Krenkesperre?

– Vi er godt tjent med debatter om språkmodernisering, begreper som eldes dårlig, og perspektivforståelse. Men rammene for ytringer generelt har endret seg for alle de siste årene. Polarisering, et hardt og til tider uvennlig debattklima er nok medvirkende til å stilne stemmer som for noen år siden kunne bli hørt eller lest, sier Pål Stokka, konstituert forlagssjef for barn og ungdom i Gyldendal.

Hvilke ord kan forfattere benytte seg av og hvilke må man unngå helt? Hvor går skillet mellom kunstneriske friheter og krenking? Er det sensur når man fjerner krenkende fraser – eller tilgjengeliggjør det litteraturen for et bredere samfunnslag?

Slike spørsmål har preget språkdebattene på litteraturfeltet de siste årene, spesielt etter begreper som «sensitivitetslesing», eller «kulturkorrektlesing», ble en del av dagligtalen vår. Forfatterne må i større grad enn før veie sine ord på gullvekt – men opplever forlagene at forfatterne er bekymret for hvordan de blir lest?

– Jeg syns i større grad jeg opplever at forfatterne er mer fortørnet enn at de er bekymret. Jeg har ikke opplevd noe som tyder på selvsensur, men jeg merker at vi har flere diskusjoner enn før som angår hvordan man formulerer seg. Jeg tror dette er en trend i offentligheten generelt, sier Anne Fløtaker, sjefredaktør i Bonnier.

Eystein Hanssen, leder i Forfatterforbundet, opplever også at sensitivitetslesing er noe som opptar forfattere flest – og at det oppfatter som en begrensning i en kunstnerisk prosess.

– Det ligger til forfatterrollen å kunne uttrykke seg helt fritt, selv om heller ikke vi kan operere i et tomt rom. Språk og normer i samfunnet utvikler seg, men det bør og skal forfatteren selv kunne forholde seg til – og ta ansvar for – innenfor sitt forfatterskap, uten å bli sensitivitetskorrigert. For å sette det på spissen er det kort vei fra sensitivitetslesing til for eksempel politisk sensur.

– Vi må ha god takhøyde

– Ytringsfriheten blant forfattere er svært viktig for Den norske Forfatterforening, og vi mener at forfattere må få kunstnerisk frihet til å skrive det de ønsker, så lenge det er innenfor norsk lov. Vi har ingen holdepunkter for at forfattere sensurerer seg mer nå, heller ikke at de spør etter sensitivitetslesere. Jeg tror det er svært lite brukt i norsk bokbransje. Vi håper virkelig ikke at rammene for ytring har endret seg de siste årene, kunsten skal være fri, sier Brynjulf Jung Tjønn, leder i Den norske forfatterforening.

Flere av de BOK365 Magasinet har pratet med mener at rammene for hva man kan ytre har endret seg de siste årene.

– Det skal mindre til at noe blir oppfattet som støtende eller upassende. Samtidig er vi nok et stykke unna amerikanske tilstander, der bøker blir sensurert og fjernet fra biblioteker og skoler, både av høyre- og venstrefløyene i politikken. Vi hadde nylig et liknende eksempel da enkelte ønsket å fjerne klassesett av Nora Dåsnes’ tegneserieroman La skogen leve, men jeg verken håper eller tror at sensur av barnebøker vil finne rotfeste i Norge. Samtidig må vi være årvåkne og reagere på forsøk på den type sensur, sier Alexander Løken, leder i NBU.

Han opplever at flere barnebokforfattere «sensurerer» seg selv i sin skriveprosess enn tidligere:

– Jeg vet om konkrete eksempler på dette, og det er nok en problemstilling som mange forfattere baler med. Skal man orke og tørre å skrive om touchy temaer, der man risikerer å få kritikk? Det er nok flere forfattere som spør seg selv hva det er «innafor» å skrive om, og om det kan komme reaksjoner hvis de begir seg ut på mer følsomme tema som kjønn og identitet, der forfatteren selv har en annen bakgrunn. En del ser nok til utlandet, til engelskspråklige land og er bekymret for at disse tendensene er på vei hit også. Både forfattere og forlag må være modige, og vi må ha god takhøyde over hva som skal gis ut av litteratur, også for de yngste. Så får vi heller tåle å ta debattene som eventuelt oppstår, sier Løken.

Ikke økt konsulentbruk

– Man blir mer sett nå som skribent, og veien er kort til tastaturet og sosiale medier, der alle er sin egen redaktør og kritiker. Sånn sette er ikke forfatteryrket noe for sarte sjeler. Vi må være tykke i huden og tåle kritikk. Jeg vil anmode alle forfattere om å stå for sine litterære prosjekter. Med det sagt er det ikke noen ulempe å tenke seg godt om. Den etiske diskusjonen om krysningspunktet mellom sakprosa og virkelighetslitteratur som skjønnlitteratur, der man beskriver faktiske mennesker, mener vi er sunt for litteraturen. Den handler ikke om sensitivitet, men etikk, sier Eystein Hanssen.

