sterkt formildende omstendighet, og jeg ber om både forståelse og om å bli behandlet på mildeste måte. Det er således reinspikka genetikk når vi bruker for mye tid og for mange penger på å kjøpe bøker, som vi strengt tatt ikke trenger.

Bibliofili i sin mer utagerende form har et visst innslag av narkomani: Vi bare må ha regelmessige «shots» av våre lokale pushere: Antikvarene som gjennom sin egen forening har drevet med bok-pushing i 80 år. En form for pushing som både er prisverdig og viktig.

For øvrig: Samling har en viss likhet med prostatabesvær – det er en mannesykdom: Samlere er – med noen hederlige unntak – menn. Dette gjelder også boksamling.

Hvorfor samle på bøker? Det er det etter min mening lett å svare på. Alle må jo skjønne at det kan være mer ved en bok enn bare innholdet.

En ting er at bøker er kulturbærer nummer én gjennom de siste århundrene.

Boken knuser både musikk og billedkunst som den uten sammenligning mest sentrale kulturfaktor. Gutenbergs oppfinnelse er i mine øyne den viktigste oppfinnelse etter oppfinnelsen av hjulet.

Boken er en innfallsvinkel til den tid boken ble skrevet på. Både forfatter og bok kan representere en viktig side av vår litteratur- og kulturhistorie, selv om bokens innhold i dag kan synes perifert. Boksamling blir derfor en måte å tilnærme seg vår historie og vår kultur på.

Noen kan få en sterkere tilknytning til boken om man har en førsteutgave: Det er forskjell på å lese Knut Hamsuns Sult i originalinnbinding fra 1890 og en pocketutgave fra vår tid – det må da alle skjønne.

I tillegg har man det rent estetiske. Antikvariske bøker kan være vakre – de kan ha et tidstypisk forlagsbind, eller et håndverksmessig dyktig utført privatbind, eller vakre illustrasjoner.

Boken kan også representere en historie eller en begivenhet som har interesse ut over selve innholdet. Det typiske eksempelet på dette er bøker som er beslaglagte eller supprimerte.

Enkelte boksamlere har en forkjærlighet for det man kan kalle assosiasjonsbøker. Dette er bøker som enten har en interessant dedikasjon eller som har inngått i en kjent persons bibliotek.

For øvrig spiller selvfølgelig også den rene samlergleden en viktig rolle. På samme måte som en filatelist eller numismatiker kan en boksamler oppleve det nærmest salige gyset nedover ryggraden når han finner en ukjent bok eller en bok han har lett etter i lang tid.

Jeg skal heller ikke undervurdere min glede over å se den lysegrønne fargen av misunnelse hos medsamlere som registrerer at jeg har en bok i mine hyller – som de selv mangler.

Og antikvariatene: De er selvsagt hovedaktørene for alle boksamlere. Antikvariatene har en underkommunisert viktig rolle som kulturbærere. Antikvariatene sprer kunnskap. Antikvariatene opprettholder kultur. Antikvariatene bærer tradisjon. Antikvariatene er kort og godt viktige for vår dannelse. Satt på spissen: Antikvariatene er for Bibliofilklubbens medlemmer kulturtempler – og antikvarene er våre tempeltjenere. (Dette var reklamen.)

Boksamling har gjennomgått en rivende utvikling. I dag er det nettet som gjelder. Tidligere var det slik at alle boksamlere med postboksadresse i Oslo sentrum fikk antikvarkataloger før kl. 09:00 om morgenen. En samler med bosted utenfor Oslo kom regelmessig for sent. Nå konstaterer jeg med beklagelse at mitt tidsmessige forsprang er spist opp av nymotens elektronikk. Nå popper nyheter ut til den samlede befolkning på tider av døgnet når jeg sover, og nattdyr premieres. Huff – vi lever i en ussel tid.

***

Hva er så mitt eget ståsted?

Jeg er en boksamler som er tungt arvelig belastet. Min far Eiler H. Schiøtz (1907-1997) var lege. Under krigen måtte han flykte til Sverige og dro videre til London, hvor han arbeidet for vår senere helsedirektør Karl Evang. Før han reiste tilbake til Norge i 1945, oppsøkte han et antikvariat og fant til sin overraskelse flere bøker som inneholdt reiseskildringer fra Norge.

Dette ble starten på en omfattende samlervirksomhet som strakte seg over mer enn 40 år. Og min far samlet ikke bare på bøkene: Han leste og studerte dem, han avslørte pseudonymer, han tydet forvanskede stedsnavn, han forsket på når den aktuelle reise fant sted og avdekket utgivelsesår på bøker uten utgiverår.

