Krimforfatteren Liza Marklund kom tilbake fra sitt frivillige sydhavseksil etter tre år, svanger med to svært ulike fortellinger som truer med å ta livet av hverandre. Her burde det vært åpnet for en tvillingabort.
Dermed utkommer en roman som er både for lang og for kort, både for overfladisk lettbent og nesten påtrengende sakral. For perledykkende Kiona, et ganske naivt naturbarn, blir veien til dreven internasjonal finans-gangster altfor rak og enkel. Men portrettet av den unge kvinnen kunne absolutt blitt lesverdig, for miljøet og kulturen på den lille Cook-øya utenfor New Zealand er tegnet med mye varme og åpent blikk. Hennes kristne tro er preget av gammel misjonsvirksomhet, hennes katedral er intenst skildret som en del av den havhimmel bare en erfaren fridykker kan entre. I de mest lavmælte av disse sekvensene nærmer Marklund seg et helt annet og mer poetisk språk enn det hun har vist i de kommersielt suksessfulle krimbøkene hun er kjent for. Hun skriver ut en tydelig personlig motivert antropologisk reise, der perlefarmere uten mye forhåndskunnskap møter det vestlige samfunn og den globale virkelighet. Dessverre er denne delen tilsatt store mengder referanser til vestlig (populær)kultur og store hendelser, som om forfatteren ikke har tillit til at leseren ville blitt engasjert i Kionas verden uten slike overtydelige identifikasjonshjelpere.
Liza Marklund:
Perlefarmen
Vigmostad & Bjørke
sider
Elisabeth Bjørnson
Distansert
Fortellerstemmen er skriftlig, opptatt av å beskrive og overforklare alt, gjerne i kursiv eller parenteser, fra bestselger-bøkene hun leser til ord og uttrykk på stammespråket. Kionas verdensbilde er preget av ukebladene hun leser i filler, der hun særlig fasineres av prinsesse Diana, men hun dagdrømmer oftest om å være kona til byggmester Tom i Ken Folletts bøker. Når hun reflekterer over sin egen kultur, blir det ofte litt for distansert og forklarende, som om hun lik Marklund er en nykommer blant øyboerne. Det skurrer når ord som dette tillegges Kionas uskolerte penn: «I vår kultur har sex og seksuelle preferanser tradisjonelt sett vært helt uproblematiske.» Og: «Jeg reflekterte aldri over den enormt spesialiserte kunnskapen vi hadde på et fagområde som var så smalt at det praktisk talt ikke fantes. For meg var det verden, slik så den ut.»
Som en turist
Selve krimfortellingen, om hvordan Russland og Kina via stiftelser i små «skatteparadisøyer» prøver å kuppe mekanismene som kontrollerer den amerikanske dollaren, kunne blitt en spennende krim/thriller med en annen hovedperson. Men alt dette må presses inn etter nesten en hel roman om øylivet. Det blir en hektisk roadmovie fra sydhavsidyll til aidskriserammede Los Angeles, med glimt innom både fattigfolkets og prinsesse Dianas London. Møtene med den kjønnsopererte Clay og de hutrende sjelene han/hun tar seg av, er bokens beste deler. Så går det over tilfeldige stokker og steiner igjen, helt til Dar es-Salaam, Tanzanias hovedststad for luguber finansakrobatikk, til gjenklangen av folkemord i Rwanda. Selvsagt må vi innom Arusha og Nairobi, alle Kenyas safarituriste kan sikkert vil nikke gjenkjennende til de her så klisjépregede naturskildringene.
Logiske brister
Unge Kiona, som aldri lærte å ta seg frem med andre hjelpemidler enn kano, legger uten problemer opp en komplisert reiserute og kommer seg diskret til Lund i Sverige. Der gjenkjenner hun ikke bare sin elskedes halvbror, men også ting som stukkatur og fiskebeinsparkett. Jenta fra en kultur der stråskjørt fremdeles er festantrekk bruker også utrykk som «belte og bukseseler» når noe med dobbelt sikkerhet skal beskrives. Det er ikke en noe nytt hun ikke fikser på strak arm, fra bruk av løsvipper til å gå på høye hæler. Like brått har hun også god peiling på, og mange meninger om, internasjonal bankdrift. Herfra og ut øker tempoet til en hektisk og anstrengt B-thriller-episode. Plotet er ikke godt vevd, men består mest av uforankrede spenningsbobler trædd som perler en snor. For mye løser seg ved tilfeldigheter og nødkonstruksjoner.
Havets katedral
Innen slutten lengter man tilbake til skildringene av den ganske ubesudlede Kionas mer sakrale opplevelser på jobben som perledykker. Hvor svulstige de enn måtte være, så oser de av en smittende kjærlighet til havet og stor fortellerglød.
«Linene med østers sto som søyler av perlemor i katedralen, og jeg svevde vektløs, et flimrende glitter over tusenhodede lys, en kaskade av farger og former, øredøvende i den overveldende stillheten som drønnet taktfast til lyden av mine egne hjerteslag. Fiskene strøk seg mot leggene mine.»
MAY GRETHE LERUM
