Forlagsfestene anmeldt av Bonnie og Clyde.
VORSPIEL PÅ VB’S REGNING
Vigmostad og Bjørke står i spagaten mellom forlagshus i Bergen og i Oslo, men festen ble lagt til Oslo. Clyde, som er svak for bakgårdsfester, hevder at det ville være dumt å gå glipp av denne muligheten til å se gamle og nye forfattere meske seg med vin og mat.
«Jeg hører rykter om goodie bags, Clyde!», sier Bonnie, og så er saken avgjørt. Vi spaserer opp St. Olavs gate for å starte moroa.
Egentlig skulle vi begge ha vært på Kagge sin fest, emn etter å ha mislest invitasjonen, dukket vi opp noen dager for sent, bare for å se Erling Kagge klippe plenen i bar overkropp.
Til VB skulle vi komme for sent. På tiden blir vi møtt av ansatte som høflig loser oss ned i bakgården, hvor mange andre har kommet like presist.
Bonnie hvisker til meg at årsaken må være at de fleste skal videre til Cappelen Damms fest samme kveld. Vorspiel på VBs regning.
Rød løper til tross, rusler vi rett ned til noe som minner om et parkeringshus. Christian Kjelstrup kan forsikre oss at søppelbøttene som vanligvis står her er fjernet for anledningen, uten at atmosfæren løftes noe særlig under grov betong. De fleste inviterte presser seg inn mot husveggen og glipen av strålende sol i den åpne delen av bakgården. Selv presser jeg meg gjennom en gruppe oversettere for å få meg en pils og et glass hvitvin til Bonnie, servert fra papp.
Øl og mineralvann ligger lett tilgjengelig på is. Ikke noe jåleri. Vanlige merker folk kjenner. Nok mango-ipa til å sette i gang en ny Facebook-debatt, og folkelig på en god måte.
Forlagssjef Elizabeth Sellevold tar ordet fra en scene bygget for anledningen. Jeg tar tre, fire slurker av mango-ipaen, for her skjønner jeg at vi kommer til å bli stående en stund – vi skal faktisk få en presentasjon av høstlistenes høydepunkter. Skal vi tro rikskjendis og mangeårig tv-personlighet Anne Lindmo, er det å utgi bok en koselig affære. Du trenger nemlig verken manus eller en idé. Forlaget er mer enn behjelpelige, og etter noen møter fant hun ut hva slags tema hun skulle kaste seg over. Jeg håper virkelig ikke alle tror det er så enkelt.
En godt etablert forfatter blir forespurt om å skrive om hvordan det er å være sauebonde, lett basert på en britisk suksesstittel for en tid tilbake. Deretter over til en avgått politiker med gode intensjoner og høflig applaus, før praten summer videre.
Serveringspersonalet er blide og unge – en sterk kontrast til antatt kjøpegruppe for høstlistene som dras mot kvinne 50+. Bonnie kommenterer at høstslippet mangler journalister, det verken blinker fra blits eller blir gjort intervjuer i etterkant.
«Jeg synes ikke slike lange opplesninger hører hjemme på fest, og det gjør ikke journalister heller,» hvisker jeg til Bonnie. Så blir det mat.
På bordene står det skåler med chips, men verken jeg eller Bonnie føler for å sitte under det grove betongtaket, og velger heller stående buffet. Forlaget inviterer til tapas og fingermat til alles behov, allergier og oppmerksomhetsbehov. Selv sliter jeg med kylling i saus som griser til skjorten. Da jeg posisjonerer meg for andre runde, har flere av serveringspersonalet også stil seg i matkøen. Vi er alle en del av bokfolket.
Etter en stund begynner Bonnie å se urolig på klokka.
Hun vil videre.
På veien ned foreslår en noe nevrotisk bergenser at VB med fordel kan plassere festen et annet sted neste gang. Kanskje i vakre Bergen? Skjønt da må man frakte den litterære eliten over fjellet. Kanskje Mette-Marit kan stille med litteraturtog?
CAPPELEN DAMM: SAVNER BRUNT BRENNEVIN
Cappelen Damm melder flytting til nye lokaler. Takk og lov for det. Akersgata har egentlig aldri egnet seg til det formatet forlagsfestene har. Lavt under taket, varmt, og med mange rom som ikke gir en følelse av samling.