I tillegg registrerte han oversettelser og varianter. Alt dette samlet han i sin store to-binds bibliografi Utlendingers reiser i Norge. Inteneraria Norvegica, som ble utgitt i henholdsvis 1970 (bind 1) og 1986 (bind 2). Han var således en optimal samler som delte sine kunnskaper og ga et viktig bidrag til vår felles historie og kultur.

Han var maurflittig og arbeidet kvelder, weekender og i ferier.

Sin bibliografi kan han være stolt av: Den representerer ikke bare Bibelen for boksamlere som er interessert i utlendingers reiser, men er en skattkiste av opplysninger for lokalhistorikere og for dem som er interessert i jakt, fiske, fjellklatring og friluftsliv.

Da min far var 80, bestemte han seg for å selge hele samlingen, og Cappelens antikvariat avholdt tre store bokauksjoner som min far fulgte med stor interesse. På samme måte som han hadde hatt glede av å samle bøkene, var det en glede for ham å se hvor bøkene havnet.

Barn av samlere blir normalt ikke selv samlere. Det skyldes kanskje at de har sett at samler­interessen kan ta overhånd og beslaglegge både tid og penger på en måte som muligens er diskutabel.

Jeg er i så måte unntaket som bekrefter regelen. Jeg kan tidfeste helt nøyaktig tidspunktet når og hvor jeg kjøpte min første antikvariske bok. Dette skjedde i august 1980. Da åpnet en god bekjent av meg fra skoleårene på Slemdal og Ris, Helge Johnsen, Vinderen antikvariat. Og hos Helge kjøpte jeg Arne Garborgs Læraren for kr 400. I tillegg kjøpte jeg to debutbøker av henholdsvis Johan Borgen og Jakob Sande.

Og da var det gjort: Det var som det første skuddet med heroin – jeg ble hekta.

Og gjennom 80-tallet, 90-tallet og inn i det nye århundre opparbeidet jeg meg en meget betydelig samling. Det skal ikke stikkes under en stol at ufortjent høye advokatinntekter var en viktig forutsetning.

Selv­følgelig burde jeg kjøpt små toroms-leiligheter på Frogner istedenfor å bruke pengene på bøker.

Det har jeg imidlertid aldri angret på. Det er ikke all investering som kan måles i kroner og ører.

Gjennom årene ervervet jeg en betydelig samling norsk skjønnlitteratur i førsteutgaver med en forkjærlighet for debuter og dedikasjonseksemplarer. I tillegg kom plansjeverk, landskaps­prospekter, folkedraktsamlinger, sentral norsk krimlitteratur og 1700-talls topografi.

I 1987 ble jeg medlem av Bibliofilklubben, hvor også min far hadde vært medlem i over 30 år, og kunne dermed diskutere vår felles samlersykdom med andre syke.

Bibliofilklubben har nå gjennom over 35 år vært en kilde til stor glede og gitt meg marginal – for ikke å si unyttig – kunnskap, som jeg har plaget mine medmennesker med.

Klubben har sitt eget ordenskanselli. Selv er jeg den stolte innehaver av Jonas-prisen, og jeg er i tillegg slått til ridder av Bokormen med følgende devise:

Hør nu, samler serieux
med rot i edelt bokmiljø;
Kjøp bøker, stikk og kart ang masse
så lenge du er per kasse.
Og har du ennu noen slanter,
tenk litt på gamle debutanter.

Hva er vel kongens fortjenestmedalje i gull i forhold til en slik hedersbevisning?

Bibliofilklubben er boksamlernes svar på Frimurerlosjen, og klubben er et sted hvor allmuen ikke slipper til. Klubbens medlemstall er begrenset til 33. Slik har det vært i 100 år – og slik vil det forbli i de neste 100.

For øvrig har jeg selv ydet et lite bidrag til norsk bibliofili ved at jeg i 2010 – som Advokatfirmaet Schjødts julebok det året – utga boken Bibliofile klassikere og litterære likegyldigheter. Fra Ambjørnsen til Wildenvey i et mindre, dannet opplag, hvorav 33 bøker var nummerert for Bibliofil­klubbens medlemmer.

Hovedgrunnen til at det er så hyggelig å delta på klubbens møter, er selvfølgelig det forhold at det alltid har vært et så stort innslag av jurister/advokater blant medlemmene. Og den største boksamler av dem alle i tidligere år var selvfølgelig hr. advokat Jonas Skougaard (1896-1968).

