På høy tid med Språklov

I 2022 trådte en ny språklov i kraft i Norge. Den markerte et betydelig skritt mot å styrke det språklige mangfoldet i landet, inkludert norsk, samisk, kvensk, romani og norsk tegnspråk. Det norske språket er mangfoldig og variert, noe som gjenspeiler Norges rike kulturelle og geografiske bakgrunn.

For aller første gang slår loven fast at dette norske språket er det nasjonale fellesspråket i Norge. Hensikten med loven er å bevare, utvikle og fremme det nasjonale språk mangfoldet som en viktig del av nasjonens kulturarv og likeverdighet.

– Det er mange lover som har tatt utgangspunkt i at norsk er fellesspråket i Norge, men det har aldri blitt eksplisitt formulert i en språkparagraf tidligere, sier leder av Språkrådet, Åse Wetås, som var på vei til The European Federation of National Institutions for Language da BOK365 Magasinet snakket med henne om erfaringene med den nye språkloven.

I tillegg understreker loven språkets sentrale rolle i samfunnet.

Ikke ulikt andre land

Mange nordmenn har kanskje et inntrykk av at Norge har flere språk enn andre nasjoner, men det stemmer ikke helt.

– Vi er ikke så spesielle som vi liker å tro at vi er. Språkmangfoldet over hele Europa er stort, med nasjonal- og regionspråk, urfolk og minoritetsspråk. Mange land i Europa har en aktiv språkpolitikk, sier Wetås.

Ifølge Språkrådets leder er Norges språkpolitikk ikke rent ulikt språkpolitikken til Finland, som også har en tradisjonell flerspråklighet, med to likestilte nasjonalspråk som skal forvaltes side om side, med en språkpolitikk som ivaretar nasjonalspråkene.

Men det er først nå Norge har fått en slik lov, som skal slå fast hva som er det tradisjonelle språkmangfoldet i Norge, og løfte alle disse frem som kulturelt og språklig likeverdige. Loven gir en viktig anerkjennelse av språkene og en viktig beskyttelse for minoritetsspråkene potensielt mot å bli usynlige sammenliknet med norsk som er et mye større språk.

– Denne loven er ikke konkrete rettigheter for enkelte språkbrukere, men anerkjennelsen av språket som kulturobjekt og likeverdighet er viktig, og vil kunne legge grunnlag for andre deler av lovverket sin håndtering av rettigheter mer rettet mot individuelle språkbrukere, sier Wetås.

Sentral rolle i samfunnet

Samtidig understreker den nye loven språkets sentrale rolle i samfunnet, både innen utdanning, kultur, forvaltning og andre samfunnsområder.

Hovedmålet er å styrke, utvikle og praktisk anvende norsk språk på alle samfunnsområder. Det betyr at norsk skal være et samfunnsbærende språk som fungerer effektivt og inkluderende i alle deler av samfunnet, fra helsesektoren til utdanningsinstitusjoner.

– Alle offentlige sektorer har ansvar for å følge opp på sitt sektorområde. For eksempel har Helsesektoren ansvar for klart og korrekt «helsespråk» i møte med innbyggerne, Kunnskapsdepartementet har ansvar overfor barnehagene, grunnopplæringen og høyere utdanningsinstitusjoner.

Til det skal Språkrådet fungere som en veileder for det norske språket.

– Ideen med språkpolitikken er at den fungerer på likt vis som likestilling- eller klima- og miljøpolitikken: Det skal utføres i alle samfunnssektorer. Språkrådet skal bistå i samarbeidet. Det er ikke vår jobb å gå over med røde penner på skrivene fra Helsedirektoratet eller Teletilsynet. Vi skal bistå med god veiledning.

– Det legger samtidig også konkrete plikter på den offentlige sektoren, stat og fylkeskommune, til å bidra til forvaltningen av særlig norsk og samisk som forvaltningsspråk, sier hun.

