Beatles, Hamsun og Lars

Lars Saabye Christensen vet godt hvem som formet ham. I ukes BokPod forteller han om kunstnerne som påvirket ham mest.

Lars Saabye Christensen har gitt fra seg enda en kritikerrost murstein. Mange mener at Magnet er helt på høyde med hans beste romaner, om ikke enda bedre. I ukens BokPod forteller forfatteren om dannelsen på 60-tallet og om hvordan han arbeider. Og mye mer. Her er noen smakebiter:

 

Om The Beatles

Min dannelse på 1960-tallet var to opplevelser: The Beatles og Hamsun. Begge trakk meg mot skrivingen. (…) Jeg hørte på The Beatles, bl.a. refrenget på Eleanor Rigby, All the lonely people, where do they all come from. Et spørsmål kan også være sant, ikke bare svaret, og dette var et sant spørsmål, alle de ensomme menneskene må også komme fra et sted. Det fascinerte meg voldsomt.

 

Om å være forfatter

IMG_5229_72nMan må like det man holder på med, selv om det mesteparten av tiden er et slit og en plage, så må det være noe i det som man ikke kan unnvære. Jeg vet hvordan det fungerer: jeg kjenner en stor uro og utilfredshet hvis det er noe som ikke stemmer i en fortelling. Hvis jeg får skrevet en setning som gjør at det stemmer i mitt hode, kjenner jeg nærmest en form for lykke.

 

Om skriverutiner:

Jeg skriver noe hver dag. Etter mange år i faget, har jeg funnet ut at det er morgenen som er det beste tidspunktet for meg, gjerne så tidlig som mulig (…) Jeg har en forestilling om at hvis jeg ikke har disse rutinene og rammene, vil jeg ikke få det til. Det er så mange forskjellige tanker og bilder som går i alle retninger, kaos som skal ordnes, så hvis mine rutiner også skulle være kaotiske, vil de ikke gå bra. Jeg er helt avhengig av en streng, kjedelig disiplin.

 

Om forskjellen på en roman og et dikt

Lars Saabye Christensen (1)Konsentrasjon over tid er det som er forskjellen på romanen og diktet, du kan godt arbeide med et dikt i en tre, fire fem, seks år, men du kan også skrive det ferdig før frokost. Du kan ikke skrive en roman ferdig før frokost. Derfor liker jeg de to bevegelsene: romanen er min tålmodighet og diktet min rastløshet.

 

Om å skrive slutten på en roman

Det å sette punktum er et vesentlig øyeblikk. Det blir tyngre og tyngre mot slutten, akkurat som hele universet du har laget står og presser på hver linje. (…) Å skrive slutten er en glede, men også en stor grad av tomhet og melankoli. Akkurat som å bli pensjonist.

 

Om uro

Mine regler er arbeidsdisiplin og tidspunkter. Det det handler om er at uro er også og en energi. Man må bare finne det stedet der den blir produktiv. For meg ble den produktiv og meningsfull i skrivingen og i språket.

 

 

(Foto: Cappelen Damm)

 

 

 

-- annonse --