Lagerkvist, fotbollen och jag

Järnvägsstationen i Åmotfors

LØRDAG med Anders Neraal: Pär Lagerkvist og fotball kan vise seg som gode kumpaner. Litt om nobelprisvinneren, Bergen, Liverpool og mine svenske røtter.

Oldefar var bakermester i Ølen i Sunnhordland. Helst ønsket Jørgen å male bilder, men hans eldste sønn, min farfar Carsten, ble likevel sendt til hovedstaden for å utdanne seg til offiser i Hæren. I Oslo traff han min svenske farmor Jenny, oppvokst i Värmland på samme sted som jeg nå selv holder hus.

Min halvt svenske far ble sjøoffiser i marinen. Far brukte å si at hvis Norge og Sverige igjen ble en union, var fotballandskampen som den gang gikk på høstparten hvert år, det eneste han ville savne.

Liverpool vs. Dante

Bokreolene hjemme var ikke rikholdige, men inneholdt likevel flere bøker enn hos de fleste jeg kjente. Jeg begynte tidlig å lese fra øverste hylle, fra venstre mot høyre, og var ikke gamle gutten før jeg hadde lest bøker av Alexandre Dumas, Knut Hamsun, Ernest Hemingway, Franz Kafka, Allister MacLean og den svenske nobelprisvinneren Pär Lagerkvist. Sistnevnte var uvanlige bøker å ha hjemme, men disse var gaver fra farmor.

Roald «Kniksen» Jensen (foto: Bodoni forlag)

Visst var det gøy å lese, men boka fikk kun en brøkdel av tiden forbeholdt fotballen. Jeg vokste opp i en drabantby sydvest for byen mellom de syv fjell, og vi hadde gode lag på gang i Fyllingen. I Bergen får man heie på ett lokalt lag i tillegg til Brann.

På skolen var det helst diskusjoner rundt hardrock og fotball, uten videre rom for dikt eller romaner, andre enn om Morgan Kane. På ungdomskolen i 1973, traff jeg imidlertid jevngamle Henning, hvis far var dramatiker ved byens teater. Henning oppmuntret min dormende litteraturinteresse med, for meg den gang ukjente, navn som Ole Paus og Ketil Bjørnstad. Selv var han alt i denne unge alder mest opptatt av Dante Alighieri. Hans utlegninger om italieneren gikk dog langt over hodet på ballspilleren med Liverpools fiksstjerner tapetsert over en hel soveromsvegg.

Plagiatets Pär

I åttende fikk vi i oppgave å skrive om ei bok vi hadde lest. Norsklæreren var vår klasseforstander, og visste dermed at jeg hadde gym som valgfag og at jeg spilte på skolelaget i fotball. Hun ble antagelig forundret da hun åpnet kladdeboka for å rette mine tanker om Barabbas – Pär Lagerkvists roman om fangen som skulle korsfestes, men som ble satt fri av Pontius Pilatus, i stedet for Jesus. Likeså forbauset ble jeg da skribleriet ble returnert med karakteren Lite godt. Lærerinnen tok det for gitt at fotballsparkeren måtte ha skrevet av teksten.

Protester var til liten nytte. Hjemme la jeg ut om uretten. Vanligvis vendte far det døve øret til når jeg klaget over lærere. Da jeg beskrev kristendomslæreren som en idiot, husker jeg far svarte: – Lær deg å håndtere ham, idioter vil du komme til å møte mange av i livet. Men denne gang reagerte sjøkapteinen. Uten et ord forsvant han ut i bilen og kjørte til skolen. Neste skoledag hadde vi fått en ny og langt kulere norsklærer.

På videregående skrev jeg særoppgave om Lagerkvist. I tillegg til et multimedia-program med musikk, lysbilder og lydbånd hvor Pär var innom og leste egne dikt. Temaet var det samme som for forfatterskapet; menneskets relasjon til Gud.

Lagerkvist var selv ateist, men sies å ha skrevet vakrere om gudstro enn de troende selv.

