– Leseren vil kjenne igjen det typisk grimsrudske som ligger i språket og blikket på verden, sier Beate Grimsrud om sin nye roman. Selv har hun nylig lest Lagerløf og Harari.
– Boken handler om tiden. Kanskje er det tiden, mer enn noe annet, som forener oss mennesker, forteller Beate Grimsrud om sin aktuelle Jeg foreslår at vi våkner (Cappelen Damm).
Boken omhandler Vilde Berg, som får beskjed om at hun er blitt alvorlig syk. Plutselig opplever hun tiden på en ny måte – som både knapp og utstrakt på samme tid.
– Tid fins kanskje ikke i det største av alle perspektiver, men for hver og en av oss er tiden uendelig, kort, uutholdelig, dyrebar. Du bryr deg kanskje ikke så mye om tiden. Den tar tilsynelatende hånd om seg selv. Tiden er som havet, den skifter temperatur og vindstyrke. Så en dag, et øyeblikk, tar den kvelertak på deg. Ikke nå. Men om du ikke visste det, så skal du en gang dø. Tikk takk. Ut av deg skal tiden renne, og fortsette over alt omkring deg. Det er forskjell på å sitte på kirkegården og å ligge der.
Hater coronaavstanden
Mange opplever å ha hjemmekontor for første gang i disse dager, men det er intet nytt for forfatterne. Beate Grimsrud forteller at hennes hjemmekontor ikke er et fast sted:
– Hvor er hjemmekontoret ditt?
– I hodet mitt. I jakkelomma mi der det ligger en liten notisbok. Ved senga der jeg har en stor notisbok på nattbordet. I nettbrettet mitt. Men også ved et skrivebord med PC og stor skjerm på Södermalm i Stockholm, med utsikt over Mälaren og Stadshuset der Nobelprisene deles ut. På kvelden solnedgang over Kungsholmen. Soloppgangen sommertid over Gamla Stan, City med skyskraperne, pluss togene som blinker i sola der de slingrer seg fram. Hjemmekontoret mitt er også i den röda stugan på landet. I andre etasje med lavt tak og utsikt over engen. Fra farfaren min, snekkeren Hans Johannes fra husmannsplassen Grimsrud i Tuddal i Telemark, har jeg et veldig fint og upraktisk skrivebord med små skuffer.
– Hva savner du aller mest i disse corona-tider?
– Fra dypet i meg selv hater jeg avstanden som vi nå må holde til hverandre. Jeg kan få en følelse av at dette er et teaterstykke som egentlig handler om helvete. Der vi nå alle har fått en rolle. Det stykket jeg tenker på, er For lukkede dører av Jean-Paul Sartre der vi alle, som dørvakten, savner øyelokk. I dette koronastykket overgår absurditeten vår forestillingsevne. Det å stå to meter fra en god venn og ikke kunne berøre hen, er som å bli truffet av lynet flere ganger om dagen. Statistisk sett var det at en pandemi skulle trolig, følelsesmessig var det like utrolig som å bli slått ned av lynet. Og smerten i avstand og savnet etter den mest naturlige nærhet, var jeg som alle andre helt uforberedt på.
– Borrer seg dypere
– Jeg foreslår at vi våkner er nok mer lik enn ulik mine tidligere bøker, forteller Grimsrud.
Hun har utgitt flere kritikerroste bøker, som blant annet En dåre fri – som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Grimsrud ble i 2011 også tildelt Dublougprisen for sitt forfatterskap. Hun mener hennes våraktuelle bok går dypere enn hennes tidligere bøker:
– Leseren vil kjenne igjen det typisk grimsrudske som ligger i språket og blikket på verden. Både det helt nyfødte barnet og det vise mennesket taler gjennom teksten. Denne boken har, som de andre bøkene mine, et eksistensielt trykk, men det nye er at den borrer enda dypere enn tidligere. Hovedpersonen befinner seg på kanten av stupet. Spørsmålet er ikke bare: Hvem er jeg? men hele tiden også: Hvem er de andre?
Den grimsrudske stilen er heller ikke influert av andre forfattere, forteller hun. Men det er ett dikt som gjorde spesielt stort inntrykk på henne:
– Jeg leste ikke bøker som barn eller ung, jeg plukket opp strofer og deler av fortellinger jeg hørte. Og Sigbjørn Obstfelders dikt ”Jeg ser” der han skriver ”Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er så underligt” var som en fantastisk karamell jeg fortsatt suger på. Men jeg tror til forskjell fra Obstfelder at mitt forfatterskap og livsblikk er lettere og mer humoristisk. Mine karakterer har nok innfunnet seg med at dette er kloden vår, den er ikke feil. Den er bare. Det gjelder å se seg rundt. Fylle sitt liv, den tomme posen, med det det er mulig for et menneske å putte i den – med akkurat det menneskets forutsetninger, vilkår, egen kraft og nysgjerrighet.
Lagerløf, Laing og Harari
– Jeg kan ikke lese papirbøker, men har tilgang til Blindeforbundets bibliotek i både Norge og Sverige. Tre bøker jeg nylig har lyttet til er:
Jag vill sätta världen i rörelse av Anna-Karin Palm. En biografi om Selma Lagerlöf. Boken beskriver en utrolig ambisiøs forfatter og er forhåpentligvis med på å viske ut det feilslåtte bildet av at Lagerlöf var en ”sagotant”.
The Lonely City – Adventures in the Art of Being Alone av Olivia Laing. Denne kan jeg hoppe inn i hvor som helst, når som helst. Boken er skrevet i den nå så populære sjangeren som jeg ser som en blanding av essay og roman, er den er utrolig vital å høre på.
Sapiens. En kort historie om menneskeheten av Yuval Noah Harari. Det var en herlig bok å være enig i, uenig i og bli informert av om en masse. Passer veldig godt å høre på når du har din egen private stund på badet, den kan bli lang hvis du har gulvvarme.
