Ole Mathismoen har flere bøker i høst, men det er etter ferien i landlige omgivelser ved Arvika i Sverige.
– Hvor tilbringer du ferien?
– I enden av vägen, i det store gule huset, like ved siden av den gamle røde låven, med den store staudehagen midt mellom. Vi har en gammel gård nord i Arvika. Den har stått helt alene de siste månedene uten barnelatter, graving i kjøkkenhagen og glade folk på terrassen. Men nå reiser vi, og tar heller karantene i bakkant.
– Har noen ferieplaner blitt endret på grunn av corona-pandemien?
– Jeg er delvis vokst opp i Kenya, og planen var å vise ungene hvordan masaiene lever og ville dyr lever på ordentlig. Men det får bli neste år, eller året etter.
– Hva må en god sommerferie inneholde?
– Kosing med de gammeldagse staudene, lek og bading med ungene. Sene kvelder med blodsugende hunnmygg. Og iskald rosé.
– Hvilken bok er den beste du har lest så langt i år? Og hvilken ligger øverst i bokbunken i ferien?
– Jeg elsker historiske romaner som flyter av gårde. Da kan verden rase rundt meg. C. J. Sansom er en mester. I Opprør tok han meg med til folkeopprøret i Norwich i 1549. En fantastisk reise i personligheter, historie, tragedie og glede – som dessverre tok slutt etter 782 sider. Nå ligger Pariseren av Isabella Hammad øverst. Palestinernes uhyre triste, men stolte historie, har alltid fascinert meg. Det er så uendelig trist hvordan verden behandler dette folket. Er det rart de er rasende?
– Hva står på bordet hvis du får velge ditt perfekte sommermåltid?
– En stor gresk salat eller en herlig andebrystsalat med masse vannmelon. Helt ok om det dukker opp sjøkreps eller hummer!
– Hvem ville du invitert til bords, hvis du ikke kunne velge familie eller kjæreste?
– Jenny Jordahl. Ettersom hun bor i Sverige for tiden, har all kontakt de siste månedene skjedd på telefon og mail. Over andebrystsalaten ville vi feiret at vi straks er ferdig med Ville Greier – en ny tegneseriereise inn i norsk natur, som vi inviterer barn og unge folk til å være med på.
Og så ville jeg spurt om Jannicke Wiik og Dag O. Hessen har tid til å komme. Sammen har vi skrudd sammen en kul bok rundt Jannickes ekstreme nærbilder av småkryp. Tett på insekter og småkryp kommer i august! Sånn har du aldri sett småtassene våre.
Det ville blitt et herlig selskap med mye gøy naturprat!
– Hvem i Bok-Norge vil du helst gi en blomsterbukett?
– Mange! Omsorgen som er vist fra enkelt-personer, Norsk Forfattersentrum og NFFO i koronatiden har vært sterk og rørende å følge. Snakk om folk som bryr seg om hverandre! Men buketten ville jeg gitt til Anna Fiske. Hun gir så utrolig mye glede og undring til barn. Hun gir seg aldri, øser og øser av sitt faktabaserte lekne univers. Hun viser at det er helt greit å oppdage verden som man selv vil. Ingenting er rett og galt.
– … og hvem ville du gitt en brennmanet?
– Ingen. Jeg samler på gode folk, og glemmer alltid hvem jeg misliker. Brennmaneter er dessuten ikke slemme. Ikke har de hjerne, og de angriper aldri. Alle som surrer seg inn i trådene gjør det av egen fri vilje, enten de er små fisker eller store menn.
– Hvis du fikk være kulturminister for en høst – hva er det første du ville gjort?
– Jeg burde sikkert svart at jeg ville innført nye sterke støtteordninger for barnebokforfattere. Det ville gitt ungene våre en bedre start på livet. Men det første jeg ville gjort var å redde restene av norsk kulturarv. Norges historie er i ferd med å råtne. Det er en skam og veldig flaut at til og med de gamle bygningene på Folkemuseet på Bygdøy råtner, for ikke å snakke om alle byggene rundt i små bygdesamlinger.
– Hva savner du mest i disse corona-tider?
– Å prate om uviktige ting med kolleger.
– Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg? (Og hva ville du ha svart?)
Spørsmål: Er sakprosaforfattere egentlig ordentlige forfattere?
Svar: Ja, i aller høyeste grad. God faktabasert sakprosa er viktigere enn noen gang. Et avgjørende våpen i kampen mot konspirasjoner, lureri og ekstremisme. Derfor er det skikkelig urettferdig at royaltysatsen for sakprosa og barnebøker er så mye lavere enn for skjønnlitterære forfattere. Det er ikke lenger dobbeltbetalte høyt gasjerte professorer som skriver den viktige sakprosaen. Det er hardt arbeidende folk som vil opplyse verden på en smart måte.
