BOKBAROMETERET: Henrik Thunes bok om Norges bidrag i krigen i Libya i 2011 blir av anmelderne beskrevet som "en spenningsroman" og som "årets bokbombe".
Krig og diplomati, kunstig intelligens og utenlandske perler er blant de litterære snakkisene den siste tiden.
Henrik Thune: Strengt fortrolig (Kagge)
Tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet Henrik Thunes innblikk i Norges bombing av Libya i 2011, og det diplomatiske arbeidet som foregikk simultant for å stanse krigen, begeistrer kritikerne.
Jan-Erik Smilden i Dagbladet gir boken terningkast 6, og skriver at dette er «Årets bokbombe». Han fortsetter: «Thune forteller levende, detaljert og engasjert… Aldri har jeg lest ei bok som går så direkte inn i Utenriksdepartementets diskrete jobbing. Det er som et frislipp av hemmeligheter … Men boka er unik i form og innhold … En stor takk til Henrik Thune som viser oss at det i hvert fall ble gjort et fredsforsøk fra norsk side.»
Nettavisens anmelder, Jan Øyvind Helgesen, triller terningkast fem: «Strengt fortrolig gir et sensasjonelt skarpt blikk på spillet bak spillet i internasjonal politikk… Dette er en thriller, så velskrevet og spennende at vi etter min mening snakker internasjonal toppklasse. Jeg nøler ikke med å slå fast at skal du lese en bok om norsk utenrikspolitikk i år, les denne!»
Tom Hetland i Stavanger Aftenblad triller også fem øyne på terningen, og sammenligner i likhet med Helgesen også sakprosaboka med en spenningsroman. ««Historia om det mislykka initiativet er både spennande og tankevekkande… «Strengt fortrolig» er velskriven og lesverdig som ein spenningsroman, og gir eit fascinerande innblikk i spelet bak kulissane i ei internasjonal krise. Boka gir grunn til ettertanke om kor lett det er å gå til krig, og kor vanskeleg det er å skapa fred.»
Inga Strümke: Maskiner som tenker (Kagge)
Strümke traff virkelig planken med sin våraktuelle bok. Maskiner som tenker går rett til topps på bestselgerlistene, og anmelderne kaster superlativer etter boka.
Fartein Horgar ga boken terningkast 6 i Adressa. Han skrev: «Lettlest og grundig om et tema som angår oss alle… Maskiner som tenker er av allmenn interesse… I tillegg til å belyse fordeler og dilemmaer ved AI, drøfter Maskiner som tenker filosofiske og etiske dilemmaer, samt juss, personvern og digital overvåking, knyttet til dette.»
Jonas Hansen Meyer i NRK kalte boken «Underhaldning for nerdar… Inga Strümke har ikkje skrive den boka om kunstig intelligens eg ønska meg. Men ho har skrive den eg trong.» Mens Daniel Joachim Kleiven i Vårt Land kaller boken «en sårt tiltrengt reiseguide».
Varg Lukas Folkman i Dagens Næringsliv trakk særlig frem bokens gode timing – og mangel på dommedagsprofetier: «I Maskiner som tenker beskriver Inga Strümke forbilledlig hva som er så spesielt ved de nye chatbotene man har sett de seneste årene, samt andre lignende fremskritt innen kunstig intelligens. Strümke skriver lett og medrivende om alle problemene man allerede i lang tid har sett innen kunstig intelligens, og belyser på samme tid de klare fordelene man ser med den nye teknologien. … Boken er i det hele tatt svært veloverveid, og uten de alarmistiske endetidsspådommene som ofte preger kritikere av kunstig intelligens.»
Både VG og Dagbladet trillet femmerterning. Andreas Wiese, kritiker i sistnevnte avis, skriver blant annet: «Dette er boka du bør lese grundig dersom du ønsker å forstå utfordringene kunstig intelligens raust byr på.»
Erle Marie Sørheim i Aftenposten trekker særlig frem bokens internasjonale potensial. Hun skriver: Maskiner som tenker er blant de beste bøkene om et komplisert felt for allmennmarkedet. Den bør vekke interesse langt utover Norges landegrenser … Å kunne formidle fagstoff så godt til vanlige personer, er et sikkert tegn på en uhyre høy menneskelig intelligens. Den kunstige intelligensen ville vært misunnelig – om den hadde hatt evnen.»
Stig Millehaugen: Gjerningsmannen (Press)
Anmelderen i Klassekampen, Dag Eivind Undheim Larsen, mener Stig Millehaugens bok Gjerningsmann er en viktig bok: «Gjerningsmann er en problematisk bok, men den er også viktig, for memoarsjangeren i den norske offentligheten er særlig forbeholdt mennesker fra samfunnets øvre luftlag. Millehaugen skildrer samfunnet nedenfra, og slike skildringer fins det ikke for mange av.»
