«Forfatterens evne til å bruke humor til og med der det ser mørkt ut er mesterlig», skriver juryen i sin begrunnelse.
Ayesha Wolasmal Tusen dager med Taliban (Kagge) er kåret til årets beste norske sakprosabok. Boken har høstet kritikerros denne høsten, og nå har Bragejuryen sagt seg hjertens enig.
– Da jeg begynte å skrive boken var jeg veldig redd. Det er skummelt å skrive om et tema mange mente ingen var interessert i; Afghanistan, jenter og Taliban. Alle de som mener disse temaene er irrelevant; Go to bed!, sa prisvinneren fra scenen.
– Jeg er enkel jente fra Grünerløkka, jeg trodde aldri jeg skulle vinne Brageprisen. Jeg trodde jeg skulle bli bibliotekar, Trond, bibliotekaren som introduserte meg for bøker. Han er 79 år, og er her i kveld.
– Jeg har skrevet et bok om et land og om et folk som tidenes måned har vært misforstått. Når jeg sa Afghanistan, tenkte folk krig og faenskap. Så grunnen til at jeg er så utrolig fornøyd med denne prisen, er at når jeg nå sier Afghanistan, tenker folk kanskje kjærlighet, hager, blomster, vennskap, dilemma og dialog.
Her er juryens begrunnelse:
«Når man slår opp ordet «Brage» i Det Norske Akademis ordbok så finner man følgende definisjon: «glimte, skinne, blafre, flamme». Det står også at det er et ord beslektet med et annet ord: bragd. Som betyr igjen (…) stor gjerning; dåd ;usedvanlig høy prestasjon».
Som de fleste er kanskje klar over så er denne prisen oppkalt etter den norrøne guden Brage som er kjent for å være guden for diktning. Brage er den av gudene som hadde ordet i sin makt – både det skrevne og det talte.
Det er av den grunn ikke noe tvil om at det å vinne Brageprisen er ikke bare en bragd i seg selv – men også et soleklart eksempel på at det man har skapt – altså man har skrevet er litteratur som det skinner av og som det blafrer av – og som glimrer. Det er litteratur med stor L. Det er litteratur som utfordrer vår forståelse, øker vår kunnskap og er en fryd å lese.
Årets prisvinnende bok er et tydelig eksempel på alt dette. Det er en bok som utvikler sjangeren og som tar for seg et tema som er presserende for mange mennesker.
Den litterære teknikken og formen som forfatteren har valgt er alt fra det journalistiske til det biografiske. Ved å blande disse formene eller undersjangrene viser forfatteren hvordan man kan bruke det skrevne ordet for å fortelle om de store temaene. Temaer som familie, menneskeverd, flukt, krig og fred.
Det er medrivende og øm fortalt om et land som har vært i vedvarende krig og konflikt i over 40 år. Det er en empatisk og varm skildring av vanlige folks standhaftighet. Det er en bok som tar for seg vennskap og fiendskap og alt mellom.
En bok som inneholder mye vondt og sårt, men også mye fint og morsomt. Forfatterens evne til å bruke humor til og med der det ser mørkt ut er mesterlig.
Det er en personlig beretning blandet sammen med faglige utlegninger og lang erfaring fra diplomati- og helse- og bistandsarbeid. Det er samtidig en bok som viser hvordan det kan være å vokse opp i det mangfoldige og trauste Norge. På godt og vondt.
Det er mange bøker som tar for seg krig og det er mange bøker som tar for seg jenter og kvinners kår i verden, men det er få av dem som tar for seg begge deler. Årets vinner får til dette på en fantastisk og tankevekkende måte.»
