– Overlater litt til leserne

Torkil Damhaug får ofte høre at han ikke samler alle trådene i bøkene sine. - Slik er det også med et uavsluttet liv, sier han i ukens BokPod.

 

Torkil Damhaug (f. 1958) debuterte med Flykt, måne i 1996, en roman som fikk meget god mottakelse og har siden skrevet en rekke krimthrillere. I vinter kom En femte årstid, som fikk mange kritikere til å juble.

 

Torkil Damhaug er utdannet lege med spesialisering innenfor psykiatri, og leger er hovedpersoner i flere av hans bøker. I 1999 kom Syk rose, en bisarr fortelling som befinner seg i et fascinerende skjæringsfelt mellom thrilleren, den psykologiske roman, og den absurde tradisjon. «En fantastisk roman. Les den langsomt», skrev en kritiker om romanen Overlord (2006), som utspiller seg mot en bakgrunn av historiske hendelser — nazistenes maktovertagelse i Tyskland og krigen dette utløste. Etter denne romanen ble Damhaug forfatter på heltid. Han utgav Se meg, Medusa (2007), Døden ved vann (2008), Ildmannen (2011) og Sikre tegn på min død (2013), alle romaner som er kategorisert som krimromaner. I 2011 vant han Riverton-prisen for Ildmannen.

 

femte årstidHer er noe av det han snakker om i intervjuet med Hallgeir Opedal:

 

Om å begynne en roman

Jeg begynner å skrive en roman ofte med relasjoner mellom mennesker når de beveger seg ut i verden. Da utvikler det seg et plot veldig fort, og det er bare å spinne videre på det, vekselforholdet mellom det å utvikle plot og det å utvikle karakterer.

Jeg kan ikke jobbe sånn at plotet er veldig fastlagt på forhånd, da blir det veldig små rom for karakterene å utvikle seg i.

 

Om krim som terapi

Som forfatter har jeg kontroll over det som skjer, å skrive seg inn i noe grusomt hvor det er noen rammer som holder det på plass, og jeg har mulighet til å påvirke det, kan nesten være terapeutisk.

Hvorfor det er så mange mennesker som er opptatt av krim og spenning i en virkelighet som er så full av grusomheter, kan har noe å gjøre med at man går inn i en verden full av trusler og likevel føle en form for kontroll, man kan f.eks. legge fra seg boken, slå av filmen. Da ligger det en mulighet der til å bearbeide angsten.

 

Les også: Inspireres av Poe og McCarthy

 

Om hvorfor det er så mange leger i romanene hans

Leger kan være interessante litterære personer med den rollen de har i et samfunn, de forventningene man har til dem, og at de raskt får vite mye om mennesker når de kommer til dem, historiene og bekymringene deres, og det at det ofte er et detektivarbeid å komme fram til en diagnose.

 

Damhaug_Torkil_snglOm tittelen Døden ved vann

Det er stor forskjell på «Døden ved vannet» og «Døden ved vann» som tilsynelatende er en krimtittel, men egentlig hentet fra en av delene i T.S Eliots The Waste Land, Death by Water.

«Døden ved vannet» kan ligne en 1940-50-talls tittel, men Døden ved vann har en tvist i forhold til det og er en referanse i boken som har å gjøre med motiv og tankestoff.

 

Om kritikk for å ha for mange løse tråder i romanene

Når jeg skriver noe som inviterer folk til å lese en krimhistorie, så er det en kontrakt om at du skal få svar på hvem som stod bak og hva skjedde rundt ugjerningen, den må få en løsning og leseren må skjønne hvordan dette har foregått. På den andre siden når det gjelder den psykologiske romanen, er det et utsnitt av et liv, og livet til karakterene fortsetter etter at romanen er ferdig. Der samles ikke trådene.

Selv synes jeg som leser at det er fascinerende og gå med en uavsluttet historie og tenke videre på den. Det overlater jeg også til mine lesere, slik som det er i et uavsluttet liv i virkeligheten.

 

Du kan høre hele ukens BokPod her

 

 

0 Delinger