Aldri

André Bjerke (foto: Nasjonalbiblioteket)

Søndagspalte med André Bjerkes nydelige - om enn vemodige - dikt til kjærligheten. Om drøyt ei uke utkommer Peter Normann Waages nyskrevne Bjerke-biografi.

I år er det hundre år siden den fabelaktige og mangefasetterte dikteren André Bjerke ble født. Vår redaktør, Atle Nielsen skrev en finstemt, liten personlig sak til fødselsdagen som var 30. januar. Ta deg gjerne tid til å lese stubben.

Farmora i furua og det evig-kvinnelige

Mange ser nå fram til Peter Normann Waages fyldige Bjerke-biografi: I kampens glede. Boka kommer på Aschehoug om litt over ei uke.

Det er tidligere skrevet tre bøker om André som nærmer seg biografien: En «vennebok» redigert av Øistein Parmann: André Bjerke i lek og alvor (1982), Jan E. Hansen: André Bjerke. Det bevegelige menneske, med undertittelen «Et portrett» (1985) og Vilde Bjerke: Du visste om et land. Om min far André Bjerke (2002). Men en større og grundigere biografi er nå Peter Normann Waage den første som har skrevet.

Mest kjent er nok André Bjerke (1918-85) som lyriker, kanskje også som gjendikter. Hans kulturelle virke var likevel svært mangfoldig med et spenn fra vitenskapsfilosofi til kriminalromaner og sjakk. Dertil kommer en rik produksjon av essays og polemikker. Normann Waage har ikke gitt seg på en enkel oppgave å skulle favne all stoffmengden mellom to permer – desto mer spennende blir det å lese viktige kapittel av vår kulturhistorie.

 

Likevel er det altså som lyriker vi best kjenner André Bjerke. Ukas dikt får bli et nydelig, sårt lite vers om kjærligheten som gjerne river dypest i oss. Gerd Brantenberg skriver: I sine dikt er André Bjerke som en harpe, det vareste av alle instrumenter i symfoniorkesteret.

 

Aldri

Og det blir gitt oss øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forstå det
at du og den du elsker, er blitt ett.

Og som en nova, tent på nattehvelvet,
er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.

Så lukker mørket seg. Og du kan vente
et liv på det som aldri siden skjer.
Men aldri vil du fatte hva som hendte,
når to som elsket, ikke elsker mer.

 

André Bjerke

 

André Bjerke, Slik frøet bærer skissen til et tre (Aschehoug, 1954)

 

 

-- annonse --