BOKBAROMETERET: Stavanger Aftenblad hyller Ole Kristian Ellingsens tredje roman.
Bokvåren fortsetter å levere flere kritikerroste bøker innenfor flere sjangere. Her er et knippe bøker det kan være verdt å sjekke ut:
Ole Kristian Ellingsen: Viljens vei (Wigestrand)
Ellingsen har utgitt seks romaner tidligere, og denne våren er han aktuell med sin sjuende. Her tar han leseren med tilbake til det fattige Stavanger i mellomkrigstiden.
Boken har høstet svært god kritikk fra anmelder Steinar Sivertsen i Stavanger Aftenblad. Han triller terningkast fem, og trekker spesielt frem det historiske stoffet som spesielt godt: «Forfatterens evne til å bygge dokumentarisk stoff inn i en diktet fortelling kan ikke bestrides. Mange vil trolig kunne lære noe viktig om mellomkrigstidas ekstremt kontrastfylte Stavanger ved å lese «Viljens vei». »
Han avslutter anmeldelsen med ros av Ellingsens forfatterevner: «Så igjen framstår Ole Kristian Ellingsen som en entusiastisk, målbevisst forteller av det psykologisk-realistiske, politisk engasjerte slaget, innstilt på å skrive en forviklingsrik, melodramatisk farget, historisk forankret underholdningsroman for et bredt (Stavanger-)publikum.»
Ragnar Jónasson: Mørket (Goliat)
Jónasson debuterte som krimforfatter i 2009, og siden den gang er bøkene hans solgt til 33 land og solgt 2 millioner eksemplarer. Mørket ble av The Times kåret til en av de 100 beste krimbøkene siden 1945. Denne våren ble den utgitt på norsk.
VGs anmelder, Elin Brend Bjørhei, triller terningkast fem på boken, og kaller den «en forfriskende kriminalroman – som suger leseren inn.» Hun skriver også:
«De ulike plottrådene veves elegant sammen, og jeg kan ikke huske at jeg har lest en liknende, opprørende og hjerteskjærende slutt i en krimserie. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Jónasson er i ferd med å bli en av de store eksportene innen nordisk krim.»
Nino Haratischwili: Det åttende livet (Aschehoug. Oversatt av Ute Neumann)
«Hvem trenger en storslått, episk roman om det røde århundret? Du.» Det skrev anmelderen i New York Times da The eighth life ble utgitt på engelsk i fjor. Romanen ble også langlistet til International Booker Prize, og en er under utgivelse i over 15 land. Denne våren utkommer den i Norge – hvor også norske kritikere mener leserne trenger en 800 siders familiesagaen fra Georgia.
«Det er en roman verdt å lese. Gjerne som årets store sommerbok! Men tro ikke at den flyter sømløst. Den er kaotisk, vakker og brutal. En klisjé kan hende, men likevel, boken er en sjelden leseropplevelse», skrev VGs anmelder Guri Hjeltnes, og ga romanen terningkast 6.
Dagbladets anmelder, Inger Bentzrud, ga boken terningkast 5, og skrev: «Det åttende livet (Til Brilka) er en blodig og frodig slektskrønike fra Stalins fødeland. (…) Som man vil forstå, er dette en rik roman med store fakter, ei bok å dykke ned i og bli totalt oppslukt av. Selv ble jeg hekta».
Erik Thomassen: De valgte å slåss (Vigmostad & Bjørke)
Historiker Erik Thomassen utgir denne våren bok om det han kaller «Vestlandshæren» – flere tusen vestlendinger som slåss mot tyske styrker i områdene rundt Voss og i Hallingdal og Valdres, i løpet de tre første ukene av krigen.
Boken har blitt godt mottatt. Blant andre skriver anmelderen i Bergens Tidende, Gro Jørstad Nilsen, følgende: «Erik Thomassen skriver i en saklig stil og tone, og fremstår som en troverdig og sannhetssøkende forfatter. Å følge Vestlandshæren minutt for minutt får frem realismen i krigen, mens de mange kildesitatene gir leseren følelsen av å være tett på begivenhetene».
Arne Dvergsdal i Dagbladet gir boken terningkast 6, og skriver: «Historiker Erik Thomassen har skrevet en oppsiktsvekkende god og grundig bok på 550 sider om Vestlandshæren og kampene den ble involvert i, hendelser som er helt ukjente for de fleste av oss i dag.»
