Kunsten å lage en god kommando for kunstig intelligens har allerede blitt et eget fag: promt-ingeniør. Det er på tide å ta diskusjonen om prompten er et åndsverk. Eller om resultatet av prompten er et åndsverk.
Litteraturfeltets møte med kunstig intelligens (KI) har vært brå og nådeløs. Vår analoge, gammelmodige bransje streber fortsatt etter å produsere ting på papir mellom stive permer, men har i løpet av noen få intense år måttet innse at det fins datamaskiner som kan etterligne våre åndsverk.
I den første fasen av dette møtet har ryggmargsrefleksen vært å begrense teknologiens utbredelse og bruk, og samtidig kreve kompensasjon for den ulovlige kopieringen av åndsverk om har funnet sted under trening av KI.
Store språkmodeller er disruptiv teknologi – en teknologisk innovasjon som har potensial til å endre forutsetningene i et marked. Når slik teknologi introduseres, ser man ikke umiddelbart rekkevidden av påvirkning, eller hva som er den beste bruken av teknologien. Amazon ble raskt oversvømt av KI-genererte bøker, skrevet av forfattere som ikke fins, med KI-genererte profilbilder. Bøkenes popularitet manipuleres opp via datafarmer, som selvsagt også kan stå bak selve publiseringen av juksebøkene.
Faktiske forfattere, særlig av litteratur på engelsk, opplever at det utgis KI-genererte bøker i deres navn, basert på tidligere utgivelser. Offentlige personer opplever at det utgis KI-genererte biografier basert på skrapt informasjon fra internett, og innmatet informasjon fra tidligere verk. I lys av dette er både kravet om begrensning i bruk, og kravet om kompensasjon, logisk.
Men i denne tidlige og radikale bruken av KI som «ny» teknologi, ser vi de samme trekkene som ved andre teknologiskifter, for eksempel da folk flest fikk tilgang på internett. I starten hersker anarkiet, som kom reguleringene og de bærekraftige forretningsmodellene. Hvem som tar i bruk ny teknologi følger også et ganske typisk mønster for tilvenning, med kategoriene innovatører, tidlige brukere, tidlig majoritet, sen majoritet og etternølere. Etter hvert flater bruken av den gamle teknologien ut, og erstattes av den nye.
Litteraturfeltets kollektive sjel vil kanskje ønske seg å tilhøre gruppen etternølere. Samtidig fins det folk på vårt felt som trygt kan plasseres blant innovatører og tidlige brukere. Skjønnlitterære forfattere bruker KI-roboter som sparringspartnere ved utvikling av plot, eller til å trekke ut essensiell informasjon fra store tekstmengder. En forfatter kan bruke KI til å få rask og enkel få oversikt over sitt eget fiksjonsunivers. I Sverige og andre europeiske land, er KI-verktøy introdusert som et første ledd i oversetteres arbeidsflyt. Ikke hos alle forlag, men tilstrekkelig mange til at trenden ikke kan avvises som et blaff.
KI er allerede en del av litteraturproduksjonen. Det har sneket seg inn, kan vi si. Forutsetningene i markedet for produksjon av litteratur er endret. Det framtvinger et sentralt spørsmål: Hvor starter et åndsverk?
Den britiske Copyright, Designs and Patents Act 1988 går langt i å definere en retning på problemstillingen. Der heter det at når det foreligger et kunstnerisk verk som er datagenerert, skal kunstneren anses å være «den personen som utfører de nødvendige tilretteleggingene for å skape verket». Flere norske jurister peker mot en tilsvarende forståelse også her hjemme, og behovet for en lovmessig avklaring.
Ser vi til dataprogrammering, er programmer for datamaskiner åndsverk på lik linje med den siste diktsamlingen utgitt på Samlaget, et fotografi eller en sang. Verkskategoriene har den samme lovmessige beskyttelsen mot kopiering.
Ordet «prompte» betyr at noe skal skje umiddelbart. Det er ikke så langt unna datalingoet. En prompt på dataspråk betyr å få noe til å skje ved å gi en kommando – altså prompten. Kunsten å få en KI-robot til å returnere et ønsket resultat, handler om hvor presist, eller godt, du evner å prompte.
Det er liten tvil om at denne ferdigheten er verdifull og etterspurt. Ethvert IT-studium med respekt for seg selv har «kunsten å prompte» som en del av fagkretsen. Gode promptingeniører kan kreve lønn i flere-millionersklassen. Men informasjonsteknologi kan vel ikke bidra til å skape kunst?
Vel, datakunst fikk sitt gjennombrudd allerede på sekstitallet. Den britiske teknologen og kunstneren Desmond Paul Henry (1921 – 2004) regnes blant pionerene. Hans Drawing Machine 1 var en tegnemaskin der det som ble skapt var avhengig av operatørens mekaniske input. Altså hva Henry med sine ferdigheter fikk maskinen til å tegne. Fast forward til 2022, hvor det KI-genererte verket Théâtre D’opéra Spatial av Jason Allen vant kunstkonkurranse i delstaten Colorado, USA.
Hva så med en forfatter med gode ferdigheter og kunnskap om hvordan man får en KIrobot til å produsere en oversettelse eller en tekst – er da selve prompten et åndsverk? Hvis et dataprogram har verkshøyde, er det vanskelig å se at ikke også en prompt, eller en serie med prompter, kan ha det. Og hvis prompten har verkshøyde, blir diskusjonen om det som kommer ut av KI-roboten også kan ha verkshøyde.
KI kan ikke skape kunst av seg selv. Men et menneske kan skape kunst gjennom å bruke KI.
Eystein Hanssen
Leder
Forfatterforbundet
