UKAS BOKFJES: Ingrid Eia Ryvarden fastslår at bokbransjen ligger langt foran strømme-TV – i hvert fall på enkelte felt.
Sist ukes bokfjes, Spartacus-forlegger Per Nordanger, bar på drømmer om boklov og kreative stunder i et fritt restaurant-Norge. Nordanger sendte stafettpinnen videre til Ingrid Ryvarden, redaksjonssjef for sakprosa i Strawberry Publishing. Hun ville gjerne gitt Netflix mer enn én hjelpende hånd, men først handler mye om tilrettelegging for bokhøsten:
– Vi har en stor sakprosaliste til høsten, så akkurat nå jobber vi litt som gale med å få flest mulig av høstbøkene i trykk før sommerferien, så det ikke skal bli så stress på «andre siden». De siste dagene har jeg gjennomgått en stor kokebok, det er alltid veldig tilfredstillende for et ordensmenneske som meg – alt må jo være riktig kodet så formgiveren får en så enkel jobb som mulig. Midt oppi alt skal 2022-listen planlegges, det er redaksjonelt lagarbeid og alltid veldig givende.
– Bokbrøken: Hvordan er dine lesevaner – hvor stor andel av boklesingen er forbundet med jobb og hvor mye er ren fornøyelse?
– Jeg leser nesten bare sakprosa også på fritiden, så kanskje 80/20? Privat går det da mest i historie: fra middelalder via Tudor og opp til 1700-tallet. I den grad jeg leser romaner, har nok det også lett for å bli historisk stoff. Det er litt snevert, jeg innrømmer det.
– Trekk frem en i bokbransjen du virkelig verdsetter – og hvorfor?
– Jeg var i noen år redaktøren til historieforfatter Tore Skeie. Da jeg sluttet i Gyldendal, kunne jeg gå over til bare å være venn og «med-nerd». Vi mailes jevnlig. I tillegg til at Tore kan veldig mye om historiske epoker jeg personlig er svært interessert i, så deler vi bokanmeldelser, filmtips, Hilary Mantel-beundring og ikke minst ‘ranter’ vi i vei over dårlig dokumentar-TV. Særlig når de skal «dramatisere» historiske hendelser og ikke akkurat har Ringenes herre-budsjett … amatørskuespillere med plastsverd og kjortler med brettekanter. Grrr. Hva med å bruke pengene på et godt kart, en tidslinje eller et familietre i stedet? På dette feltet ligger bokbransjen langt foran strømme-TV. Du kan finne ti gode bøker om slaget ved Agincourt, men ikke én anstendig TV-serie om hundreårskrigen som ikke er fiksjonalisert i stykker. Her er Tore og jeg «brothers in arms».
– Hvis du skulle løfte frem en virkelig god bok du har lest det siste året – hvilken velger du (og hvorfor)?
– I tillegg til det opplagte – bind 3 av nevnte Mantel i Hege Mehrens fabelaktig gode oversettelse – så ble jeg veldig positivt overrasket over En gentleman i Moskva, som Press har gitt ut. Historisk roman, så klart – men veldig sjarmerende. Historisk feelgood!
– Hva gleder du deg mest til å gjøre når pandemien endelig slipper taket?
– Jeg føler egentlig ikke at jeg har ofret så mye, så det eneste jeg lengter ordentlig etter er å slippe munnbind. Det er jeg skikkelig lei av. Nok en grunn til at jeg ikke ville har fungert noe særlig i helsesektoren.
– Hva ville du helst blitt spurt om? (Og hva ville du svart?)
– Ref det tidligere fremførte, så kunne godt Netflix ha ringt og spurt meg om jeg ville være formidlingskonsulent på den nye historiesatsingen deres. Da skulle det blitt sving på sakene! Utover det: «Er det noe du angrer på?» Ja, at jeg etter 10 år med pianoundervisning på Barrat Due som barn og ungdom ikke holdt det ved like, men lot det gå 20 år før jeg begynte å spille igjen. Da var i hvert fall 80 prosent av ferdighetene borte. For en idiot!
Ingrid Ryvarden gir stafettpinnen videre til Reidar Mide Solberg, forlagssjef for sakprosa i Gyldendal.
