Den nøytrale allierte

Norges rolle under første verdenskrig er ikke ukjent, men det er en underfortalt historie. Dette vil Roy Andersen gjøre noe med.

– Jeg skrev denne boken fordi Norge og første verdenskrig er et forsømt tema i norsk historieskriving. Få begivenheter har hatt større påvirkning for historiens gang de siste hundre årene, så det har undret meg at dette ikke er viet større oppmerksomhet. Selv om Norge ikke var direkte deltagende, fikk krigen store konsekvenser for forholdene her til lands, forteller Roy Andersen, som denne høsten er aktuell med boken I britenes klør (Aschehoug). Her retter han fokus mot Norges posisjon under første verdenskrig.

Første verdenskrig var en grusom og unødvendig krig, som sørget for at fire imperier falt og millioner av unge menn døde. Men hadde nøytrale Norge noen rolle i dette?

– Selskaper som Norsk Hydro, Orkla, DeNoFa og Kristiansand Nikkelraffineringsverk tjente store penger på å mate de krigførendes våpenfabrikker med råvarer, mens skipsredere høstet enorme fortjenester i fraktmarkedet. Men for folk flest skapte krigen varemangel og dyrtid. Dette forsterket klasseskillene og førte til radikalisering av arbeiderbevegelsen, sier Andersen.

Roy Andersen er historiker og forfatter. Han har tidligere utgitt 1905: Spillet bak kulissene, som utkom til 100-årsjubileet for unionsoppløsningen, og i 2011 utga han Redningsmenn og lykkejegere – norske pionerer i Alaska. I britenes klør er ikke hans første bok om første verdenskrig, da han i 2014 kom med 1914 – Inn i katastrofen.

Den nøytrale allierte

Norge var som kjent nøytral under første verdenskrig, men ble ofte referert til som «Den nøytrale allierte» – dette da den norske regjering, og andre parter, bevegde seg på knivseggen av hva et nøytralt land kan foreta seg etter folkerettens regler i en krigssituasjon. Andersen hevder at det er klart at den norske regjeringen brøt sine nøytralitetsforpliktelser under den store verdenskrigen:

– Ja, det gjorde den åpenbart, men ikke av fri vilje. Olaf Ristes påstand om at Norge egentlig var på parti med England, som har blitt stående uimotsagt i over 50 år, er feil. Den norske regjeringen ble tvunget av britene til å oppgi sine rettigheter som nøytral stat, blant annet retten å drive handel med Tyskland. Gjennom trusler om å stanse forsyninger av mat og kull, og sanksjoner mot selskaper som handlet med Tyskland, lyktes britene langt på vei.

– Den norske regjeringen måtte drive oppholdende strid, for – som statsminister Gunnar Knudsen formulerte det i et brev til sin britiske kollega Lloyd George i julen 1916 – så var Storbritannia løven og Norge musen og «Løven vet selvsagt utmerket godt at musen ikke har noen sjanse hvis de skulle begynne å slåss.»

– De andre skandinaviske landene var også nøytrale. Hvordan opptrådte de i motsetning til Norge?

– Britene hadde ikke samme nakketaket på Sverige og Danmarks som de hadde på Norge. Britene var avhengige av at Sverige tillot transitt av varer til Russland og godtok derfor at Sverige forsynte Tyskland med jernmalm og tømmer. De hadde heller ingen flåte i Østersjøen til å kontrollere skipsfarten der. Danskene slapp også heldigere unna. Britene hadde få sanksjonsmuligheter til å få stanset den omfattende mateksporten til Tyskland. Britene fryktet dessuten at harde straffetiltak ville ramme deres egen avhengighet av dansk «egg og flesk».

Den pro-britiske stemningen

Selv om Norge var offisielt nøytralt, trengte ikke befolkningen å være nøytrale i sine hjerter. Andersen påpeker at stemningen overfor britene i den norske befolkningen under krigen var delt:

– Det var sterke pro-britiske krefter knyttet til kongehuset, kretsen rundt Fridtjof Nansen og aviser som Tidens Tegn og Norges Handels- og Sjøfartstidende. Men alle hindringene britene la i veien for næringslivet og skipsfarten skapte forbitrelse og irritasjon. Det var først da tyskerne innledet sin uinnskrenkede ubåtkrig vinteren 1917 at stemningen snudde.

Den tyske ubåtkrigen førte til at over 2000 norske sjøfolk omkom, og dette skapte en stor bitterhet mot Tyskland.

– Det overskygget behandlingen britene hadde utsatt Norge for under krigen. Men krigen førte ikke til noe oppgjør med sikkerhetspolitikken, forteller han, og legger til:

– Norge holdt fast på nøytraliteten og satte sin lit til at opprettelsen av Folkeforbundet og andre internasjonale organisasjoner skulle ivareta de små landenes rettigheter. Men erfaringene fra første verdenskrig var likevel at nøytraliteten ikke var noen garanti hvis stormaktene skulle barke sammen igjen, og da var det kun én makt man måtte alliere seg med, Storbritannia. Ikke av lyst eller ønske, men i erkjennelsen av at britene aldri ville tillate andre stormakter å få kontroll over Norge. Denne erkjennelsen var med å prege de skjebnesvangre beslutningene som ble fattet 9. april 1940.

(Hovedfoto: Kristin Bay/Aschehoug)