Den blinde manns felttog

I hele mitt liv har jeg vært en bokorm; Som barn elsket jeg å leve meg inn i et godt narrativt univers og bli fullstendig oppslukt av det.

For en gutt som bodde store deler av sin barndom i Tyskland, handlet det først og fremst om det universet Karl May malte ut i sine mange bøker. Ingen forfatter har kommet i tilsvarende opplag i den tysktalende del av verden, eller har hatt en lignende innvirkning på mange generasjoner av lesere i hjemlandet.

Det tatt i betraktning, er han lite oversatt, og nå for det meste glemt utenfor Tyskland. Karl May var en dreven forteller, men som noen forfattere var han samtidig litt av en svindler, ein Hochstapler

som tyskerne sier. Han lot som om han selv var modell for Old Shatterhand, helten i røverhistoriene hans om cowboyer og indianere fra Amerika – hvor han selv aldri hadde vært da han skrev bøkene sine. Dette bedraget fortsatte i filmatiseringen av bøkene som tyskerne laget på sekstitallet, og som jeg så utallige ganger: Indianerhøvdingen Winnetou ble spilt av en fransk fotomodell (Pierre Brice), Old Shatterhand av den gamle, alkoholiserte Tarzan-stjernen Lex Barker, og alle opptakene ble gjort i det gamle Jugoslavia.

Leste syv språk

Da jeg flyttet tilbake til Island som tenåring, endret lesestoffet mitt seg også – ikke minst takket være min morfar, Halldór Stefánsson, som selv var forfatter. Han ble født i 1892 på en liten gård i Østlandet, men flyttet som ung til Eskifjörður, en fiskerlandsby på østkysten, hvor hans far ble postmester og bokhandler og mere til. Halldór tilbrakte bare ett år på skolen, men han lærte seg mye, og kunne blant annet lese syv språk. I en liten landsby på Island tidlig på 1900-tallet var arbeidsdelingen ikke veldig utviklet. Nysgjerrige unge mennesker ble raskt altmuligmenn eller -kvinner, dilettanter eller renessansefolk, om man vil. Min bestefar ble boktrykker, men jobbet også på postkontoret som telegrafist og ble veldig god til å morse, han importerte skrivemaskiner, solgte forsikringer og kjøpte seg tidlig et kamera og tok veldig fine bilder i Eskifjörður. Og han begynte å skrive, prøvende i begynnelsen, spredte dikt og historier som han publiserte under pseudonym.

Med pølse og øl

Han dro også til utlandet, første gang i 1921: ”The sheriff of South-Múlasýsla requests you to let this man pass, without let or hinderance, with his luggage” sto det å lese i det første passet som han hadde med deg til Berlin. Skildringene av Tysklands hovedstad, hvor han så sine jevnaldrende, invalide etter første verdenskrig, tigge langs hele Ku’damm, ble uforglemmelig for meg som ung gymnasiast som hadde vokst opp i samme land. Bestefar reiste flere ganger til Berlin i 1920-årene og tilbragte en hel vinter der i 1930, leide et værelse med halvpensjon av et ektepar som var vegetarianere, medlemmer av Vegetarforeningen som støttet opp om dens ytterfløy som var på vei i vegansk retning (ja, slikt eksisterte allerede da). Da Halldór skulle hjem, spurte de han, som knapt hadde sett en grønnsak i barndommen, om hvor lenge han trodde han nå kunne holde seg unna kjøtt, og han svarte: omtrent i fem timer. Det hadde ikke vært en dag hvor han ikke hadde fylt magen med minst én pølse og en øl om kvelden.

Kamp for verdighet

Men i Weimarrepublikken ble han også kjent med anarkister og kommunister, og sluttet seg til de sistnevnte. Han dro hjem med en novellesamling som han selv hadde satt i bly og trykket i Berlin, og novellen ble den sjangeren han for det meste brukte skrivetalentet sitt på. Noen av dem ble også oversatt, blant annet til norsk. Den mest kjente er Den blinde manns felttog, som handler om en blind manns kamp for verdighet på en fattigslig gård. Han ble en av de venstreorienterte forfatterne, sammen med blant andre Halldór Laxness, som på 1930-tallets Island grunnla magasinet De røde penner og forlaget Mál og menning. Men han kunne ikke leve av forfatterskapet sitt og, jobbet i en bank frem til han ble pensjonist.

Döblin og Hamsun

De var i min bestefars og bestemors lille leilighet jeg plukket opp mitt nye lesestoff og sa farvel til Karl May. Der var de banebrytende bøkene han tok med seg fra Berlin, som ble utgitt nettopp rundt 1930: Hærverk av Tom Kristensen og Berlin Alexanderplatz av Alfred Döblin. Disse mørke, ekspresjonistiske verkene appellerte til ham, som selv hadde opplevd Weimar-republikkens oppløsningstid. Ikke ble det lettere da han lot meg lese Idioten av Dostojevskij på tysk, trykket med gotisk skrift. Siden da har jeg alltid trodd det kan være veldig bra hvis du ikke fullt ut forstår hva du leser. Til slutt var det Hamsun, og helst hele Hamsun. Senere lurte jeg ofte på hvorfor den gamle kommunisten syntes det var så viktig at jeg leste På gjengrodde stier. Sannsynligvis var det bare denne utrolige formuleringsevne i høy alder: «Jeg ser et flagg på halv stang. Noen er død, men det er ikke meg.»

Etter at bestemoren min døde, flyttet bestefar Halldór inn til oss og ble naboen min i kjelleren av mine foreldres hus. Dessverre var jeg for opptatt av å studere litteratur og krangle om politikk og kaste håpløse blikk etter vakre jenter på forelesningene, i stedet for å snakke med ham om bøker. Han hadde blitt blind og sov dårlig, og ble trist til sinns da han ikke lenger kunne lese, så vi kjøpte et morseapparat til ham, som selvsagt var uten noen forbindelse. Om kveldene, hvis jeg kom hjem sent, hørte jeg ham ofte morse ut i det tomme rom. Som T.S. Eliot skrev, er poesi dikterens stemme til å snakke med seg selv, eller ingen.

Halldór Guðmundsson

Les også våre tidligere LØRDAG-spaltister:

Anders Neraal: Lagerkvist, fotbollen och jag

Atle Nielsen: Verdens rikeste mann