Lydia Sandgren: Samlede verk (Strawberry. Oversatt av Trude Marstein)
Lydia Sandgrens debut var én av fjorårets store bok-snakkiser i Sverige. Boken ble blant annet tildelt Augstpriset og unison hyllest fra anmelderne. Etter en budkamp mellom tre forlag, endte de norske rettighetene hos Strawberry Publishing.
Også den norske oversettelsen har høstet god kritikk. BOK365s anmelder Leif Gjerstad, trillet sekserterning og skrev: «Samlede verker er på alle måter en lesevennlig og imponerende debut, og det er bare å håpe at dette ikke blir Lydia Sandgrens samlede verk, men heller starten på et spennende forfatterskap.»
Marta Norheim i NRK tenkte i samme baner, i sin bokmelding: «[..] eg er heilt bestemt på at eg ønskjer meg nye romanar av Lydia Sandgren. Måtte berre ikkje den formidable suksessen føre til permanent skrivesperre framfor den vanskelege andreboka!»
Gabriel Moro i VG, trillet femmerterning og håper dette er starten på en god forfatterkarriere: «Sammenliknet med de fleste anemiske debutromaner, er «Samlede verker» et storartet verk som velfortjent har gitt forfatteren en pangstart på karrieren. Så er det bare å håpe at hun med tittelen ikke antyder at hun allerede er ferdig som forfatter.»
Jørgen Watne Frydnes: Ingen mann er en øy (Res Publica)
Daglig leder for Utøya, Jørgen Watne Frydnes, gir i boken Ingen mann er en øy leserne et innblikk i prosessen rundt Utøya i tiden etter 22. juli. Boken har høstet god kritikk for sin respektfulle gjennomgang av konfliktene rundt den lille øya i Tyrifjorden.
Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad gir boken terningkast fem, og skriver: «Frydnes klarer å sortere de ulike motivene for kampen mot prosjektet. De sørgende kommer han i møte, og klarer til slutt å få til en dialog som samler de aller fleste av dem. […] Selv om tonen stort sett er preget av varsomhet og forståelse, er boken ingen tannløs idyll, som heller ikke Utøya er det. »
Jan-Erik Østlie i FriFagbevegelse skriver følgende: «Det kommer bøker om Utøya og de grusomme hendelsene der for snart ti år siden på løpende bånd i år. Den forfatteren skal skrive godt som klarer å skrive ei bedre bok om dette temaet enn denne.»
Natalia Ginzburg: Familieleksikon (Oktober)
Natalia Ginzburgs selvbiografiske roman er endelig oversatt til norsk, og anmelderne er begeistret. I VG triller anmelder Guri Hjeltnes sekserterning på boken, og kaller den «sjeldent gripende».
Også Hilde Slåtto i Vårt Land henter frem superlativene: «Natalia Ginzburg er med sin nytenkende, humoristiske og observerende litteratur virkelig en sann fryd å stifte bekjentskap med … en besynderlig og svært interessant erindringslitteratur som ikke ligner på noe annet jeg har lest».
Bjørn Ivar Fyksen i Klassekampen skriver: «Jeg er fascinert av Familieleksikon … Romanen er et historisk betinget forsøk på å finne et litterært ankerpunkt for å omtale livet under fascismen. Den forsøker ikke å framstille virkeligheten i all sin fylde, kanskje fordi krigsårene opplevdes som nettopp uvirkelige og uhåndgripelige, men i familiens snåle, interne omgangstone finner Ginzburg noe hun fortsatt kan bruke, noe unntakstilstanden ikke har rokket ved».
Max Seeck: Heksejakt (Aschehoug)
Det er knyttet stor spenning til den norske debuten til Finlands nye krim-stjerneskudd. Max Seecks debuterte i 2016 med Heksejakt, første bok i en serie om Jessica Niemi. Boken er allerede solgt til 40 land.
Boken har høstet lovord fra flere, blant andre fra forfatterkollega Emilie Schepp, som sier: «En av de beste spenningsbøkene jeg har lest. Noen gang». Kirkus Reviews trekker frem den sterke kvinnelige karakteren, og skriver: «Heltinnens personlige problemer gir et fascinerte motvekt til en forstyrrende fortelling om mord og galskap».
