«Djåin me in a toast for Alfred Nobel»

I kveld er det på'n igjen i Stockholms stadshus. Vår gjesteskribent Janneken Øverland hever champagneglasset.

En gang i året , hver 10. desember, reiser svenskekongen seg fra det festkledde bordet midt i den stappfulle, pyntede Blå hallen i Stockholms stadshus, løfter det vide champagneglasset med den funklende væsken og uttaler disse åtte ordene. Hvert eneste år med sin engelsk-svenske uttalevri på den i og for seg hyggelige oppfordringen: «Djåin me!»

Og det gjør de så gjerne. De rundt 1300 gjestene løfter stående sine glass mot kongens og drikker Alfred Nobels skål til minne om hans dødsdag – om igjen og om igjen. I 2013 er det 117 år siden han forlot oss.

 

Feiring med stil

Nobelbanketten er festen som holdes etter utdelingen av nobelprisen tidligere på dagen i Stockholms konserthus. Høydepunktet under den første seremonien, for den enkelte prisvinneren, er å få tildelt en gullmedalje, et diplom og en pen sum penger på scenen i konserthuset, fra selveste svenskekongen, mens trompeter gjaller og Carl Gustaf rister den hånden mottakeren ikke krampaktig holder diplomet med.

Alfred Nobel var en styrtrik industrimann og prisene ble innstiftet etter ordlyden i testamentet hans, fra 1895.  Siden 1901 har de fem prisene i fysikk, kjemi, fysiologi eller medisin, litteratur og fred blitt utdelt. Stort sett hvert år. De fire første i Stockholm, den siste i Oslo.

I forhold til den norske fredsprisutdelingen er den svenske adskillig mer oppstaset. Dette vet jo alle som har tilgang på svensk televisjon. I detalj: Svenskene kan feire og jubilere med stil. Om det så skal være en dødsdag! Selv om det på Wikipedia finnes 59 sider med adelige svensker, er ikke alle på nobelfesten adelige. Noen er utlendinger, og alminnelige mennesker, og hvert år er noen relativt få norske.

 

Diamanter, kvarker og elektroner

Som forlegger og redaktør for en lang rekke av Gyldendal Forlags mange nobelprisvinnere i litteratur falt det i mitt lodd å reise til Stockholm adskillige ganger de siste femten årene.

Man kan være så norsk, antiroyal og nøktern som bare det: Å få være i med på en svensk nobelprisutdeling kjennes som å bli løftet inn i et slags audiovisuelt eventyr.  En sak er at de kongelige juvelene på scenen i konserthuset ikke bare glitrer som diamanter, men er diamanter. En annen ting er at man i de store leddbussene som frakter folk fra utdelingen til middagen kan komme til å bli stående inneklemt og holde både  kjoleskjørtet og pusten midt i en amerikansk fysikknobelpristakers familie som i de tjue minuttene bussen kjører i sneglefart gjennom et hustrig desember-Stockholm intenst diskuterer kvarker og elektroner.

 

Kjole og kondisjon

Å være nobelprisgjest er en krevende øvelse. Det er et helt sett av regler og krav alle gjestene må forholde seg til: Alle menn må kle seg i det svenskene kaller frack, høytidsdrakt med lange skjørt bak, eller kjole og hvitt, eller  rett og slett galla. Damer må være fotside. Kondisjon må man ha, til en fire timers middag, og konversasjonsregler må man følge.

En nobelmiddag, også for en relativt godt utdannet forlagsutsendt er ikke å sammenlikne med verken et julebord med kolleger eller en dannet seanse på Litteraturhuset. I stadshuset i Stockholm kan man bli risikere å bli plassert mellom en islandsk professor i norrøn litteratur og en buldrende tyrkisk forlagsdirektør, og attpåtil være så heldig å få en fransk ambassadør tvers over bordet som vil ha deg med på å diskuterer Marcel Proust på fransk med sin sidemann, eks-sekretæren Horace Engdal!

Fire timers flerspråklig samtale, en mangeretters middag, på eget gullkantet servise, fine viner, nesten like mange kelnere som gjester, operasang, musikk, ballett og fire korte, fortrinnsvis underfundige taler av de fire nobelprisvinnerne – er en krevende, morsom og anstrengende affære av en middag.

 

Søte minner

Ingen vil innrømme det, men bonusen – for den som ikke selv har fått noen pris, og får sitte på det fineste bordet i midten av rommet, sammen med de kongelige – er de myntformede gullinnpakkede sjokoladene med Alfreds kontrafei som ligger strødd på bordet når man setter seg. Når man reiser seg, er de borte alle sammen. Sklidd ned i vesker og lommer som et lite, søtt minne om noen noble timer, i nobelt selskap. Etterpå er det dans.

Prisvinnerne får snakke med kongen og dronningen, i en egen fløy, bak et gjennomsiktig grønt flor, etter tur.  Utenfor står vi andre, tilsynelatende naturlig minglende blant  de øvrige vinnerne i kongekøen. Gjennom grønnsværet ser det uformelt ut, muntert, og man kan komme til å tenke at det kanskje, av og til, en kveld i desember, hvert år, er litt interessant å være svensk konge.

 

 

0 Delinger