Han skriver også: «Slike skildringer er uvant kost i norsk sakprosa. Millehaugens tekst er heller ikke blottet for litterære kvaliteter.» Hele omtalen finner du her.
Morgenbladets anmelder, Bjarne Riiser Gundersen, mener Millehaugens bok sprenger opp rom, og overskriften lyder «Umistelig kvalitet at han selv fører ordet». Han avslutter omtalen følgende: «Kampen mellom selvforakt og selvrespekt, der utfallet ennå ikke er avgjort, er tekstenes virkelige eksistensielle strid. Og måten Millehaugen skriver den frem på, fortjener utelukkende respekt, som man ville sagt i hans hjemmemiljø.» Les hele her.
Aftenpostens anmelder skriver: «Gjerningsmann viser at Millehaugen har visse talenter når det gjelder skriving. Han fører et lettfattelig språk, krydret med litt kriminell sjargong og enkelte ord og uttrykk hentet fra østkantdialekten i Groruddalen. Et levende og direkte språk.» Les her.
Sindre Hovdenakk i VG er derimot mer skeptisk når han anmelder boka. Han gir boken terningkast 3, og skriver: «Hva forlaget har tenkt skulle være den publisistiske verdien med boken er ikke godt å si. Det kan se ut som om de har sittet med hendene solid plantet i fanget, og ikke gitt hverken redaksjonell motstand eller språklig førstehjelp underveis.»
Maren Uthaug: 11 % (Samlaget)
«Du kan jo fundere på korfor det er så mange ord som aldri har blitt danna i feminin form. Som drapsmann og valdtektsmann. Eller krigsherre.»
Det er ei ny tid, heilt utan menn. Med unntak av nokre få hannar som blir forvara i eit avlssenter på Lolland. Slik beskriver Samlaget Maren Uthaugs nye roman 11 % (oversatt av Ingvild Holmvik)
Kritikerne tar bølgen. «Grotesk god», mener Oda Faremp Lindholm i VG. Hun får følge av Andreas Wiese i Dagbladet, som synes romanen er «hylende morsom». Ole Jacob Hoel i Adressa beskriver boken som «frodig og egenartet». Alle de tre nevnte triller terningen til en femmer.
Det samme gjør Bok365s egen anmelder Maren Simonsen, som skriver: «I 11 % er også alt snudd på hodet, men den sterke satiren, det at kvinnene oppfører seg verre mot mennene enn mennene noen gang har gjort mot dem, samt det faktum at verden ikke ser ut til å ha blitt bedre under kvinnenes styre, gjør det vanskelig å påstå at verket er feministisk. Ikke til forkleinelse for Egalias døtre, den boken burde vært pensum, men 11% er åpnere, det er ikke tydelig hvorfor Uthaug har tatt de valgene hun har tatt. Hun har blant annet gjort den mest sympatiske personen i fortellingen til en mann.»
Hernan Diaz: Tillit (Aschehoug)
Hernan Diaz’ roman var en av fjorårets mest roste bøker i USA. Boken ble tildelt Kirkus-prisen og nominert til Bookerprisen. Boken ble denne uken tildelt Pulitzerprisen.
Mottakelsen hos norske kritikere har også vært god.
«Det tar litt tid, men så hviner man stadig oftere av begeistring etter hvert som sannheten om karakterene spiller seg ut», skriver 
Oda Faremo Lindholm i VG. Hun kaller boken en «frydefull oppdagelsesferd av en bok», og gir den terningkast fem. Samme terning triller Steinar Brandslet i Stavanger Aftenblad, og skriver: «Hernan Diaz skriver spennende med uventede virkemidler».
«Romanen som har alt. Tillit siktar seg presist inn mot punktet der psykologi og finans kryssar kvarandre. Resultatet er svimlande», skriver NRKs anmelder, Marta Norheim.
Også Varg Lukas Folkman i Dagens Næringsliv er begeistret: «Romaner med en så leken innstilling til form, som samtidig er så tilgjengelige som Tillit, er sjelden vare».
Hilde Slåtto i Vårt Land skriver følgende: «Tillit er en smart og underholdende roman, som både er en lettlest pageturner, en imponerende litterær gåte og en intellektuell diskusjon om kapitalismens makt og hvem det er som egentlig forteller historien.»
Dagsavisen server også en god anmeldelse, under overskriften «Pent om pengefolks hemmeligheter».