Inn i bokbransjen

Wetås håper også at bokbransjen vil merke at språkloven gir økt vern og økt oppmerksomhet til hvor viktig det er å styrke og utvikle norsk språk.

– Det bør jo alle i bokbransjen glede seg over. Den delen av bokbransjen som jobber med skolebøker eller digitale ressurser og innhold til bruk i skolen, vil merke loven mer konkret, ettersom det er et krav til språklig innhold som ressurs i skolen, både fysisk og digitalt.

Bokloven gir noen reguleringer, men legger ikke opp til pålegg i verken privat eller frivillig sektor.

– Men jeg håper jo at bokbransjen vil bruke det normerte og korrekte språket i sakprosautgivelser. Språknormeringen er et viktig redskap for å holde et språk i god skikk, og til å støtte opp under skriftkulturen. Og så er det klart at det er noen grenser; skjønnlitterære utgivelser utforsker jo av og til det språklige, enten i ytterkant eller utenfor normen. Det legger vi oss selvsagt ikke opp i – kunst får være kunst.

– Veldig godt mottatt

Språkloven, som kan kalles en «rammelov», skal fungere opp mot annet lovverk. Allerede kan Wetås fortelle at de ser at språkloven begynner å få gjenklang i andre lovverk.

– Blant annet har en tolkelov også tatt opp norsk tegnspråk, og Stortinget har nå til behandling fra Kunnskapsdepartementet et forslag til en ny universitet- og høyskolelov, hvor de har med en paragraf om at høyskoler og universitet har ansvar for norsk fagspråk. Den har fått samme form som formålsparagrafen i språkloven på at det nå står at institusjonene har plikt til å bruke, styrke og utvikle norsk fagspråk. Tidligere het det at de skulle forvalte og vedlikeholde.

– Vi ser også at den paragrafen som handler om et klart og korrekt brukerrettet språk, og klartekst, har blitt veldig godt mottatt. I loven er det også tatt opp pliktreglene i vekslingen mellom bokmål og nynorsk. Dette var tidligere målloven, som ikke lenger gjelder. Språkrådet fører tilsyn og påser at nynorsk-andelen blir overholdt. Wetås er fornøyd med hvordan språkloven har tredd i kraft så langt.

– Vi ser at loven blir brukt for å fremme regler i særlovgivningen og for å styrkearbeidet med et godt og klart korrekt språk til innbyggerne. Foreløpig ser alt veldig bra ut.

Et annet eksempel Wetås trekker frem, er at Medietilsynet i 2022 leverte en feilfri etterlevelse av pliktreglene i Språkloven.

Det gjør de fordi de er opptatt av å gjøre rett, og fordi de har systematisert språkarbeidet sitt – og det gir gode resultater.

Et kontinuerlig arbeid

Men Språkloven er ikke helt «der» ennå. Siden loven er såpass ny, har Språkrådet luftet virkemidler som kan settes inn, enten «pisk eller gulrot», men må vurdere noe som gjør at de individuelle innbyggerrettighetene og hensyn til de to skriftkulturene og skriftspråkene blir bedre ivaretatt.

For eksempel er flere statlige virksomheter og organer omfattet av pliktreglene, mens andre statlige virksomheter er i grenseland.

– Nå jobber departementet med forskrifter til loven som skal klargjøre hvor langt loven rekker. Det er et viktig punkt å få på plass, sier Wetås.

Etterlevelsen av klarspråkbestemmelsen er også en av utfordringene.

– Spesielt fra finanssiden. Det er mange lover som er skrevet i et gammeldags og vanskelig tilgjengelig språk, og det smitter over i saksbehandling. Da er det vanskelig å få det klare og brukerrettede språket som innbyggerne skal få. NAV jobber intenst med dette. Det er ikke slik at ved et trylleslag 1. januar 2022 ble den norske stat klarspråklig. Det er et kontinuerlig arbeid, men det er klart at noen har større utfordringer.