– Det er veldig, veldig få som lever av å anmelde bøker, som har kritikken som sin hovednæring, hevder generalsekretær Anne Merethe K. Prinos i Norsk Kritikerlag. Hun tør ikke tallfeste antallet, men anslår at det kanskje kan dreie seg om 10-15 personer i alt.
Færre oppdrag
Hun er litt bekymret for utviklingen innen norsk kritikk. I en medlemsundersøkelse som ble gjort blant Norsk Kritikerlags medlemmer i 2017 oppga 35 prosent at deres arbeidsmengde hadde blitt redusert i løpet av de siste tre årene, mens hele 72 prosent mente at mengden anmeldelser i norske medier hadde blitt mindre de siste fem årene.
– Tallene er noen år gamle, og jeg er litt usikker på om nedgangen har fortsatt siden den gang. Vi mangler klare tall som kan si mer om dette. Men at vi har hatt en nedgang med press på arbeidsvilkårene i løpet av de snart 20 årene som jeg har jobbet som kritiker er det dessverre liten tvil om, sier Anne Merethe K. Prinos, som er «fast» bokanmelder i Aftenposten. Det er i den ferskeste utgaven av Bok & samfunn, et temanummer om litteraturkritikk, som Prinos uttaler seg.
– Ble høy på meg selv
Det som fortsatt blir prioritert i redaksjonene er debutantene. I hvert fall til en viss grad. For også her har mindre bredde og tynnere redaksjoner ført til trangere tider.
– Da jeg debuterte med romanen Veke 53 i 2007 fikk jeg 17 anmeldelser, foruten mange lanseringsintervjuer og portretter. Jeg ble ganske høy på meg selv og tenkte at det er slik det skal være, minnes Agnes Ravatn. Hun tilbakeviser bestemt at de mange oppslagene skyldtes at boka ble så godt opptatt: – Neida, kritikken gikk over nesten hele skalaen, så det var ikke fordi «alle» var så storbegeistret at jeg fikk mange anmeldelser. Det var bare andre tider. I dag virker det som om debutanter helst bør være kjente eller halvkjente allerede før de debuterer, gjerne med bakgrunn fra forlag eller media.
– Vi mener debutantene er svært viktige, og vi jobber hardt for å gi dem oppmerksomhet. Det lykkes vi ofte godt med, for å være debutant er en knagg som øker interessen for en forfatter. Men denne effekten er blitt mye mindre de siste årene, og i dag må mange debutanter nøye seg med én eller to anmeldelser. I den grad de får noen i det hele tatt, kommenterer John Erik Riley til Bok og samfunn.
– Skaper en dialog
Når Prinos uttrykker bekymring på kritikkens vegne, uttrykker hun også bekymring for litteraturen. Eller, som hun spør retorisk, «finnes litteraturen hvis ingen vet om den?».
– Det er langt flere som leser litteraturkritikk enn som leser bøker. Det er en måte å holde seg orientert på, og kritikken har både en opplysnings- og formidlingsfunksjon. Kritikken skaper en dialog med litteraturen, og er svært viktig for den offentlige samtalen om litteratur, sier Prinos og tilføyer:
– Det ville vært særdeles dramatisk for litteraturen hvis kritikken forsvant.
Til tross for at kårene kan være trange, ser Prinos også positive trekk. Blant annet opplever hun en økt anerkjennelse av kritikkens betydning.
Etterspør oppsiktsvekkende bøker
Litteraturkritikkens kår er blitt satt ytterligere på spissen de siste dagene, etter at Klassekampen fikk tilgang til interne e-poster fra Dagbladet. Der blir kritikerne selv utfordret til å selv spille inn bøker de ønsker å anmelde: «Fra nå av vil vi at dere som hovedregel skal pitche ideer til anmeldelser for oss, i stedet for at vi bestiller tekster fra dere», står det å lese i en e-post til avisas litteraturkritikere.
Redaksjonen flagger også at bøkene de er mest interesserte i «… skal enten være oppsiktsvekkende gode, oppsiktsvekkende dårlige (…) eller handle om noe oppsiktsvekkende». I e-posten fremgår også at redaksjonen «må vite hva slags ‘knagg’ anmeldelsen kan henges på før vi sier ja».
Siste nummer av Bok og samfunn, som gikk i trykken før Klassekampen-saken, tar for seg mange aspekter ved litteraturkritikken – og har samtaler med en lang rekke kritikere, forlagsfolk og forfattere.
