Romanen som forsvant

Agnes Ravatn har flyttet fra by til bygd. Nå bor hun på Valevåg, et par hundre meter fra sin litterære helt Einar Økland. Etter suksessen med Fugletribunalet i 2013 skrev Ravatn en ny roman. Som hun kastet rett før den var ferdig. I ukens BokPod snakker forfatteren om sitt neste bokprosjekt – et samarbeid med nettopp Einar Økland. Som hun skriver for hånd. 

Her er noen smakebiter fra Ravatns samtale med Hallgeir Opedal:

Om å miste en roman

Jeg flyttet fra byen til bygda høsten 2015. Da var jeg i gang med en roman, men den spontanaborterte. Fugletribunalet i 2013 var en stor suksess for meg, den har solgt masse, blitt teater, skal bli film og jeg fikk mange nye lesere. Noe i underbevisstheten må ha sagt til meg at jeg måtte følge opp suksessen, for jeg ville ikke miste leserne. Men den inngangen til et romanprosjekt er en allerede på ville veier, når en lar forestillingen om en stor leserskare og salg styre. Det var ingenting av meg, ingenting av min stemme i den romanen, den var stein død. Det var en lettelse å legge den fra seg.

Les også: P2-lytternes favoritt

Om prokrastinering

Da jeg begynte å jobbe som journalist. Da fikk jeg datamaskin og internett, og vips, hadde jeg surfet bort 6 av mine beste år. Jeg skrev veldig lite utover det jeg måtte skrive. Jeg somlet og utsatte det litt tyngre arbeidet. Jeg selvdiagnostiserte meg selv til å ha skrivesperre, men jeg fant ut til slutt at jeg ikke hadde impulskontroll, var lat og ikke gadd skrive. Hvis jeg ønsker å leve av skriving, må jeg skjerme meg for fristelser og forstyrrelser, mine internettvaner.

Om smart-telefoner

Jeg får ideer i dusjen. Det er det eneste stedet jeg ikke har telefonen med. Det som skjer med  smart-telefoner er at når det dukker opp en tidslomme, tar man opp telefonen og sjekker. Men det er jo i de små lommene, når det ikke skjer noe, at ideene kommer. Når man fyller de lommene med nyheter, går man glipp av de beste mulighetene for å få ideer.

Om å debutere

Einar Økland som var konsulent for Samlaget, hadde sagt at manuset mitt skulle bli bok. Det ble det. Romanen Veke 53 fikk blandet kritikk, negativ i Dag og tid og BT, men i Haugesunds avis fikk jeg en femmer, der stod det at jeg hadde livets rett som forfatter. Det var det jeg ville ha som beskjed. Da VG senere på høsten gav romanen 2, trakk jeg bare på skuldrene.

Om å lyve

Jeg ble spurt i et intervju med Dagsavisen om vi hadde mange bøker i barndomshjemmet. Jeg ville nok framstille meg som litt sånn self-made, så jeg dro litt på det, «nei, egentlig ikke». Det var trygt å si fordi foreldrene mine leste ikke Dagsavisen, men så ble det lagt ut på det forbanna internettet. Moren min spurte: «var det lite bøker der du vokste opp?» Og jeg svarte: «Nei, nei, det kom feil ut, det var ikke det jeg sa, jeg bad ikke om sitatsjekk». Og ja, det var mange bøker hjemme, men jeg leste mest tegneserier, da.

Om å være forfatter

Det har vært en tiårig opptur å være forfatter, det har bare vært bra og jeg er nysgjerrig på om det vil fortsette å være det. Så lenge jeg klarer å være så noenlunde intuitiv når jeg skriver, og ikke lar meg forstyrre av tanken på suksess, lesere og salg, men fortsette å gå der jeg synes det er mest spennende, da skal det bli fint.

Du kan høre hele ukens BokPod her:

Les også: Forfatteren – Agnes Ravatn