FORFATTEREN PÅ SCENEN: – Mens unge folk for noen år siden stimlet sammen på rockeklubber med en øl i hånden, velger nå mange forfattermøter og litterære paneldebatter i stedet, sier Marta Breen.
Etter at Litteraturhuset i Oslo ble åpnet høsten 2007 har det poppet opp kulturhus og litteraturhus landet rundt som frister publikum med forfattermøter, paneldebatter og andre arrangement med litteraturen i fokus. I tillegg har bibliotek og andre samlingslokaler åpnet opp dørene for litterære arrangementer i et helt annet omfang enn for bare noen få år siden.
Fokus på samtalen
– Debatten er blitt den nye rocken. Mens unge folk for noen år siden stimlet sammen på rockeklubber med en øl i hånden, velger nå mange forfattermøter og litterære paneldebatter i stedet. Det er blitt utrolig mange flere arenaer, og for forfatterne betyr det også flere oppdrag. Når det i tillegg er blitt en allmenn forståelse for at forfattere faktisk bør honoreres for deltakelse på slike arrangement, har det gitt flere av oss mulighet til å bygge opp en økonomisk virksomhet rundt dette, kommenterer Marta Breen.
Foruten at arenaene er blitt flere, peker hennes forfatterkollega Brit Bildøen på at også innholdet er blitt endret.
– Før handlet det ofte om maratonopplesninger. Nå ligger fokus mye mer på samtalen, med litt opplesning som et krydder innimellom. Jeg opplever det som veldig positivt. Kontakten med publikum er viktig og givende, samtidig som honorarene nå er kommet opp på et mer anstendig nivå, sier Bildøen. Hun innrømmer samtidig at sosiale medier og liveopptredener krever noe av forfatteren.
– Begge deler tar tid, og det krever mer organisering. Jeg avsetter derfor perioder som er skjermet til skriving, og da er jeg meget restriktiv med hensyn til oppdrag som krever tid og energi. Og jeg er blitt mye flinkere til å si nei til forespørsler i dag enn jeg var tidligere.
Forfatteren som sceneartist
Unni Lindell merker endringen på dette området mest i egenskap av «sceneartist».
– Jeg er bevisst på at det ikke kun er en bok jeg skal formidle, men at jeg også skal være proff på formidlingen. På klær for eksempel, at jeg stiller i en rød kjole og ikke en beige. Å si slike ting, er som å banne i kjærka i forfatterkretser, men de er faktisk veldig viktige, enten vi vil det eller ei. Jeg er kunstner mens jeg skriver, da er jeg dypt inne i bobla, men straks boka er klar går jeg over til forretningsvirksomhet. Og ingen bok blir dårligere av at man kler seg i en rød kjole.
Line Baugstø og Arne Svingen har som forfattere av barne- og ungdomsbøker vært hyppige gjester i klasserom landet rundt. Baugstø trekker fram Den kulturelle skolesekken som et virkemiddel som har styrket barnelitteraturen og gitt forfatteren litt ekstra inntekt og bedre muligheter til å møte de unge leserne.
Arne Svingen påpeker samtidig at mens mulighetene er blitt flere, er møtene med elevene i klasserommene også annerledes i dag enn da han begynte for 20 år siden.
– Mens disse tidligere tok form av mer tradisjonelle forfatterbesøk, handler det i dag mer om en forestilling. Du må være underholdende, og i den prosessen har jeg utviklet et alter ego som sceneperson, forteller Svingen, som ikke liker alt han ser:
– Jeg merker på elevene at deres oppmerksomhetvindu er blitt mye mindre i løpet av de 20 årene jeg har holdt på. I tillegg gjør det meg bekymret at barn og ungdom leser mindre i dag enn før.
Går inn i en boble
Barnebokforfatter Bjørn F. Rørvik derimot mener møtene med unge lesere ikke har forandret seg noe nevneverdig i løpet av årene:
– Noen ganger er det veldig mange som kommer, og det var det vel ikke 2011, kanskje. Men selve møtet med ungene og de voksne forandrer seg ikke, sier Rørvik, og legger til:
– I mange tilfeller leser jeg jo fortsatt samme boka og viser de samme bildene som den gang. Men når jeg begynner å lese oppstår historien likevel på nytt, akkurat på samme måte, merkelig nok – både for meg som leser, og for dem som hører på. Det er en boble vi går inn i, eller en reise vi blir med på. Det er jo det som er så fantastisk med bildeboka. Reaksjonene underveis og spørsmålene etterpå er de samme.
Simon Stranger har i likhet med Svingen skapt en slags scenepersonlighet og show:
– Etter å ha vært mye på turné på ungdomstrinnet, begynte jeg å lage en slags forestilling av formidlingen, med bilder og musikk. Det pleier å være ekstra viktig for rastløse ungdommer, og skaper en stemningsfull opplevelse.
Rekordår etter rekordår
– Antallet forfatteroppdrag har skutt i været de siste 20 årene, sier leder for Forfattersentrum Ingvild Herzog.
