KOMMENTAR: Hvorfor er forleggerne så vriene? Anders Neraal vurderer tallene for royalty-konflikten rundt ny normalkontrakt for skjønnlitterære papirbøker.
En forfatters oppgave er å vekke følelser. Leser man kommentarfeltene på sosiale medier vedrørende kontroversene rundt den nye skjønnlitterære normalkontrakten, er nettopp det emosjonelle i førersetet for mange indignerte.
Fra forlagshold er det få som ytrer seg. Antagelig klok av skade.
La oss se på noen få tallstørrelser som preger konflikten mellom de skjønnlitterære forfatterne og forleggerne.
Norsk skjønnlitteratur til en halv milliard
Vi har nettopp feiret Nobelprisen i litteratur. Få dager senere er det brudd i forhandlingene på den hjemlige arena.
Omsetningen av norsk skjønnlitteratur på papir summerte seg i fjor til 490 millioner kroner, nesten en halv milliard kroner (voksen og barn). Omsetningen fordelte seg på 4 500 titler, av disse var 500 nye av året. Antall solgte eksemplarer var 1,9 millioner.
Av den totale omsetningen (490 millioner) går 240 millioner til bokhandel. Vi sitter da igjen med 250 millioner til forlagene.
Av de 490 millionene skal de skjønnlitterære forfatterne ha 17 prosent av utsalgsprisen (20 prosent av brutto utsalgspris redusert med en rabatt på 15 prosent i form av et «heftefradrag»).
Dette summerer seg til en samlet royalty på 83 millioner kroner, 33 prosent av forlagenes bruttoinntekt (250 millioner).
Forlagenes dekningsbidrag
En tommelfinger regel er at selve den fysiske produksjonen, distribusjon, salgs- og markedskostnader for en hardcoverbok utgjør rundt 50 prosent av inntektene forlaget tar inn.
I 2022 fikk forlagene i snitt 130 kroner per bok solgt. La oss dermed anslå direktekostnadene – se ovenfor – for hver bok til å utgjøre 65 kroner.
Bruker vi dette tallet, kan vi beregne forlagenes netto dekningsbidrag til 125 millioner kroner.
Går vi tilbake til utsalgsverdien, skal forfatternes royalty beregnes av omsetningen over disk. Vi tar 490 millioner kroner, trekker fra de forhatte 15 prosentene i «heftefradrag», og får da en samlet royalty til forfatterne på ovennevnte 83 millioner kroner.
Forfatterne sitter etter dette eksemplet igjen med 67 prosent av forlagenes netto dekningsbidrag (125 millioner).
Skulle forleggerforeningen akseptere et bortfall av «heftefradraget», ville andelen til forfatterne stige fra 83 til 98 millioner kroner. Dette ville bety fra 67 til 78 prosent av forleggernes netto dekningsbidrag på 125 millioner kroner, med andre ord en «lønnsøkning» på 18 prosent (15 millioner kroner opp fra 83 millioner).
Spesielt i en dyrtid som i dag høres dette mye ut? Lønnsoppgjøret mellom partene i arbeidslivet lå i år på 5,6 prosent.
Norsk skjønnlitteratur er sjelden regningssvarende
BOK365 har analysert 2022-regnskapene for de 50 største norske forlagene. Vi kom da fram til at driftsresultatene snittet 6 prosent av omsetningen. De største driftsoverskuddene fant vi imidlertid hos forlagene som var sterkt eksponert til skole- og fagbøker. I år har imidlertid dette segmentet falt med rundt 250 millioner kroner og Cappelen Damm alene har allerede varslet om kostnadsreduksjoner på over 50 millioner kroner. Flere vil antagelig følge.
Ser vi på forlagene uten skole- og lærebøker, er de positive driftsresultatene fraværende. Selv landets kanskje ledende skjønnlitterære forlag, Oktober, med et stjernelag av forfattere i stallen, viser underskudd. Bonnier Norsk Forlag (Strawberry), som ble beskyldt for å sjanghaie de mestselgende forfatterne, viser ikke positivt driftsresultat. Hos Kagge har driftsresultatet sunket betydelig i takt med at forlaget har entret det skjønnlitterære segmentet.
Til salt i maten?
Forfatteren Tom Egeland har i alle år vist kompetanse og engasjement for forfatternes kår. På NRK Radio sin morgennyhetssending debatterte sist uke Egeland og Forfatterforeningens leder, Brynjulf Jung Tjønn mot Forleggerforeningens forhandlingsleder Einar Ibenholt.
Bestselgende Egeland argumenterte med at royalty konflikten ikke først og fremst dreide seg rundt ham, han hadde selv til salt på maten. Det han var bekymret for var de mange lavlønnede og debuterende skribentene. Mon det.
Ser vi på salgstallene i fjor var det for norsk skjønnlitteratur 26 titler som solgte over 8 000 eksemplarer i bokhandel.
Gir vi disse 26 forfatterne et snitt på 14 000 eksemplarer (flere selger godt over 8 000), kommer vi opp i over 360 000 eksemplarer – med andre ord 20 prosent av det totale salget. De bestselgende er nye av året og i fastprisperioden, utsalgsprisen er derfor betydelig høyere enn snittet for alle bøker solgt i perioden.
Beregner vi snitt utsalgspris for de mestselgende forfatterne i 2022 til 400 kroner (litt over 200 kroner til forlagene) og herunder 68 kroner per bok til forfatterne, utgjør samlet royalty til de 26 bestselgende forfatterne 25 millioner kroner, ett snitt på nesten 1 million kroner per forfatter.
De 26 forfatterne fikk dermed 30 prosent av all royalty utbetalt fra forlagene. Skulle disse nå få en lønnsøkning på 18 prosent (frafall av «heftefradraget» på 15 prosent) ville disse få utbetalt over 1,1 million kroner i snitt.
Hvor mye tjener en forfatter?
Tallgrunnlaget for forfatterinntekt er svakt og mangelfullt. Fra forfatterorganisasjonene har man til tider operert med en «medianinntekt» (den typiske) på litt over 140 000 kroner (2020). I Kunstnermeldingen fra i sommer beregner regjeringen en gjennomsnittsinntekt for skjønnlitterære forfattere (hvor man slår sammen inntektene også for de best betalte) til å ligge på 588 000 kroner (2019).
Medlemsmassen i de tre forfatterorganisasjonene summerer seg til 1 500. Flere er imidlertid medlem av to, eller tre av disse. Regner vi 1 000 aktive skjønnlitterære forfattere, er det altså 2-3 prosent av forfatterne som mottar 30 prosent av royaltyinntektene.
Skulle det være rom for økning av forfatterinntektene, burde man kanskje vurdere å øke royaltyen til majoriteten som selger lite, på bekostning av de som alt har «til salt på maten»?
Enn så lenge har imidlertid visa for normalkontrakten vært at «om forlaget tjener penger på en utgivelse, skal forfatteren også gjøre det».
Det er steile fronter i forhandlingene mellom forleggerne og forfatterne. I forhandlingsutvalget sitter formennene i de tre forfatterorganisasjonene; Brynjulf Jung Tjønn fra Forfatterforeningen, Eystein Hanssen fra Forfatterforbundet og Alexander Løken fra Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU).
Fra forlagene møter; Einar Ibenholt (Gyldendal) og Tine Kjær (Cappelen Damm).
Forleggerforeningens forhandlingsutvalg er følgelig gift med profilerte forfattere.
Kanskje var det mulig å ordne noe på kammerset?
ANDERS NERAAL