Etter å ha blitt møtt i døra som gamle venner av ukjent ny direktør (og folk høyt på strå), renner vi videre inn for å finne kjente og drikke. Jeg skaffer meg overblikk, og i nedre avdeling er kjøkkenet godt i gang med forberedelsene. Cappelen Damms ansatte lar aldri en sjanse til å skryte av kantinen gå fra seg, også jeg kjenner på forventningen som en av Pavlovs hunder. Hva vil kjøkkensjef og ansatte diske opp med denne gang? Minner fra utallige julemiddager sitter fremdeles godt rundt magen.
Tradisjonen hos CD har alltid vært at Tom Harald Jenssen holder en kort tale om at bokbransjen slår stadig nye rekorder og at det går bra med Cappelen Damm. Begge deler en stor løgn så klart, men det vil ingen bry seg om. Det er fest. Dessuten har Tom Harald kommet i den alderen han kan gjøre hva han vil, og er ikke til stedet denne gangen.
Forlagets nye direktør tar ydmykt liten plass og lar forlagets rottweiler Knut Gørvell innta hovedfokus. Med så mange folk klemt sammen i bokhandelen finner både jeg og Bonnie det klokt å stå ute i passasjen hvor det både er luftig og lyst, men også høyttalere. Ingen skal slippe unna skrytet av prisvinneren. Gørvell dro nylig en morsomhet på et internmøte som ble lekket til pressen, og tar jobben som kveldens ordstyrer usedvanlig stuerent.
«Hvor er alle forfatterne?» undrer Bonnie. Man skulle tro at forfatterne var kastet ut med banevannet. Vi mingler med ansatte fra SoMe-avdelingen og en gruppe TV-fjes. Så er det noen svensker i klassiske representerte store brans.
En redaktør kan parere vår bekymring. Forlaget er ikke lenger forfatternes forlag, men lesernes! «Aha!» utbryter jeg, og lurer samtidig på om alle ghostwritere også er blitt invitert.
I matkøen må min tidligere redaktør spørre om jeg har bok i år, så jeg lyver og sier at jeg jo har bok på forlaget som allerede er ute. Hun nikker og svelger unna litt sushi, og det var det. Med en bibeltykk høstkatalog ville nok jeg også ha mistet oversikten for lengst.
Forlaget hadde for en del år siden brennevin til kaffen. Det har de sluttet med. Ryktene sier at resultatet av brunt brennevin overgikk Moxnes-saken. Det endte opp med at folk overnattet ufrivillig rundt i forlagslokalene, ute v stand til å finne verken heisknapp eller utgang.
«Pleier det ikke å være dans på disse forlagsfestene?», undrer Bonnie skuffet.
Vi blir stående med en gruppe felles kjente ved ståbordene i kjelleren. Klokka er snart ti og de fleste av gjestene har tatt til fornuften og sneket seg hjem som de verste Houdiniene. Dans? Det se ikke ut til at festen skal løfte seg. Kanskje det ikke hadde vært så dumt med flere forfattere? Eller kanskje brunt brennevin for mer action?
GYLDENDAL: ÅRETS MEST EFFEKTIVE SERVERING
Da forlaget pusset opp sine lokaler for snart ti år siden, fjernet de alle kontorene til fordel for en stor aula, noe som ga følelsen av et luftslott.
Både Bonnie og jeg har fått noen dagers hvile og er klare.
«Hva skal jeg ha på meg?»
Det er Bonnie på telefonen. Selv har jeg funnet frem fjorårets tweedjakke, men etter å ha sett ut på poplene i sollyset tenker jeg at noe mindre varmt kan være lurt. På den annen side: utpå kvelden vil festen flytte seg fra første og opp til forlagets terrasser. Jeg grunner litt på det hele mens jeg drikker et glass fransk.
Bonnie tenker så klart ikke praktisk som meg, men mer estetisk.
«Er ikke blomstrende kjoler in i år da?»
Bonnie fnyser.
