Åpningssetningen i «Tøffe tider for gentlemen» (2015) av Aksel Fugelli.
Jeg kom til Bergen med en gitarkasse full av klær i den ene handa, og gitaren i den andre.
Åpningssetningen i Jan Guillous «Blå stjerne» (2015).
Det ene dobbeltbrettede teppet hadde et mønster i rødt og hvitt som var typisk for Vestlandet.
Åpningssetningen i «Lord Jim» (1900) av Joseph Conrad (1857-1924).
Han manglet en tomme eller kanskje to på seks fot og var kraftig bygget.
Åpningen i Roy Jacobsens «Hvitt hav» (2015).
Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet.
Åpningen i Lars Saabye Christensens «Magnet» (2015)
Denne romanen begynner ikke slik:
Jeg har aldri vært i Amerika.
Ingvild Nielsen «10 000 timer» (2015)
Mattis er som så mange andre gutter på tolv år. Middels
høy. Foretrekker Nugatti. Leker fotballkommentator når
han tror ingen hører. Sånne ting.
Åpnngssetningen i Gard Sveens «Helvete åpent» (2015).
En frelser er oss født, tenkte Tommy Bergmann.
Åpningssetningen i «Norsk sokkel» (2015) av Heidi Linde.
En gang så hun rett inn i gapet på en rotte.
Åpningssetningen i Rolf Stenersens «Godnatt da du» (1931).
Egentlig hadde vi ikke noe å si på ham, men vi likte ham ikke.
Jean Louise «Scout» Finch i Harper Lees «Go Set a Watchman».
Any man in this world, any man who has a head and arms and legs, was born with a hope in his heart.
Sluttordene i «Den store Gatsby» (1925) av F. Scott Fitzgerald (1896-1940)
Så vi stamper oss videre, som båter mot strømmen, og driver uopphørlig tilbake til fortiden.
Øyeblikket da det ikoniske coverbildet til Clash-albumet «London Calling» ble tatt....
Klokka hans hadde stansa ti minutt på ti den 21. september 1979. Akkurat då hamra han bassen i scenegolvet på New York Palladium.
Åpningssetningen i «Av måneskinn gror det ingenting» (1947) av Torborg Nedreaas...
Jeg går og leter etter et menneske.
Inger Hagerup (1905-85) i diktet «I et landskap».
Epletreet dufter nyskapt sommer.
Her har tiden aldri vært. Den kommer.
Sluttscenen i «En Klondyke-helt» (1910) av Jack London (1876-1916).
Og Høilys Dag gikk nedover åsen, lik den gamle mannen som han engang hadde truffet, med et melkespann i hånden, gjennom solnedgangens ild.
Siste setning i «Kongens hjerte» av Gaute Heivoll
Han lyttet lenge. Så sa han navnet hennes.
Benedikt innrømmer motvillig at han vil har Beatrice i «Stor ståhei...
Så kom, da: jeg vil ha deg; men ved dagens lys, jeg tar deg av medlidenhet.
Åpningssetningen i Dag Solstads «Genanse og verdighet» (1994).
Egentlig var han en litt fordrukken lektor i 50-årsalderen, med en kone som hadde est litt for mye ut, og som han spiste frokost...
- annonse -
