Atwood dyrker ny teknologi

Tredje bind i MaddAddam-seiren foreligger på norsk, og nå er teknologien fra de to første bøkene faktisk blitt gjennomførbare.

De bioteknologiske og digitale innovasjonene i Margaret Atwoods storslagne dystopi Oryx og Crake var teoretisk mulige da hun begynte å skrive den. I løpet av tredje og siste bok, MaddAddam, er de blitt gjennomførbare.

 

En av Canadas største litterære stjerner snakker villig vekk om genverktøyet “crispr», som gjør det mulig å plukke ut små biter DNA fra mennesker og dyr.

Under en bioteknologi-konferanse tidligere i sommer tok hun til orde for å lage visse typer genetiske hybrider, riktignok med glimt i øyet.

– Mye av det jeg foreslår i bøkene, er egentlig lekne ideer, sier Atwood, lener seg framover på teatralsk vis og hvisker:

– Men de er teknisk mulige.

 

Humor og alvor

maddaddamDet spørs imidlertid om TV-selskapet HBO, som for tiden jobber med å filmatisere trilogien hennes, vil være i stand til å avle fram alle de genspleisede skikkelsene Atwood dikter opp.

Blant annet skriver hun om menn som vifter med enorme blå peniser når kvinnene er brunstige.

– Jeg spurte, “Hva har dere tenkt å gjøre med de blå penisene, hvordan blir det på film? Snakker vi fikenblader eller velplasserte busker?» De svarte at det jo er HBO, og at de har mer en nok ressurser til å bruke «passende» spesialeffekter, sier Atwood.

Dystopiens mindre humoristiske innslag er også angivelig teknologisk mulige. Smitten som personen Crake konstruerer for å utrydde menneskeheten, er ikke tatt ut av løse lufta.

– Folk kan skape sykdommer som vi aldri tidligere har sett maken til. Den gode nyheten er at det også blir mulig å kurere eller behandle genetisk arvelige sykdommer.

 

«Spekulativ fiksjon»

Atwood, et stadig tilbakevendende navn hva angår Nobel-spekulasjoner, har skrevet poesi, noveller og essays, i tillegg til 15 romaner. Den dystopiske framtidsskildringen tilhører den «skumleste» delen av forfatterskapet. Spekulativ fiksjon, kaller hun den. I motsetning til mange sci-fi-verdener som drodles fram, er altså fabrikasjonene hennes gjennomførbare.

 

DSC02184

 

Kritiserer selskapene

Hun etterstreber nemlig å være vitenskapelig korrekt, selv på detaljnivå (du kan overleve ved å spise fete skjønnhetsprodukter!). Men framfor alt setter hun fingeren på vår tids følelse av maktesløshet: I Atwoods univers er politikken et tilbakelagt stadie, og verden styres av onde selskaper – inntil “syndefloden» kommer og moser store deler av menneskeheten.

– Ja, i mine bøker har selskapene fått for mye makt. Og det har de jo i virkeligheten fått allerede, sier Atwood, som uttrykker en grunnleggende mistro til de store multinasjonale selskapenes moteriktige preik om å ta ansvar.

Hun mener imidlertid det er bra at de føler en forpliktelse til å gi uttrykk for at de bryr seg om verdens framtid.

– For det betyr om ikke annet at folk er opptatt av problemstillinger knyttet til bærekraft. I den opprinnelige kapitalismen ville selskapene ikke brydd seg om å late som, engang.

 

– Ingen frelser

Hennes far var insektforsker. Atwood mener hun har arvet interessen for biologiske temaer fra ham. Ideen til trilogien fikk hun da hun var på fuglekikking i Australia sammen med sin mann. Om fantastiske fuglearter kan utryddes, hvorfor ikke mennesket, tenkte hun.

Atwood gikk dog ikke i gang med prosjektet med mål om å komme med noe varsku for å vekke massene. Hun står fast på at intensjonen først og fremst var å utforske ulike “verdener» – men legger til:

– Hvis vi dreper havene, er vi borte. Hva dreper havene? Jo, global oppvarming, ulike kjemikalier og plast. Jeg berører ikke akkurat det i boka, for det er rett og slett for skremmende.

 

Les også: Barkbiller og bøker

 

(Foto: Atle Nielsen)

 

0 Delinger