Denne ubestridte plassen som Norges fremste boksamler hadde Skougaard helt til han med fynd og klem ble detronisert av klubbmedlemmet Martin Schøyen som har bygget opp en manuskriptsamling som ikke har sin like.

***

Som samler har man både gleder og sorger. Jeg får nøye meg med å dele én glede med leserne:

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for debutbøker, og jeg jaktet i mange år på Ingvar Ambjørnsens sjeldne debut fra 1976, Pepsikyss.

Jeg henvendte meg til Ambjørnsen og spurte om han visste om noe eksemplar. Svaret var negativt – han kjente ikke andre eksemplarer enn sitt eget. Så gikk det noen år. Og plutselig – out of the blue – fikk jeg en telefon fra Ingvar Ambjørnsen, som satt i Hamburg sammen med vår felles venn, Hamsun-biografen Ingar Sletten Kolloen. Følgende konversasjon utspant seg:

— Hei Cato. Du kan få boka,
— Hæ?
— Du kan få Pepsikyss.
— Jeg kan ikke FÅ Pepsikyss?
— Jo, du kan få Pepsikyss, men det er en betingelse.

— Og det er?
— Du må komme til Hamburg og hente den selv.

Neste weekend rykket jeg ut med blålys til Hamburg og ervervet Ambjørnsens eksemplar. Jeg fikk til og med presset på han et hyggelig beløp, som jeg anslo – med alle forbehold – var markedspris.

Siden så jeg ikke denne – for samlere – kultboken på flere år, før et lett pjuskete eksemplar dukket opp på en nettauksjon i regi av Antikvariat Bryggen, og ble klubbet inn for kr 22.200 inklusive salær – noe som gjorde den til etterkrigstidens dyreste norske bok.

Men samlervirksomhet representerer også sorger. Hvor mange ganger har jeg ikke bestilt en bok som nummer to – ofte slått av mine med-medlemmer i Bibliofilklubben. Vårt gamle skøyteess, Knut Johannessen, sa at «sølv er nederlag». Ingen erkjenner denne bitre sannheten bedre enn boksamlere som bestiller en lenge ettertraktet bok som annenmann.

Og som alle vet, har vi våre uoppfylte drømmer:

Selv må jeg med resignasjon konstatere at jeg aldri får kloa i Petter Dass’ Nordlands Trompet fra 1739. Og det verste av alt: Jeg vet en som har Bergensutgaven (det kom også en København-utgave samme år, men den er jo «dansk»). Jeg har til og med sett den, hatt den i hånden og meget diskret gitt uttrykk for min interesse. (Vel, vel – ved nærmere ettertanke: Interessen ble ikke markert så diskret, da.)

Den er imidlertid ikke til salgs, og alle tilbud om at en overbetalt advokat vil vrenge lommeforet sitt for å få den, falt på stengrunn. Jeg må derfor se i øynene at jeg må si som Aksel Sandemose slår fast i en boktittel fra 1946: Det svundne er en drøm.

Hver jul har jeg ønsket meg Nordlands Trompet i julepresang, men julenissen skuffer meg hvert år, uansett hvor snill jeg har vært: Alle pakker i lovende format viser seg dessverre å inneholde noe helt annet.

Alle medlemmene i Bibliofilklubben drømmer om kuppet – den råsjeldne, dyre bok som man får kjøpt for en slikk og ingenting. Ingen jeg kjenner har gjort et større kupp enn min gamle fars gode venn, den norske antikvarbokhandleren Torgrim Hannaas, som bodde i England.

På en tur i et antikvariat i København, fant han Knud Pedersens Den Gaadefulde, med andre ord Hamsuns råsjeldne debut fra 1877.

Eksemplaret var som nytt og usprettet.

Den lokale antikvar hadde sovet i timen og skjønte ikke at Knud Pedersen var identisk med Knut Hamsun. Dermed ble boken kjøpt for kr. 100 – en hyggelig pris, må man kunne si.

***

Antikvariatene står som nevnt ovenfor sentralt i klubbens medlemmers liv. Skulle jeg trekke frem tre representanter blant dem, er valget lett. Den ene som må nevnes, er Claes Nyegaard, som i etterkrigstiden var nestoren blant norske antikvarer – også han medlem av Bibliofilklubben. Nyegaard var ansvarlig for Damms Antikvariat, og bygde antikvariatet opp til å bli en viktig internasjonal aktør. Han hadde en særlig forkjærlighet for atlas, prospekter og viktige reiseskildringer – en spesialitet som Pål Sagen i Kunstantikvariatet PAMA AS har overtatt. Bøkene ble fyldig presentert i omfattende kataloger, og ble fremvist i en estetisk ramme både i hans bokhus i Eckersberggaten og i antikvariatet i Tollbugaten.