Thomas Korsgaard: Hvis det skulle komme et menneske (Bonnier)
Han har på mange vis blitt dansk litteraturs nye wonderboy. Thomas Korsgaards var bare 21 år da han i 2017 brakdebuterte med Hvis det skulle komme et menneske, første bind i en trilogi. Nå viser taksameteret godt over 300 000 i opplag for de tre danske bøkene. Debuten innbragte ham også danskenes gjeve litteraturpris, De Gylne Laurbær, som den yngste gjennom tidene.
Debutromanen er imidlertid ingen gladsak. Den springer ut av forfatterens egen oppvekst i et fattig hjem i Midtjylland. Jeg-fortelleren Tue er et barn helt i begynnelsen av tenårene og bor med far, mor og to yngre søsken på en sliten melkegård utenfor Skive på Jylland:
Dagbladets Joakim Tjøstheim beskriver romanen som «sensasjonelt sterk» og «et mesterverk», og triller terningen til en sekser. Samme valør lander VG-terningen på: Korsgaard evner å skildre denne familien – fanget som den er i en økonomisk hengemyr – med så mye medfølelse og kløkt, at det nærmest spruter latter, blod og tårer opp av sidene,» skriver VG-anmelder Gabriel Michael Vosgraff Moro. Klassekampens Tom Egil Hverven beskriver romanen som en «realistisk triumf».
Antonio Scurati: M – århundrets sønn (Cappelen Damm)
I sin roman M – århundrets sønn (oversatt av Steinar Lone) forteller Antonio Scurati historien om mannen hans følgere kjenner som Il Duce, den skremmende karismatiske skikkelsen som skulle bli en av de mest beryktede diktatorene i forrige århundre.
«Dette er ikke en biografi. Vi har å gjøre med en nyanserik og original roman som tråkker opp de etter hvert ganske opptråkkede stiene i grenselandet mellom fiksjon og virkelighet», skriver NRKs litteraturkritiker Knut Hoem.
Skarp framstilling av historiske brennpunkter. Scuratis tekst er en skikkelig pageturner, skriver Jon Rognlien i Dagbladet, og triller terningen til en sekser.
Også Leif Bull har mye godt å melde om boken i Dagens Næringsliv: «Den rasende turbulensen som herjet med det italienske samfunnet i årene etter første verdenskrig pulserer gjennom Antonio Scuratis prosa. Det samme gjør den isnende fornemmelsen av at vi ikke er ferdige med dette ennå.»
Solvej Balle: Om utregning av romfang II (Press)
Balle ble i fjor høst tildelt den gjeve Nordisk rådslitteraturpris for de tre første bøkene i det som er en planlagt serie på 7 bøker, Om utregning av romfang. Denne våren utkommer bok nummer to på norsk.
Dagbladets anmelder Inger Bentzrud triller terningkast fem, og skriver at boken «egger til videre lesing.»
Bok365s anmelder Leif Gjerstad gir også boken terningkast fem, og hyller det minimalistiske og poetiske i språket: «Denne uttrykksformen har Balle beholdt også i Om utregning av romfang II, som i et nøkternt og beskrivende språk med fokus på hva hun sanser klarer å gi de kapittelvise skildringene av høyst hverdagslige gjøremål både lukt og farge. Det er som om Balle forsiktig åpner et fargeskrin med vage antydninger som på veien til leseren fylles med spørsmål og detaljer – og som ofte gjør det til en fryd å lese».
Valérie Perrin: De tre (Cappelen Damm)
Hun står bak fjorårets mest solgte roman i Norge. Nå kommer en ny bok fra den franske forfatteren, og forventningene er skyhøye.
VGs anmelder Guri Hjeltnes mener forfatteren innfrir. Hun tildeler boken terningkast fem, og skriver: «Fremfor alt er dette en veldreid underholdningsroman, med alle ingredienser av fortielser, havarerte familier, velstående familier, gode og snille mennesker, hemmeligheter, kjærlighet og tap.»
Dagbladets anmelder Cathrine Krøger skrev i anmeldelsen av Å vanne blomster om kvelden at hun gjerne skulle gitt den terningkast syv om hun kunne. Så langt strekker hun seg ikke i anmeldelsen av De tre, som ender på en firer: «Selv må jeg være ærlig nok til å innrømme at jeg slet med å leve meg inn i denne boka. En ting er at den er altfor lang – over 500 sider blir sjelden en vellykket roman. En annen ting er de mange sprangene og litterære snurrighetene som visse steder blir vel kryptiske.»
Nettavisens Jan Øyvind Helgesen lander på en femmerterning: «Valérie Perrin har skrevet en herlig roman. Og en svært vakker bok.» Han fortsetter: «De tre er den beste boka jeg har lest så langt i «vårsleppet» til forlagene.»
