Valentinsdagen: De vakreste øyeblikkene i litteraturen går aldri ut på dato.
Litteraturens sider er dekket med vakre øyeblikk – med alt fra storslåtte kjærlighetserklæringer til små betydningsfulle blikk.
Selv om valentinsdagen ikke har noen utbredt tradisjon i Skandinavia, og mottar kritikk for å være en kommersiell oppfinnelse, har dagen dype romantiske røtter i utlandet, som kan spores helt tilbake til Sankt Valentins martyrdød den 14. februar, rundt år 273 før Kr.
I anledningen dagen børster vi støvet av gamle kjærlighetshistorier som har berørt så mange hjerter opp gjennom årene. La oss igjen forføre av litteraturens vakreste øyeblikk. Finn frem lometørklene og gjør deg klar for å bli sjarmert av litteraturens mest sjarmerende herremenn og mest veltalende kvinner.
La alle hjerter fryde seg
Vi tar først turen til de engelske åser hvor vi møter en særdeles kjekk ung herremann. Året er 1813 og Mr. Darcy ringer utålmodig på døren til Longbourn-huset. Straks døren åpner seg finner han veien selv videre innover i huset, og entrer raskt rommet hvor en forferdet Elisabeth Bennet befinner seg. Mr. Darcy skrider mot henne, og med sin myke, britiske aksent sier han:
“In vain I have struggled. It will not do. My feelings will not be repressed. You must allow me to tell you how ardently I admire and love you.”
Vi lar det unge paret stå igjen. Han med for mye stolthet, og hun med for mange fordommer.
From Russia with love
Vi vender heller snuten østover, tar på oss pelsen og trekker skjerfet godt oppover ansiktet mens vi baner oss vei gjennom Russlands snødekte landskap. Ved en skøytebane i Moskvas zoologiske hage, finner vi en dypt forelsket ung mann som i dette øyeblikk står og stirrer på sitt hjertes utkårede. Konstantin Levin, vennen til Anna Kareninas bror, er en keitete type – særlig når det kommer til kjærligheten. Han står og funderer på hvordan han skal klare å komme i kontakt med den vakre Kitty, som virker innhyllet i et hellig lys. Vi følger Levins uskyldige og vakre tanker, mens han skotter nervøst bort på Kitty.
«Han gikk ned mot isen og lot være å se på henne lenge ad gangen, slik man ser på solen, men han så henne, akkurat som man ser solen, også når man ikke ser på henne».
Vi lar Levin manne seg opp i fred, lar minkpelsen ligge og forflytter oss heller til hjemligere strøk.
Det danske stykket
Vi befinner oss nå i Danmark, ved et kongelig hoff. Et kjærlighetsbrev har blitt plukket opp, og blir nå uhøflig lest av unge elskernes foreldre. Det er faren til Ophelia, som leser Hamlets kjærlighetsbrev, for hans mor. Hamlet er dypt forelsket i Ophelia, og det skinner tydelig igjennom i brevet hvor han skriver;
«Tvil på at stjernene er ild, at solen kan bevege seg, tvil på at sannheten er til, men aldri at jeg elsker deg.»
Hamlets kjærlighet til Ophelia er sikrere og mer konstant enn alt annet i universet. Vi forlater Danmark og Hamlet fortapt i egne romantiske tanker om Ophelia.
Trøst i sorgen
En annen mann fortapt i egne tanker støter vi også på i England. Det er gått hele 17 år siden hans kjæreste venn forsvant fra vår verden, men han har enda ikke klart å sette ord på sine sterke og triste følelser. I løpet av de 17 årene som har gått, har Robert Browning søkt etter en strime av håp. Plutselig virker det selvsagt. Han bøyer seg ned over papiret, dypper fjærpennen i blekkhuset og skriver ned den udødelige frasen;
«Det er bedre å ha elsket og tapt, enn aldri å ha elsket i det hele tatt»
Med de enkle strøk av fjærpennen har han sørget for både sin egen sjelefred, men også mange andres i årene som kommer. For sannere ord om kjærligheten er aldri før eller siden ytret.
I krig og kjærlighet
Årene er gått og «krigen for å ende alle kriger» har brutt ut. I et telt i skyttergravene knuger Robbie Turner om et brev fra kvinnen som han elsker så inderlig. Han kan brevet utenat nå, men leser det igjen likevel. Brevet inneholder nemlig svaret på det hjerteskjærende spørsmålet han stilte henne før han ble sendt til krigen. Før han dro ville han ha svar på om hun elsket ham og. Cecilia Tallis, hans hjertes utkårede, svarer;
«Jeg har aldri tvilt et sekund. Jeg elsker deg. Jeg tror fult og fast på deg. Du er min aller kjæreste, grunnen til at jeg lever»
«I’ve never had a moment’s doubt. I love you. I believe in you completely. You are my dearest one. My reason for life.»
Kjærlighet i GULag-enes tid
Vi befinner oss nå i Stalins Sovjet. Et i mange henseender ugjestmildt land. Men selv de dystreste steder opplever at litt lys skinner gjennom. Lev har vært plassert i fangenskap i en av Stalins GULAG-er i flere år, og hans barndomskjæreste Svetlana skriver brev til ham for å holde motet hans oppe. Brevene er kjærlige, men Levs brev er med tiden blitt mørkere. Etter et særlig dystert brev fra Lev, svarer Svetlana med et kjærlighetsbrev verdig forhenværende poeter. Hun beretter om livet de skal ha utenfor GULag-en, og avslutter med en språklig gåte,
«I want to tell you just three words. Two of them are pronouns, one is a verb, to be read in all the tenses simultaneously – past, present and future»
Vi legger nå det gamle Sovjet bak oss, og velger å dra til hyggeligere steder enn strøk med GULag-leire og skyttergraver. Skogen virker som et rolig sted.
Barnlig kjærlighet
Vi forsvinner nå innover en skog. Etter langt om lenge og lenger enn langt, ja faktisk hele hundre meter inn i skogen får vi øye på en snill liten bjørn og en artig liten gris sittende på en stubbe i dyp samtale. Temaet er kjærlighet, og Ole Brumm forsøker å forklare konseptet for en forvirret Nasse Nøff.
«Hvordan staver man kjærlighet?» Spør Nasse og ser undrende opp på bjørnen.
«Man staver det ikke», svarer bjørnen. «Man føler den»
Og med den lille bjørnens store ord forlater vi hundremetersskogen, går bort til de vi er glad i og gir dem en stor valentin-klem.
Om Forlatelse-sitatet er oversatt fra engelsk av Knut Ofstad for Gyldendal, 2002.
Hamlet-sitatet er oversatt fra engelsk av Kristian Smidt for Gyldendal, 2007.
Anna Karenina-sitatet er oversatt av Erik Egeberg for Gyldendal, 2013.