VGs anmelder Sindre Hovdenak triller firerterning, og skriver: «Følelsen av å bli jaget og truet er noe av det Max Seeck får aller best frem i denne historien. Samtidig som han skildrer den paranoide følelsen av at den eller det som truer deg er enda tettere på enn du forstår.»
Max Manus: Rottejegeren (Kagge)
25 år etter hans død, er motstandsmannen Max Manus nok en gang å finne på bestselgerlistene. Det ukjente manuset til en krimbok, Rottejegeren (Kagge), ble utgitt forrige uke – til blandet mottakelse hos anmelderne.
Boken ble opprinnelig skrevet i 1948, og Manus forsøkte aldri å få den utgitt. I følge Aftenpostens Ingunn Økland «gjorde han rett i dette». Blant de kritiske røstene befinner også Morgenbladet seg, som påpeker: «Romanen Rottejegeren forvandler krigstraumenes bunnløse dyp til den mest intetsigende overflate. Utgitt som krim mister den også all historisk verdi.»
Men utgitt ble den altså. Forlagsredaktør Aslak Nore ble kontaktet av Mette Manus, datter av Max og Tikken. Hun hadde en helt spesiell historie å fortelle: Rett etter krigen, sannsynligvis på slutten av 1948, skrev Max Manus altså en roman. Rottejegeren ble skrevet på en reiseskrivemaskin, på tettskrevne ark uten linjeskift. Språket var en blanding av norsk og dansk, fullt av merkelige formuleringer og skrivefeil. Samtidig var det fortalt med forfatterens fortellerglede og en særegen, hardkokt «Oslo-tone», forteller Nore i bokas forord.
Førsteopplaget på 3500 er allerede «revet vekk», for å bruke forlagenes foretrukne terminologi, og 10 000 nye eksemplarer er på vei fra trykkeriet i disse dager.
Andre anmeldere deler ikke Ingunn Øklands skepsis, og har applaudert boken. Dagbladets Cathrine Krøger triller femmerterning, og forsvarer den med at innholdet er kontroversielt: «Det i seg selv er en litterær bragd, og av den grunn fortjener denne riktignok nokså ujevne boka terningkast fem.» Men hun bemerker også at boken er «ingen stor roman, verken teknisk eller språklig. Den er rotete og rar og med en patosfylt kjærlighetshistorie mellom Freddy og motstandskvinnen Gerd, som har likhetstrekk med Max Manus’ kone Tikken.» Krøger beskriver også boken som en «oppsiktsvekkende ærlig og sjokkerende åpen etterkrigsskildring fra en desillusjonert krigshelt».
VG triller også femmer på terningen, og anmelder Elin Brend Bjørhei skriver: «Rottejegeren er en klok og tankevekkende beretning, fortalt av en mann som hadde sett unge mennesker dø for en frihet som kan fortone seg så lik og samtidig så forferdelig forskjellig.»
NRKs Ola Hegdal står med én fot i begge leire: «Å kalle det en nødvendig utgivelse er en overdrivelse. Som et historisk dokument om tenkemåten i landet, i kretsen av motstandsmenn og, ikke minst, i hodet til Max Manus, synes jeg likevel den er høyst interessant.»
Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (Samlaget)
Dansk-norske Maren Uthaug har fått god mottakelse av sin tredje roman.
Ole Jacob Hoel i Adresseavisen skriver «Et frodig fortellertalent slår til igjen», mens Even Teistung i Klassekampen skriver «Ein lykkeleg slutt [er] et solid skrevet stykke underholdningsroman».
Marta Norheim i NRK skriver: «Maren Uthaug skildrar tabu med dødsforakt og fascinasjon. Ho flørtar med det populærkulturelle landskapet der dei levande støyter på vampyrar og udøde, og koplar det saman med det dagklare arbeidet for at døden skal få ei form. Eit arbeid som i vår tid handlar om å avtale kistemodellar, val av blomar og høvelege songar innanfor arbeidstida.»
Gabriel Moro i VG triller terningkast fem på boken, og hevder at den er «nesten dødsbra». Han skriver videre: «Dette er i det hele tatt en roman som utforsker det smakløse og sjokkerende, men som også stiller ubehagelige og riktige spørsmål om relasjonen mellom døde og levende. Les den nå eller vent på lysere tider.»
BOK365s anmelder May-Grethe Lerum gir boken også terningkast fem, og skriver: «For lesarar med sterk mage er det berre å setja hjørnetennene i denne rå romanen, så liksafta skvett.»
