Snøen er blodig i Nesbøs nye univers. Her skriver han selv om hvordan det ble til.
Oslo, desember 1977. Den kaldeste vinteren i manns minne. I fire år har Olav vært ekspeditør – leiemorder – for den forfinete gangsteren Daniel Hoffmann. Med Olavs hjelp kontrollerer Hoffmann hovedstadens heroinmarked. Nå blir Hoffmanns bande utfordret av Fiskeren, en narkoselger som bruker fiskebutikken sin på Youngstorget som dekkoperasjon. Hoffmann kjenner seg truet fra alle kanter og lover Olav femdobbelt honorar og evig juleferie for et siste oppdrag: Han skal ekspedere kona. Den vakre og forføreriske Corina Hoffmann.
Dette er opptakten til Jo Nesbøs nye krim, som lanseres under krimfestivalen i Oslo i helgen. Etter ti Harry Hole-bøker, Hodejegerne og Sønnen, har Nesbø nå skapt et helt nytt romanunivers. I begynnelsen var de nye bøkene ikke engang Jo Nesbø-bøker. Her forteller han selv om hvordan ideen dukket opp. Her er historien om historien.
«ALLEREDE PÅ HOTELLROMMET I TORONTO BEGYNTE JEG Å SKRIVE PÅ DET SOM SKULLE BLI ROMANEN KIDNAPPINGEN AV TOM JOHANSEN.»
Historien om historien begynte den dagen jeg gikk ut i ankomsthallen på den internasjonale flyplassen i Toronto. Jeg var på promotur for en av mine bøker og hadde hatt en svært sein natt i New York. Jeg var glad da jeg så navnet mitt på skiltet som ble holdt opp av en dresskledt mann forrest i køen av limosjåfører. Jeg fulgte ham ut i bilen, og idet han startet, hoppet det inn en svær kar i forsetet. Han snakket russisk i korte, huggende setninger med min sjåfør. Så kjørte vi i retning fra Toronto. Det var da jeg kom på at dette kunne vært den perfekte kidnapping. Jeg så for meg at de to i bilen hadde tatt på seg hver sin dress, kjørt ut til flyplassen, skrevet av navnet på skiltet til limosjåføren som stod bakerst i rekken, stilt seg helt forrest og latt offeret følge seg ut til bilen. I ni av ti tilfeller ville vedkommende være bemidlet. En knallgod forretningsidé: lave etableringshindre, lave løpende kostnader, lav risiko.
Allerede på hotellrommet i Toronto begynte jeg å skrive på det som skulle bli romanen Kidnappingen av Tom Johansen. Jeg så for meg Tom Johansen som en sliten, lett forfyllet norsk-dansk krimforfatter på promoturné i Nord-Amerika. Det hadde han stort sett vært siden en gang på syttitallet, da debutromanen Blod på snø ble utgitt i USA og ble en kultroman innen sjangeren, lest og diskutert av krimnerder fra New York til San Francisco, uten å nå et stort publikum, selvfølgelig. I stedet for en oppfølger gjorde Tom Johansen flere mislykkede forsøk på å skrive en litterær roman, ettersom han mente at krimsjangeren egentlig lå under hans verdighet. Blod på snø var bare resultatet av et internt veddemål om at han kunne skrive en bedre krimroman enn all den andre dritten som ble utgitt.
«BLOD PÅ SNØ VAR BARE RESULTATET AV ET INTERNT VEDDEMÅL OM AT HAN KUNNE SKRIVE EN BEDRE KRIMROMAN ENN ALL DEN ANDRE DRITTEN SOM BLE UTGITT.»
Tom Johansen mislyktes også i forsøkene på en stabil nykterhet, et stabilt familieliv og en stabil økonomi, noe som gjorde at han i 1983 ga forlaget det de ville ha, og publiserte Blod på snø II: Mere blod. Noen kritikere var positive, andre mente at boka var et spekulativt forsøk på å skvise ut det som var igjen av saft i Blod på snø-appelsinen. Men det var uansett en diskusjon som foregikk i krimlitteraturmenighetens relativt lukkede gemakker, for det store publikum seilte Mere blod enda lenger under radaren enn forløperen.
Ved inngangen til det nye årtusenet er Tom Johansen fortsatt på veien, ettersom han ikke lenger har noe å reise tilbake til. Den notorisk utro forfatteren er for lengst skilt, har ingen kontakt med sin datter, har ingen egentlige venner. De som utstår hans arroganse og selvgodhet, får som regel nok etter et par av hans sinneutbrudd. En kjent bransjekollega som har måttet tåle Johansens dårlig skjulte misunnelse og utfall om lettvint kommersialisme, har gitt ham tilnavnet «The Angry Man of Pulp».
«TOM JOHANSEN VAR LEVENDE NOK FOR MEG, MEN SANT NOK, HAN EKSISTERTE IKKE, HADDE ALDRI EKSISTERT.»
Så Tom Johansen fortsetter sin never-ending-tour på nåde fra sin mangeårige redaktør og tidligere elskerinne med stadig billigere hotellrom, mindre kostpenger og de rimeligste limoservicene, mens hun med stadig mer frynsete overbevisning forsikrer forlaget sitt om at, jo, en dag, snart nå, kommer Romanen. Så en dag, etter en sen natt i New York, ankommer Tom Johansen nok en flyplass … Under skrivingen av Kidnappingen av Tom Johansen ble jeg mer og mer nysgjerrig på hvordan disse bøkene hans var, sånn i detalj. Og bestemte meg til slutt for å skrive dem.
Planen var å gi dem ut under navnet Tom Johansen, som om Tom Johansen var en faktisk person, legge ut informasjon om denne relativt ukjente forfatteren på nettet, fiktive intervjuer, bilder og linker til litterære analyser av de to lett obskure romanene som altså første gang kom ut på 70- og 80-tallet. Kort sagt, jeg hadde det ganske moro og håpet at leserne ville se det på samme måte. Vel, advokatene på forlaget så det ikke på samme måte og sa klart ifra at det er straffbart bevisst å selge et produkt under feil forutsetninger. Tom Johansen var levende nok for meg, men sant nok, han eksisterte ikke, hadde aldri eksistert.
Så hva gjør man da? Da forteller man for eksempel historien om historien, utgir bøkene under eget navn og spør leserne om de likevel vil være med. Være med på at dette er bøker som kunne vært skrevet av en leve-, kvinne- og spritglad, arrogant jævel av en skandinav i USA på 70-tallet, om 70-tallet, med handlingen lagt til en liten hovedstad som heter Oslo. Er du det, så vær så god, her er Blod på snø, den tidligere uutgitte kultklassikeren som la lista – høyt eller lavt – for det som skulle komme etter.
——
Du kan møte Jo Nesbø under krimfestivalen i Oslo i helgen. Han forteller om sin nye bok på Centralteatret klokken 16 lørdag 7. mars.