Barabbas og Bøddelen

Pär Lagerkvist (1891-1974) var sønn av stasjonsmesteren i den smålandske og pietistisk fargede småbyen Växjö. Debuten kom i 1912, men først i 1916 fikk han sitt gjennombrudd med diktsamlingen Ångest. Oppvokst i et dypt religiøst hjem, ble han under studietiden i Uppsala sosialist og forble hele sitt liv en krass motstander av fascismen.

Per Lagerkvist malt av Henrik Sørensen (Paris, 1921)

Romanen Bøddelen (1933), året etter dramatisert for scenen, kan leses som et kraftfullt og tydelig angrep på nazismen i Tyskland. Hans bøker ble da også brent i Berlin. I tyske aviser ble han omtalt som «jødegutt» – noe han for øvrig selv regnet som en hedersbetegnelse – og han stod på Gestapos dødsliste, i tilfelle en invasjon av Sverige skulle vise seg nødvendig.

Romanen Barabbas kom i 1950 og ble en stor internasjonal suksess. Boka ble filmatisert både i 1953 i svensk tapning og i 1961 i italiensk versjon, da med Anthony Quinn i hovedrollen som Barabbas. Boka dannet grunnlag for at Lagerkvist i 1951 ble godt mottatt som en ukontroversiell vinner av Nobelprisen i litteratur.

Kone – og svigermor med på kjøpet

På midten av 90-tallet traff jeg en vakker svensk student og håndballstjerne i Oslo.

Under et besøk i Stockholm kom jeg over en førsteutgave av Lagerkvists diktsamling Den lyckliges väg fra 1921.  Boka tok jeg med hjem som første presang til hun jeg i dag er gift med.

Da jeg skulle presenteres for mine kommende svigerforeldre i Göteborg, ble jeg møtt med skepsis. Jeg jobbet den gang som blåruss med spekulative finans- og aksjeplasseringer. Min forlovedes foreldre var på sin side mest opptatt av sosial mobilisering til støtte for en mer sosial og human flyktningpolitikk. Is smeltet likevel da det viste seg at den kommende svigermor hadde skrevet sin hovedoppgave på universitetet rundt Lagerkvists lille selvbiografiske roman Gäst hos verkligheten fra 1925.

Boka er en var og vakker barndomsskildring. Hovedpersonen min navnebror Anders, vokser opp i en liten svensk småby, her fra åpningen av boka:

«I en svensk småstad låg som i alla andra en järnvägsrestaurang invid stationen.

Denna låg så nära spåren att röken från lokomotiven strök utefter fasaden och sotade ner den. Huset skulle annars varit vitt, det tycktes nästan ämnat att bli ett slags drömslott, ett helt litet feeri; det var fullt med tinnar och torn, små balkonger dit man inte kunde komma ut, sirater och utskärningar överallt, nischer där det skulle stått urnor med blommor, fullt med tomma flaggstänger på taken.

Men det hade bara blivit ett stort hus som såg ödsligt ut och var nersotat av röken. Öde var det likväl inte och någonting festligt hade det väl ändå över sig, resande gick dit och drack öl, kom och åt där mellan tågen, och om kvällarna spelade musiken i trägårn som låg bakom.»

Vår egne togstasjon

De første årene vi var gift arbeidet hun i Stockholm, jeg fra Oslo, men det ble slitsomt å pendle. Løsningen ble å kjøpe vår egen togstasjon med en järnvägsrestaurang invid. Her stoppet toget halvveis mellom de to hovedstedene. Etter en tid flyttet vi begge hit.

Keegan med sønnen Toshack

På vertshuset har vi en bokhylle full av Pär Lagerkvist, min farmor Jennys favoritt. Ofte spiller vi også musikk av Bo Sundström fra Bo Kaspers Orkester, og Frida Öhrn. De to har tonesatt et utvalg Lagerkvist, blant annet diktet Som Ett Blommande Mandelträd fra samlingen Den lyckliges väg.

Og vi har to store hunder, oppkalt etter fotballspillere fra soverommet hjemme i Bergen. I dag er det lørdag. Atter skriver jeg om Pär, men burde nå sette punktum.

Tippekampen fra England blåses snart i gang.

ANDERS NERAAL

 

 

98 Delinger