Elsket av folket

Flere av Norges fremste Prøysen-kjennere var samlet i Prøysenhuset på Rudshøgda i Ringsaker torsdag ettermiddag for å sette fokus på Alf Prøysen som prosaist og lyriker. Og hundreåringen lever i beste velgående.

23. juli er det hundre år siden Alf Prøysen ble født, og Prøysen-året byr på flere Prøysen-relaterte utgivelser. Jan Erik Vold er redaktør for den mest omfangsrike – og kanskje den viktigste, nemlig den komplette samlingen lørdagsstubber fra Arbeiderbladet, 753 i alt.

– Det er vår tids Snorre, sier Vold om mursteinen. – Det måtte bli enten ett eller tre bind, og jeg er glad for at det ble ett. Dette er den evige norske konfirmasjonsgave, slår redaktøren fast.

Livet selv

Alf Prøysen skrev sine stubber i Arbeiderbladet hver eneste lørdag fra 1951 til han døde i 1970. Stubbene ble lest og elsket av mange, men det etablerte litteratur-Norge evnet ikke å se storheten i de små stubbene den gangen. I dag er de emne for universitetsstudier. Bjørn Ivar Fyksen, som forsker på Prøysens prosa, sier at å lese Alf Prøysens stubber er å være vitne til livet selv. – Det er tre viktige elementer i stubbene: Språket, dagliglivet på Hedmarken og selve livet, sier Fykse, som også hevder at Prøysens bruk av det som ble kalt «Norges styggeste dialekt» nå har gjort den så stueren at vi har hatt en finansminister som snakket den dialekten som den naturligste ting i verden. – Selv om det akkurat nå er Gunvor Smikstugun (en av hovedpersonene i Trost i taklampa journ.anm.) sin bortskjemte niese som sitter med den jobben, smiler han.

Professor og Prøysen-forsker Ole Karlsen ved Høgskolen i Hedmark, peker på det litt underlige at arbeiderdikteren Prøysen egentlig aldri ble arbeidernes dikter. – Prøysen ble aldri omfavnet av arbeiderbevegelsen, han finnes nesten ikke i noen samlinger med arbeidersanger, selv om han på alle måter skrev nedenfra, hevder Karlsen.

Visesanger  Jørn Simen Øverli understreket det ved å fremføre noen, for folk flest, ukjente viser av Prøysen. Blant annet sang han en av de aller såreste, den om havregrøten som ingen liker, mens som likevel er den som elsker «Peremann» (som skal spise den) aller mest.

Prosaisten Prøysen

Torsdagens seminar i Prøysenhuset fokuserte likevel mest på Prøysen som lyriker og prosaist. Og Jan Erik Vold er grenseløs i sin beundring av den gamle mester. – Det er litt Dante og litt Wergeland ved Prøysen. Dante skrev «Den guddommelige komedie», Prøysen skrev den menneskelige komedie. Begge gir et stort bilde av livet på sin tid ut fra sine forutsetninger, henholdsvis urbane Firenze på 1300-tallet og bondske Hedmark på 1900-tallet, sier Jan Erik Vold. – Når det gjelder sammenligningen med Wergeland er det fordi vi ennå ikke forstått hans storhet. Heller ikke Prøysens.

– Har Prøysens karriere som visesanger ødelagt hans status som lyriker?

– Nei , det tror jeg ikke, sier Vold. – Men bredden i forfatterskapet hans har gjort at vi ikke har hatt oversikten over alt han gjorde. Han er stor i alle sjangere. Folk er endelig i ferd med å få øyene opp for det. Han solgte 135 000 av viseboken sin Drengstu’viser i 1948! 135 000! Det er mer enn det samlede salgstall for de samlede norske modernister i løpet av tyve år, smiler Jan Erik Vold.

Jan Erik Vold har gjentatte ganger forsøkt å få Prøysens forlag Tiden til å gi ut de samlede lørdagsstubbene, og nå er boken endelig et faktum. Men uten Borghild Ruds medfølgende tegninger. Samarbeidet mellom tegner Rud og prosaist Prøysen var en del av «pakken» lørdagsstubbene. Hvorfor er ikke tegningene med i de samlede stubber?

– Forlaget ville ikke, sier Vold, men klarer å skjule at han synes stubbene står seg minst like godt uten medfølgende tegninger. – Men vet du hvem jeg gjerne skulle sett noen tegninger av i boken? Nils Aas! Han kunne tegne en rampunge på Hedmarken som ingen andre, sier Jan Erik Vold.

– Så hvor det ugjorte lå

En kommentator i Aftenposten skrev i vinter et innlegg om Prøysen og jubileet under tittelen «Jubilant i solnedgangen», der hun påsto at Prøysens tid var forbi og at han var på vei inn i glemselen: Hundreårsjubileet for hans fødsel kan like gjerne begynne med en realitetsorientering. Alf Prøysen er knapt en «folkekjær forfatter» i 2014, om vi tar i betraktning befolkningen født etter 1970, skrev Ingunn Økland i avisen i januar.

Jan Erik Vold fnyser av innlegget og har nesten ikke ord for graden av ignoranse og uvitenhet han mener kommentatoren legger for dagen. – Prøysen så hvor det ugjorte i Norge lå. Så gjorde han det. Vi har som sagt ennå ikke forstått hans storhet, sier Vold. – Det er med Prøysen som med Snorre og Bibelen. Du kan slå opp hvor som helst og finne gull. Alf Prøysen er medisin mot det aller meste, og vil fortsette å være det, sier Jan Erik Vold.