Hun trekker særlig frem oppdrag for Den kulturelle skolesekken (DKS) som viktige, men understreker at også mange nye arenaer har ført til den formidable veksten:
– Stiftelsen Litteraturhuset har også vært med på å bane vei for mange flere forskjellige typer oppdrag enn før. Variasjonene er store og «bruken» av forfattere er nesten utømmelig kan det synes som. Bibliotekene har med den nye bibliotekstrategien blitt rustet til å arrangere mer og mer, både for store og små. Bibliotekarenes rolle er slik sett også i en drivende utvikling.
Herzog forteller at forfatterne i Forfattersentrum mottok 15 millioner kroner i honorar i 2008. I 2019 var dette honorarbeløpet økt til 42 millioner kroner.
– 2019 var et rekordår, men det var også 2018 og 2017 og egentlig alle år før det, tilbake til 2001. Og den oppadgående kurven er blitt brattere og brattere, sier Herzog.
Og det er spesielt en sjanger som har fått et særlig oppsving i interesse de siste årene:
– Vi ser en tydelig økning i antall sakprosaforfattere som får oppdrag.
Gikk på en smell
– Fra 2015 til 2017 økte det veldig på. Selv om jeg følte at jeg sa nei til mange, så ble det litt i meste laget. På det meste hadde jeg over 150 opptredener på skoler og bibliotek i året, og da gikk jeg rett og slett på en liten smell. De siste årene har jeg tatt på meg færre oppdrag, men samtidig liker jeg jo å stå på scenen og underholde folk. Når det lykkes så er det få ting som slår det, sier Bjørn F. Rørvik, og legger til at han savner møtene med lesere etter pandemien:
– Jeg merker at jeg gleder meg til å kunne reise litt rundt og møte skoleklasser igjen.
Også Simon Stranger har merket at det har blitt flere opptredener de siste årene:
– Ja, bortsett fra i 2020, selvfølgelig, men jeg er usikker på hvilken del av det som handler om at jeg har blitt mer kjent de siste årene, og fått flere forespørsler, og hva som handler om at jeg ikke har kunnet takke ja til mer før de siste fire-fem årene. Da barna var mindre, og jeg jobbet fire dager i uka med funksjonshemmede, kunne jeg ikke bare hoppe på en turné og reise hvis noen spurte, men måtte takke nei. Nå har det blitt en kjærkommen måte å ta avbrekk fra hjemmekontoret, og se deler av Norge jeg ikke har sett før, dra til utlandet og møte lesere.
Vesentlig for forfatterøkonomien
Forfattersentrum merker at covid-årene har lagt en selvsagt demper på antall forfatteroppdrag:
– Det er skremmende tydelig hvor avhengig forfatterøkonomien er av oppdrag og turneer. Nedgangen i antall oppdrag første kvartal i år sammenlignet med 2019 er på 37 prosent, sier Herzog.
Hun forteller at dette bortfallet av forfatteroppdrag er merkbar for flere forfattere:
– Det er helt vesentlig for å få forfatterøkonomien og forfatterhverdagen til å gå rundt for mange.
Det sier Stranger seg enig i:
– Forfattermøter er en viktig del av inntektene for mange forfattere, også for meg. På reiser med den kulturelle skolesekken kan man tjene 4500 kroner på én dag, mens minstehonoraret på en roman er rundt hundre tusen, så i de femten første årene mine som forfatter var det en enorm forskjell. Jeg opplever at pågangen og antallet steder har økt, og at det finnes stadig flere arenaer å opptre på. Det er jo et paradoks, ettersom det å skrive er et yrke som krever at man er mye alene, og at mange ikke nødvendigvis trives i rampelyset. For min del er jeg heldig som også trives på scenen og i møtet med lesere, og setter stor pris på arrangementene jeg inviteres til.
Tilbyr kursing
– I begynnelsen var jeg skrekkslagen ved tanken på å stå foran et publikum – selv en helt vanlig skoleklasse og et par lærere eller bibliotekarer. Men da jeg skjønte at dette var noe jeg fikk til og kunne drive med i tillegg til selve skrivingen, så fikk forfatterjobben en ekstra dimensjon for min del, sier Rørvik.
Forfattersentrum tilbyr hjelp til forfattere som i utgangspunktet ikke er glade i å opptre offentlig:
– Vi har tilbudt kursing i en årrekke. Vi ønsker å bidra enda mye mer her, og søker aktivt KUD om midler til å gjøre forfattere enda bedre og tryggere formidlere. De fleste kan finne områder de kan formidle på. Mulighetene er enorme, men det mangler midler til å ta skikkelig tak, sier Herzog. – Nå seiler også digital formidling opp som en sterk utfordrer, også her må forfatterne få bistand.
Les også tidligere artikler i denne serien:
Forfatterrollen: Fantasy og Kafka – om forfatterskolene
Debutantrollen: – En forfatterdrøm gikk i oppfyllelse
