Første juledag med Alf Prøysen
Håper du hadde en fin kveld i går, og at du fikk noe av det du ønsket deg.
Juledagen mente min far var hellig. Det var ikke lov å besøke noen, kun labbe rundt i pysjamas og slåbrok – gjerne hele dagen. Spise kald ribbe til frokost, titte på gavene og lese i boka en var så heldig å ha fått.
Romjula er gode dager. Hvem bedre enn nasjonalskalden Alf Prøysen (1914-60) til å ramme inn følelsen av fred, minnene av barndom. Dessverre er det få som går julebukk i våre dager. Det siste verset, spesielt siste strofe, representerer derfor gjerne det mest tidløse og skinnende i denne nydelige julesangen.
Romjulsdrøm
En skulle vøri fire år i romjul’n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.
Og klokka skulle vara midt på dagen,
og vægen skulle vara lett og gå.
Og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.
Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med,
da sku’ en hatt en bror i femte klassen
som rødde væg så dom fekk gå i fred.
Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå
-før vi fekk stiltre øs på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.
Så sku’ dom klampe inn på høge hæler
og kvinke julbokkmål: «Godkvell, godkvell».
Og djupt i stolen sku’ a bæssmor svara:
«Så kom det julbokk åt en stakkar lell!»
En skulle vøri fire år i romjul’n
da julelysa brente dagen lang
-da væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.
Les også: BOK365s skribent satt på fanget til Alf Prøysen, og minnes en barndom midt i kultur-Norges sentrum.