Mange har kommentert den tunge jernporten til forlaget, men få har tatt seg bryet med å si noe om den glidende overgangen fra resepsjon, pakkedisk til kaffebrenneriet og hva som skjer på innsiden. Gyldendal har kanskje årets mest effektive servering – det tar tre minutter å hilse på sjefer ved døren, bli tatt bilde av, og få et glass musserende. Forfatteren må gjøre seg fortjent til mat, og i forlagsbransjen betyr det å stå rett opp og ned og høre på et knippe utvalgte forfattere lese og bli skrytt uhemmet av i andre bitre forfatteres påsyn. Intet mindre enn en nobelprisvinner, den levende legenden Åse Klevland mer lik seg selv enn noen gang, og et par av headlinere fra katalogen, skulle gni det inn til alle dem som nok en gang befant seg i halen av suksessene.
«Må vi dette?» Hvisker jeg forsiktig til Bonnie, som tråkker meg vennlig på foten.
For å få tiden til å gå, stiller jeg meg i dokø sammen med unge mødre som sjekker mobilen og barnevakten hjemme. En kjendis kjent for dorullnisser står foran meg i køen. Jeg lar fristelsen for morsomheter ligge.
Fingermaten her overrasker. Noe som minner om mini-burgere eller «sliders», hvor karbonadedeigen er byttet ut med noe som minner om rester fra julemiddagen. Noe som ikke kan kalles noe annet enn ribbeburger. Ved første øyekast noe forstyrrende, men etter hvert en rett det blir rift om.
Bonnie kan styre seg, som en veganer holder hun seg unna ribben, men er ellers imponert over utvalget.
På taket er det DJ og god stemning utover kvelden. Endelig får Bonnie danset fra seg.
ASCHEHOUG: CANNES MØTER ØYA-FESTIVALEN
Hagefesten er festen alle vil på – spesielt alle de som aldri har skrevet en bok, og jammen hadde mange av dem klart å bli invitert i år også. Invitasjonen – en imponerende high-tech-løsning med QR-kode og SMS – viser seg å kræsje (slik digital tech ofte gjør hos forlag) og det tok derfor noe lenger tid å få gjestene loset inn. En eldre garde poeter fra Oktober forlag, sier muntert at innsjekk gikk raskere i gamle dager. Den gang med penn og papir og forlagsansatte som visste hvem gjestene var.
Godt mulig. Uansett snegler køen av gjester seg ufortrødent videre. Snart går sålene geriatriske sko fra knasende grus til lodden, rød løper, som gir den reneste «filmfestival i Cannes-stemningen». Bonnie l
ar seg avfotografere i jumpsuit, glammy solbriller og silkeskjerf, som den divaen hun er, mens jeg selv håndhilser på en nyklippet Mads Nygaard.
Hagefesten ønsker å fremstå woke. Musikken, maten, den bærekraftige helheten oser ava framoverlenthet på grensen til poesi.
Sitt eget øl, samt annet velassortert brygg både med og uten alkohol. Erfarne hagefestdeltakere ved at mat og drikke befinner seg på hver sin kant av hagen i Drammensveien 99, og at matkøen ofte blir lang. Du blir simpelthen nødt til å mingle enten du vil det eller ei.
I det ene øyeblikket samtaler jeg med DN-jounalister om Huitfeldt-saken, praten går lettere om temaet her, enn med tidligere arbeiderpartitopper på den andre siden av hagen.
Toalettsituasjonen glir over fra Cannes til Øya-festivalen, men trivelig nok å se hverandre i øya og snakke sammen, selv når man tømmer seg for brygg. Vanligvis møtte jeg Dag Solstad akkurat her for en fotballprat. I år blir det en fra Bokklubbene som kan utdype en del om den nye boka til Gunnar Staalesen.
Så er det tid for festens eneste offentlige program: Utdelingen av Aschehoug-prisen. Denne gangen en prisvinner som både Bonnie og jeg kan nikke fornøyd til. Ambjørnsen. Har han virkelig aldri fått den før? Det summer i publikum.
Eneste program? Nei da.
Også i år har forlaget hyret inn Lars Lillo Stenberg til å spille fra balkongen. Jeg spør Bonnie om ikke det er å ødelegge det magiske øyeblikket som oppsto så spontant og fint første gang? At dette blir noe mer tvunget?
«Tradisjon», sier hun da.
Vanligvis kutter Aschehoug festen tidlig, men denne gangen får jeg den siste halvliteren i tussmørket – og det er fint. Bonnie skal tradisjonen tro videre til litteraturhuset, der alle de som ikke ble invitert venter. Selv skal jeg tidlig opp og tar mitt farvel med nok en bokhøst.