Nyegaard skal ha æren for å ha brakt sentrale og viktige bøker fra europeisk bokkultur til Norge og var mentor for en rekke betydelige etterkrigssamlere. Hans betydning for oppbyggingen av det norske bokmiljøet kan slik sett ikke overvurderes.

Den andre som jeg vil spesielt fremheve, var min gode venn og samarbeidspartner gjennom en årrekke, Bjørn Ringstrøm, likeledes et viktig medlem.

Alle i bransjen kjente hans antikvariat i Ullevålsveien, som var en sentral institusjon både når det gjaldt salg av antikvariske bøker og plater.

Bjørn var et kulturmenneske av dimensjoner: Han hadde brede kunnskaper og var i mange henseender en idealist.

Han var svært allsidig og var også meget kunstinteressert. På veggene i hans vakre hjem på Kolsås hang det verker av utsøkte representanter for norsk kunst med hovedvekt på Kaj Fjeld og Harald Kihle.

Han hadde også en flott samling med bondeantikviteter og – selvfølgelig – en utsøkt boksamling, hvor hans Peder Chr. Asbjørnsen-samling var selve perlen.

Sammen med Bjørn utarbeidet jeg en oversikt over norske førsteutgaver. Først en midlertidig utgave i ringperm, og senere en revidert og utvidet utgave i 2006: Norske førsteutgaver, med oversikt over 115 forfatteres produksjon.

Denne utgivelsen er et referanseverk for alle, og som– gjennom registrering av 115 norske forfatteres produksjon – er et godt hjelpemiddel for å samle. Jeg har med glede fortsatt samarbeidet med Fredrik Delås (også klubbmedlem) i Bryggen antikvariat, som nå er ansvarlig for en ytterligere korrigert og utvidet nettutgave, som fortløpende oppdateres.

Den tredje representanten er den forannevnte Helge Johnsen – også han en god venn. Han drev i 40 år – til han var drøye 70 – antikvariat under mottoet: Handel er vulgært! Og bortgjemt på Vinderen har han i alle år formidlet flotte bøker til en hyggelig pris og – ikke minst – spredd latter og glede. Han burde kort og godt ha vært satt på byantikvarens gule liste over hva som er bevaringsverdig i bydelen.

I tillegg har Helge skaffet meg en rekke sjeldenheter. Av ham har jeg fått kjøpe Boydells prektige Christiania-prospekt fra 1801, som uten sammen­ligning er det flotteste norske byprospektet.

I Vinderen Antikvariat har jeg også fått en tilnærmet komplett ubeskåret rekke av Stein Rivertons ikoniske krimmagasin Lys og skygge i eksemplarer som er så godt som nye. Jeg har kjøpt uhyre sjeldne Egner-trykk, jeg har fått flotte dedikasjoner med mye mer.

Helge Johnsen har også vært min joggekamerat i mange år. Han er liten og lett – jeg er stor og tung. Han løper alltid fra meg. Vår faste rute ender med å løpe opp bakkene til Sport’en på Frognerseteren. Her kommer jeg rødsprengt, svett og gjennomsliten opp lenge etter Helge, som ved min ankomst har en hvilepuls på ca. 60. Han nekter seg ingen ting og sier lakonisk:

— Cato, i dag måtte jeg se deg mot et fast punkt for å se at du beveget deg.

***

Jeg skal nå komme tilbake til klubbens medlemmer og deres forhold til sin nærmeste familie. La meg dele noen personlige erfaringer.

Forholdet til familien er kort og godt utfordrende – noen vil kanskje si at det representerer en påkjenning.

Vi har som kjent voldsofre, vi har gjeldsofre – jeg tror min ektefelle vil si at hun er et samleroffer.

I heimen har det vært en kontinuerlig slåsskamp om hylleplass og veggplass til prospekter og kart.

Min kone påstår at vi bor overmøblert, og at tingene ikke kommer til sin rett. Jeg hevder hardnakket at vi bor bare delvis møblert – og at jeg jobber med saken.

