Ut av dukkehjemmet

Hege Duckert (Foto: Agnete Brun)

– Sprangene som fortidens kvinner tok, inspirerer meg til å ta litt større sjanser i livet, sier Hege Duckert. I dag, på kvinnedagen 8. mars, lanseres hennes «Norsk kvinnehistorie på 200 sider».

– Jeg har alltid vært opptatt av kvinners historie, særlig de som har banet vei for at vi har fått alle mulighetene vi har i dag, forteller Hege Duckert.

Denne våren er hun aktuell med Norsk kvinnehistorie på 200 sider (Kagge), som tar for seg nettopp norgeshistorien sett i kvinneperspektiv.

Kvinnehistorie som «tilbehør»

Det avgjørende puffet for å skrive denne boken, kom fra Duckerts fadderbarn i ungdomsskolen:

– Hun fortalte at i samfunnsfagboken hennes var kvinners historie lagt inn i små bokser. Menns historie var liksom den ordentlige historien, mens kvinners var tilbehør. Da tenkte jeg at det faktisk var et behov for en bok som beskrev historien gjennom virkelige kvinners liv. Det er kommet mye ny forskning på dette feltet de siste årene. Min ambisjon var å gi en fortellende og allmenn fremstilling, som kunne interessere mange.

Norsk kvinnehistorie inngår i Kagges populære 200 siders-serie, hvor Frank Aarebrot skrev de første populære bøkene.

Hvordan var det å måtte forholde seg til rammen på 200 sider?

– Jeg er jo journalist av bakgrunn, så jeg er glad i rammer. Et såpass kort format krever at man tar klare valg og gjør store sprang. Det er skjerpende, men det kan jo også kjennes fortvilende med alt det gode stoffet som ikke kommer med. Jeg har en hel mappe på Mac’en min som heter «Tatt ut av manus». Trøsten er at jeg neppe er den siste som kommer til å skrive om norsk kvinnehistorie.

Å lete frem fotnotene

Historien i boken tar til i 1870, med kapittelet «Ut av dukkehjemmet». Dette var et naturlig startpunkt, mener Duckert:

– Egentlig valgte jeg 1880, som var et viktig år der mye skjedde samtidig. Men så kom jeg på at Ibsens Et dukkehjem kom ut i 1879, og at Amalie Skram tok den dramatiske avgjørelsen om å skilles i 1878. Perioden 1870 til 2020 utgjorde dessuten det fine, runde tallet 150 år.

Som Duckert tidligere har nevnt, har kvinner ofte vært betraktet som fotnoter i historien. En ting er å finne informasjon om overklassekvinner, en annen er å finne informasjon om den «vanlige dama i gata». Research kan dermed med andre ord være svært utfordrende:

– Jeg fulgte et råd om å lese så mange originaltekster som mulig, som brevene til Camilla Collett og talene til Katti Anker Møller. Jeg lette frem debatter som foregikk i Stortinget og i avisene. Men, som du sier, det er langt vanskeligere å finne stoff om ukjente kvinners liv. Her fikk jeg god hjelp fra lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket og fra lokale historielag. Så mange ildsjeler! Når det gjelder de lange linjene har jeg støttet meg til gode og relativt nyskrevne historieverk, som Norsk likestillingshistorie og Finn Olstads Norgeshistorie.

Hva overrasket deg mest i arbeidet?

– Jeg kjente ikke så godt til arbeidslivspolitikken i mellomkrigstiden, der løsningen på harde tider og arbeidsløshet ble å presse gifte kvinner ut av arbeidslivet. At husmor-ideologien ble så dominerende etter andre verdenskrig, skyldtes delvis politikken som ble lagt på 1920- og 30-tallet.

– Jeg håper de blir litt forbanna

Mange vil nok trekke frem kvinners stemmerett som en av de viktigste seirene i norsk kvinnekamp. Men Duckert mener det er flere store hendelser vi burde feire:

– Vi burde feire De Castbergske barnelovene fra 1915, som sikret at barn født utenfor ekteskap fikk de samme rettighetene som andre barn. Vi burde feire at forbudet mot prevensjonsopplysning ble opphevet i 1938, og at det året etter ble forbudt å si opp gifte kvinner bare fordi de var gift. Det er grunn til å skåle for at det ene yrket etter det andre – og én etter én idrett – har blitt åpnet for kvinner, i tillegg til alle de små og store lovene som sørger for at kvinner i dag har store muligheter til å velge det livet de ønsker seg. Jeg er tilhenger av å feire alle små skritt, som at kvinner hadde ledet alle departementer da Ine Eriksen Søreide ble utenriksminister i 2017 og at Maren Lundby vant VM-gull i stor bakke i forrige uke.

Håper å gjøre leserne forbanna

I bokens forord skriver Duckert at det er langt flere kvinner som fortjener å bli nevnt.

Var det noen spesifikke kvinner du ikke fikk plass til, men gjerne skulle hatt med?

– Hvor god plass har du…? La meg kort nevne tre: Synnøve Finden, som etablerte ostefabrikk med sin partner, Pernille, i 1928. Lise Lindbæk, som reiste til frontlinjen i Spania under borgerkrigen i 1936 og Ingrid Bjerkås, som ble Norges første kvinnelige prest i 1961.

Nå håper hun at boken «gjør leserne forbanna» og at man kan finne noen nye heltinner å se opp til:

– Først og fremst håper jeg at folk blir dratt inn i historien, at de synes den er spennende og blir overrasket over hvor ulike livsvilkårene har vært. Så håper jeg de blir litt forbanna, over hvor urettferdig lover, regler og konvensjoner har slått ut. Forskjellen på fattig og rik har vært svimlende. Til sist håper jeg at de, som jeg, finner seg noen heltinner i historien, og blir glade for å treffe dem i definerende øyeblikk. Sprangene som fortidens kvinner tok, inspirerer i hvert fall meg til å ta litt større sjanser i livet.

Og avslutningsvis på en 8. mars: Gratulerer med dagen!

 

 

27 Delinger