Selv om det i spesielt amerikanske forlag er blitt vanligere å engasjere «sensitivitetslesere», altså konsulenter som skal lese manus rene for krenkende innhold, er ikke dette noe norske forlag benytter seg av.

– Alle nødvendige språklige vurderinger i en manusprosess dekkes etter vår mening inn av den tradisjonelle, redaksjonelle prosessen: Redaktør, språkvasker og korrektur. Hvilke uttrykk og formuleringer forfatteren til slutt velger å bruke, er hens kunstneriske ansvar, sier Eystein Hansen.

Forlagene BOK365 Magasinet har snakket med, forteller også at de ikke opplever at forfatterne i større grad enn tidligere, ber om slike konsulentuttalelser.

– Selv om vi har en økt bevissthet rundt temaet, har det ikke medført en økning i konsulentbruk eller flere forespørsler fra forfattere, sier Stokka.

Løken mener at det er viktig at forlagene støtter forfattere i skriveprosessen:

– Jeg tror nok at det er en naturlig utvikling at forfattere ønsker å gjøre grundig research, skrive med etterrettelighet og kvalitetssikre innsideperspektivet. Så må forlagenes ansvar være å ivareta forfatterens egenart og integritet, og støtte forfattere som ønsker å skrive om vanskelige temaer. En viktig del av det å være skjønnlitterær forfatter er å sette seg inn i andre menneskers opplevelser og bakgrunn, og det bør vi ikke være redde for.

– En urovekkende trend

– Språket er i kontinuerlig endring. Og selvfølgelig blir det påvirket av blant annet hva som skjer i litteraturen. Men om det fører til at provoserende ord forsvinner, tror jeg ikke, sier Fløtaker.

Med den nye debatten rundt woke og ikke minst en mer våken ny generasjonlesere, endres måten vi konsumerer og leser litteratur på. Og dermed også endrer det språket vårt.

– Språket endres jo hele tiden og er i utvikling. Vi skriver ikke «N-ordet» lenger, og de fleste av oss bruker heldigvis ikke ordet i dagligtale heller. Mer overdrevent er beskyldningene om krenking, og andres definisjonsmakt, aktører som kansje kan «eie» et domene i samfunnsdebatten og dermed ha evne og mulighet til å kansellere. Et eksempel på dette er forfatter Hilde Henriksens Sitronlimonaden. Boka ble stemplet som rasistisk av Mina Adampour. Det er svært vanskelig å forstå Henriksens bok som rasistisk, emn konsekvensene for forfatteren var likevel enorme. Henriksen måtte slutte i sin jobb som lærer, sier Eystein Hanssen.

Det aller beste eksempelet på den nye woke-språkdebatten i Norge, og kanskje selve klimakset av sensitivitetslesing, var da nyheten om at Roald Dahls verk skulle omskrives og renskes for «krenkende innhold». Norske forfattere reagerte:

– Det var et stort engasjement blant våre medlemmer da det ble kjent at verk av Roald Dahl hadde blitt endret etter innspill fra sensitivitetslesere. Dette førte til at det ble innsendt et forlag til vedtak på årsmøtet i mars om å få inn paragraf om sensitivitetslesing i normalkontrakten. Dette går på at det skal innarbeides en egen bestemmelse i normalkontrakten som hindrer at litterære verk i fremtiden blir endret uten samtykke fra forfatteren. Samtidig står det allerede i normalkontrakten at «gjenutgivelse som forutsetter språklig eller annen omarbeiding av verket» skal godkjennes av forfatteren eller dennes rettsetterfølgere, sier Brynjulf Jung Tjønn.

Løken mener Roald Dahl-debatten føyer seg inn i en historisk tradisjon hvor barne- og ungdomsbøker blir sett på som litteratur som skal ha en oppdragende effekt.

– Enkelt har en oppfatning om at barn ikke klarer å forstå historisk kontekst, og at litteraturen må tilpasses tiden vi lever i. Men jeg syns det er viktig å ikke undervurdere de yngre leserne. Om noe oppleves som gammeldags eller rart, bør en voksen kunne forklare barnet sammenhengen. Det er ikke verre enn det. Å gripe inn i teksten, i et forsøk på å ufarliggjøre den, er en urovekkende trend. Man bør trå varsomt ved alle oppdateringer og endringer av verk, og alltid følge forfatterens egne ønsker, sier Løken.

Men det er ikke bare Roald Dahl som har gjennomgått en omskrivning for å tilpasses den moderne virkeligheten. Eldre verk blir ofte omskrevet for å tilpasses moderne lesere.

– Vi er godt tjent med debatter om språkmodernisering, begreper som eldes dårlig, og perspektivforståelse. Vi som jobber med barne- og ungdomslitteratur skal ikke være språkpurister, men heller omfavne endringer. Låneord er blitt vanlig og nå ser vi i større grad långrammatikk, sier Pål Stokka.

Han mener fornying av eldre verk er en viktig del av forlagsarbeidet:

– Det har alltid vært normalt for oss med en mindre modernisering/ vask av språket i eldre verk, for å aktualisere det for nye, unge lesere. Jeg er spesielt veldig glad i å alltid luke ut ordet «værelse» fra enhver utgivelse. Det synes jeg det skal være rom for.