Inflasjon, hunger, voldtekter, fengsling av meningsmotstandere og revolusjonær mobb. Karina Sainz Borgo plasserer en spedlemmet forlagsmedarbeider midt i kaoset i Venezuela.
Noen av de mer minnerike gateslagscenene i min lesehistorie, er fra Victor Hugos De elendige med sine sperringer og meningsmotstandere på hver side av murene. Man kan dra tanken videre til de gule vestene i Frankrike over 160 år senere, men revolusjonsopprøret og gatebrutaliteten Karina Sainz Borgo skildrer i Det ble natt i Caracas står ut, som en usensurert revy fra et land vi vet lite om, et kamera som står og går og bilder klippet sammen i et blitzende tempo der vi likevel får med oss hver lukt, gassen, likene og ser blodet.
Bygårdens liv (og død)
Fortelleren, en sped kvinne, topper det hele med å skulle dra liket av sin nabo ut i gatene for å bli kvitt henne der, gjemme liket blant de døde og sårede i gatekaoset. Hennes redning er å overta den dødes leilighet og gjemme seg der:
Jeg visste ikke hva som var verst: vekta eller stivheten. Jeg trykket på heisknappen. jeg kunne høre heisen gnisse mot metallbjelkene. Den steg langsommere enn noen gang opp gjennom innvollene til det gamle bygget.
Karina Sainz Borgo:
Det ble natt i Caracas
Kagge
218 sider
Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord
Legg merke til hva forfatteren gjør her: Hun bruker 3 ganger «jeg» (for å holde fokus på seg selv, det mennskelige) før hun gir fra seg fokuset til bygården (som også kjødeliggjøres (med innvollene). Fjorten sider før har hun også brukt menneskelige beskrivelser av heisen, som tross alt holder liv i livene i bygården:
Vi ventet på heisen. Så steg vi i stillhet opp gjennom den rustne strupen på den gamle boligblokka vår.
Karina Sainz Borgo er en romandebutant som vet hva hun gjør. Starten er full av fengende observasjoner av typen «siden den gang hadde våre respektive tragedier vært synkrone» og «Mens jeg skrev ned hva som skulle stå på gravsteinen hennes, forsto jeg at døden først inntreffer i språket», men hun har en løpende handling og en utvikling. For hovedpersonen blir verden bare mer og mer trasig etter morens død. Venezuela dør samtidig, rett på andre siden av veggen. Inflasjon, hunger, voldtekter, fengsling av meningsmotstandere og revolusjonær mobb er en del av dagliglivet.
Et gjennomgående tema i boka er hva det gjør med et i utgangspunktet hederlig og rettskaffent menneske å bo i et land som er på vei utfor stupet. Valutaen er devaluert, men når faller andre verdier – og når er et menneskeliv verd så lite at det ikke er verd å hegne om? Borgo skriver fra et et Venezuela preget av korrupsjon, utpressing av butikkeiere, også kjent som mafiavirksomhet, vold i gatene, ran på grunn av den minste seddel i utenlandsk valuta.
Det store frarøveriet
Det ble natt i Caracas er en roman om på flukt om å gradvis bli fratatt det som er ens eget og også seg selv: Personen vi følger må bli en annen, kjøpe falske id-papirer, lære seg en annens liv og historie, slik hun muligens impliserer at Venezuela burde. Det er røft, hurtig, gripende og nærværende skildret. Fortvilelsene står i kø, og kan oppsummeres i scenen der vår forteller står hos naboen og lytter inn til sin egen leilighet, som er overtatt av en forbrytersk gren av revolusjonsopprørerne.
Jeg la hendene over munnen for ikke å skrike. Santiago prøvde å ta meg i armen og dra meg inn på stua, men jeg vred meg trassig unna. Jeg sparket mot senga uten å treffe den, av redsel for å lage lyd. De hadde tatt fra meg alt, selv retten til å skrike.
Mariekjeks i Venezuela
Kaja Rindal Bakkejords oversettelse har en del fornorskninger i seg. Til venezuelanske viser og bursdagsrefreng har hun satt inn norske tilsvarande. Jeg tvilte på at de spiser Mariekjeks i Caracas, men google forteller at disse finnes under navnet Marquesas. Alt man ikke visste om Venezuela kan man jo gjerne få fra fiksjonelle verk.
VIDAR KVALSHAUG