Min kone er ikke spesielt voldelig anlagt. Det har jeg ofte vært takknemlig for når jeg bringer mine skatter til Ankerveien. Og det er jo også en kamp om prioritering av økonomiske midler. Jeg vil ha et meget dyrt og omfattende plansjeverk (Joseph Paul Gaimard: Voyage de la Commision scientifique du Nord, Paris 1842-52), når min kone vil ha nytt bad. Avstemningen i familien viser 1 – 1, hvorpå min kone slår fast at hun har vunnet avstemmingen i kraft av sin dobbeltstemme.

Jeg aksepterer nederlaget knurrende, men tar hevn ved å påberope meg den samme dobbelt­stemme ved innredningen av våningshuset på vår gård på Biri.

I tillegg er min kone utstyrt med en helt ekstraordinær god luktesans. Når jeg prøver å smugle inn nyinnkjøpte bøker diskret innpakket i gråpapir og vel forvart i min koffert, blir jeg – på tross av alle forholdsregler – brutalt avslørt. Min kone formelig lukter antikvariske bøker. Hun har en nese som kan gjøre enhver narkotikahund misunnelig.

— Hva har du i vesken, Cato? Har du vært i et antikvariat?

Jeg vrir meg, jeg kan ikke si nei, og vil ikke si ja. Jeg prøver meg med den gyldne middelvei ja, litt – uten suksess. Og så har vi det gående.

Det er vanskelig å smugle bøker inn i huset. Den som bare hadde vært numismatiker og samlet på mynter. Da er i hvert fall kroppens hulrom et alternativ – noe som unektelig er noe mer komplisert når det gjelder boksmugling.

Så er det barna.

De er regelmessig et sorgens kapittel for enhver samler.

De er jo ikke samlere selv. Mine tre barn har kort og godt en begrenset interesse for de forskjellige variantene av Nordahl Griegs bok Friheten fra 1943. Og dette til tross for at det burde være en felles familieoppgave å komplettere samlingen med den varianten jeg ikke har (den som er innbundet i selskinn). Men, nei – ingen interesse.

Hvor mange ganger har jeg vel ikke beklaget meg over at min samlersykdom ikke er smittsom, og at min ektefelle og mine barn kunne få den samme – i disse koronatider – underliggende sykdommen som meg. Men de har pinadø vært flokkimmune – lenge før dette begrepet ble en del av vårt felles vokabular.

I tidsskriftet Kapital ble jeg for en tid siden spurt om mine barn var interessert i det jeg samlet på. Jeg måtte besvare spørsmålet benektende.

— Er det ikke håp for dine barn?

— Nei, det er intet håp for mine barn. De er fortapt i en bunnløs og tragisk minimalisme.

Slik er det bare. Men jeg regner med at min tid kommer. En død samler er en populær person.  Da registrerer arvingene at det tross alt er verdier: Var det så mye verdt, vil de overrasket konstatere.

Men de har altså et helt perifert forhold til mine samlinger. De kan til nød forbarme seg over et kart til kr. 100 000 som de aller nådigst henger opp på veggen. Der stopper det. Og mine barn, da – som har gått på Steinerskolen og alt mulig. Dessverre helt forgjeves.

Men jeg har kompromisset med dem. Jeg har i de senere årene solgt meg ned og redusert antall bøker – og har kjøpt bondeantikviteter i den tro at det formodentlig er lettere for mine barn å håndtere rosemalte skap fremfor å realisere et par tusen bøker.

Og da har jeg med glede kunnet konstatere at de bøkene jeg har avhendet, er solgt med en hyggelig fortjeneste. Det som imidlertid ikke er så hyggelig, er at bondeantikvitetene jeg har kjøpt, har sunket omtrent tilsvarende i verdi. Men pytt, pytt: Det får være det samme – I am not in it for the money.

En avsluttende stor takk og hilsen til Bibliofilklubbens medlemmer: Dere har beriket mitt liv gjennom vår felles interesse og lidenskap for en særdeles viktig del av vår kulturarv. Det har blitt litt mindre likviditet som ellers kunne gått til forskudd på arv til mine barn.

Jeg har spurt dem om dette likevel ikke har vært ok og til å leve med.

Alle tre ba om betenkningstid.

CATO SCHIØTZ

Essayet er en revidert versjon av Cato Schiøtz artikkel med samme tittel inntatt i Ernst Bjerke: Med gamle bøker i en ny tid. Norsk antikvariatforening 75 år, CappelenDamm 2017, s. 133 flg.

[*] Den våkne leser vil se at essaytittelen har en viss likhet med en bok av Thomas de Quincey, Confessions of an English Opium-Eater (En opiumspisers bekjennelser), fra 1821. Likheten er ikke tilfeldig.

Les også: Hva er Bibliofilklubben?